TROR DU AT DU ER JESUS??

Noen reagerer nok på overskriften, men overskriften har sin årsak. På 90 tallet var jeg  næringsdrivende i Kvinnherad, og ble intervjuet av en journalist. Jeg forfektet de same tanker da som jeg gjør i dag vedrørende å bry seg om hverandre, oppførsel, moral, etikk osv.

Journalisten kom da med spørsmål om jeg trodde jeg var Jesus. Dessverre var jeg feig/redd og bakket ut for den diskusjonen som jeg helt sikkert hadde tatt i dag.

Først må jeg avklare at jeg tror ikke at jeg er Jesus. For forholdet som vi mennesker har til Jesus, ikke minst kirkens glansbilde både i ord og bilde, er ikke mitt bilde. For meg er Jesus en rabulist og opprører.

La oss tenke over hva historien sier Jesus gjorde. Da han palmesøndag kom ridende og ble hyllet som konge, så var han ikke som andre konger. Han kom på et esel. Han var ikke som forventet, og verre skulle det bli.

Da han dagen etterpå kom på tempelplassen, ble han rasende da han så at det hellige stedet var gjort til en markedsplass. Han jaget alle som solgte og kjøpte, og sa at tempelet hadde de gjort til ei røverhule. Går en til grunnteksten i boka så ser en tydelig hvordan Jesus tar de svakeste sitt parti. Han gir folk en ny mulighet når de har gjort feil, og han tålte ikke urett. Alt han forfektet kom fra et stort og bankende hjerte. Ja Jesus han vekket oppsikt da, og i sannhet vekker han oppsikt og skaper meninger i dag og. Jesus sa ting som folk la merke til, og mange ble rasende for det han sa.

Den milde fromme Jesus som vi i vår barndom har fått høre om, er i realiteten for meg svært fraværende. Jeg ser opprøreren, rabulisten, visjonæren og ikke minst en som er plaget med mange svingninger inne i seg selv. Samtidig som han hadde sine svingninger og tvil så sto han løpet ut. I dagens samfunn hadde garantert Jesus blitt innlagt og fått psykiatrisk behandling, ikke bare for egen del, men og som en beskyttelse for samfunnet. Du skal ikke lage bråk og uro. Jesus virket å være i konstant opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og kunne være både utålmodig og oppfarende i sine krav til sine medmennesker.

For den historiske Jesus stilte som leder krav både om moral og etikk til sine medmennesker.

Jeg er: er et utrykk som fremkommer fra Jesus mange ganger: Dette er et utrykk som beskriver en moden, selvsikker og balansert person. En person som er i tvil og usikker kan ikke bruke jeg er på denne måten. Når en sier Jeg er på denne måten har en opplevd og taklet motgang. Han må ha hatt evnen til å tenke gjennom den motgang han opplevde, for uten dette kunne han heller ikke blitt en leder.

Jesus kom og fra feil side av det gamle  Nazareth. Han brøt med det gamle romerske og greske slavesamfunnet. Han forbeholdt seg retten til å snakke til enhver forsamling. Han brøt med gamle kjønnsroller og fremmet kvinnenes sak.

Jesus var en synlig leder i motsetning til mange ledere av i dag.

Når jeg fra ett filosofisk grunnlag forfekter de verdiene som og Jesus hadde, nemlig moral, etikk, anstendighet og verdighet, da får jeg høre som nevnt det som journalisten spurte meg om: tror du at du er Jesus.

I dag kan jeg si at den samtalen hadde fått et annet utgangspunkt enn at jeg flirte det vekk.

Hvorfor skal jeg godta moralisering, når alt jeg forsøker å fremheve er gode moralske verdier. Særlig går mye av den moraliseringen vi har i dag utover de som erkjenner seg som troende, det være seg både kristne og muslimer og evt. andre trossamfunn. Da jeg ikke kan bekjenne meg personlig til noen av disse, lar jeg den diskusjonen være.

Jeg vil heller ikke gå inn i de ulike typer etikk vi har, som plikt, konsensus og konsekvensetikk.

Jeg vil heller påstå at den etikken vi lever etter i dag, er like situasjonsbestemt og skiftende som værmeldingen hver dag. ‘Situasjonsbasert etikk’ er best klargjort i Aldous Huxleys bok ‘Brave New World Revisited’. Han identifiserte destruksjonen som det primære mål til denne nye etiske tenkning. Han skrev: «… en ny Sosial Etikk erstatter vårt tradisjonelle etiske system – systemet i hvor individet er det primære og det sosiale hele har en større verdi og betydning enn sine individuelle deler og der  rettighetene til kollektivet tar forrang foran rettighetene til enkeltmennesket»

Men ‘Situasjonsbasert Etikk’ er ikke nytt. Det er gammelt tankegods bibelen og tar for seg. Profeten Esaias ble beveget til å skrive om dette systemet i år 740 før Kristus. Han skrev: «Woe into them that call evil good, and good evil, that put bitter for sweet, and sweet for bitter».

‘Situasjonsbasert etikk’ kaller ondt godt og godt for ondt.

I dagens samfunn er det viktig å tenke over at det er få som liker ordene uønsket eller ubehagelig, da de i neste omgang kan og vil medføre forpliktelser når en må foreta evt. valg. Det virker som om regler og klare grenser ikke er nyttbare og skal viskes ut. De som trekker frem det oppfattes ofte som trangsynte, intolerante og som maktmisbrukere. Dagens situasjonsbestemte etikk kan da og sees som en motsats til det ”politiske korrekte” i mange mellommenneskelige sammenhenger.

Kan noe av årsaken ligge i den kultur vårt postmodernistiske samfunn preges av; slik som relativisme og egoisme. Er det slik at vi gjør det vi må for å ”vinne”? Businessmennesker spesielt jobber ofte for å vinne gjennom oppnåelse og suksess. Det er det som gir penger i kassa! Men mange mener også at de må velge mellom å være etisk bevisst og det å vinne

En som har definert dette bra er Professor Joseph Fletcher.  Han sa: «..for me there are no rules – none at all….. …anything and everything is right or wrong according to the situation – what is wrong in some cases is right in others … … a situationist would discard all absolutes except the one absolute: always to act with loving concern

Den situasjonsbestemte etikken har spredt seg raskt til utdanningsinstitusjoner verden over, og har siden 1960 blitt en norm for sosial adferd og oppførsel. Etter å ha spredt seg raskt gjennom verdens institusjoner for utdanning, kompetanse, religion og styresett så har den nå penetrert et nytt område – the business world! Resultatet er vår etiske situasjon i dag”.

Resultatet er etisk kaos. Alle har sin standard, som endrer seg fra situasjon til situasjon. Og denne adferden oppmuntres i noen av verdens mest anerkjente utdanningsinstitusjoner. University of Michigan tilbød et studium med tittelen ”The Ethics of Corporate management”. I studiebeskrivelsen stod det: “Dette studiet er ikke opptatt av personlige moralspørsmål, som ærlighet og sannferdighet. Det tas utgangspunkt i at studentene på dette universitetet allerede HAR formet sine egne standarder på disse områdene…”

Med andre ord; uansett hvilken standard vi ønsker å bruke, så er det greit ut fra dagens situasjon.  Trekker vi dette videre, vil det si at alle moralske verdier er situasjonsbetingede og relative. Situasjonen avgjør hva som er rett og galt, og siden situasjoner forandrer seg hele tiden, så vil hva som er riktig i dag kunne forandre seg i morgen. For å bruke bilde fra religionen så har vi i stedet for å ha en gud, gitt oss selv guddommelig status. Det blir vi som bestemmer hva som er rett, når det er rett og hvor det er rett.  Dette står grell kontrast til at før var våre beslutninger styrt av etikk, nå synes etikken styrt og basert på våre handlinger.

Dr. Arthur E. Gravatt, M.D. definerte dette i det vitenskapelige magasinet ‘The Siecus Circle», s. 38:

«….moralsk oppførsel kan variere fra situasjon til situasjon. Oppførsel kan være moralsk for en person og ikke for en annen. Om en handling er moralsk eller umoralsk avgjøres av ‘law of love’; det er den utstrekning i hvilket kjærlighet og omsorg for andre er en faktor i forholdet«.

Spørsmålet er bare: HVA er kjærlig omtanke (‘loving concern’), og hvem er gitt makten til å definere dette?

Realiteten slik jeg ser det er at vi opplever kaos alle sammen, og mange mister ikke bare retning men og adressen. Vi er ”hjemløse og villfarne”, som Hans Børli sier det i et av sine dikt: Ett er nødvendig i denne vår verden av hjemløse og villfarne: Å ta bolig i seg selv slik at mennesker ute på veiene kan se lys i dine øyne.

Her kommer vår selvopptatthet og egoisme inn. Pleier vi vår selvopptatthet og gir lite til andre, får vi lite igjen. Gir vi mye til andre, får vi mye igjen.

Den beste form for selvopptatthet er å glemme den. Det er ved å gi at man får. Da blir man en forpliktende del av et fellesskap. Det er kanskje i møte med andre man kan finne et svar på hvorfor.

Dette bringer meg tilbake til den rufsete Jesus som skriften forteller om. Han som gjorde opprør og stilte krav. Jeg liker han. Faktisk så er det ganske rett når han blir fornektet i dagens skole og i det materialistiske eventyret av i dag.

For den Jesus som historien reelt forteller om hadde røsket opp i oss alle sammen. Han hadde stil krav og forlangt forandringer. Jeg tror de fleste har behov for disse forandringene.

Det er godt mulig mange reagerer på det som jeg skriver og er dypt uenige. Det er helt i orden, da jeg har bestemt meg for å være rabulist, vise stor sinn, og godta at de har feil.

 

 

TÅKE I HUSET, ELLER HUSET I TÅKA

Jeg ser hans bygning i tåke

tomt stille uten orgelbrus.

Jeg undres da om guds hus er i tåke

eller om det er tåke i Guds hus.

Ja kommer huset ut av tåka

eller er det på veg inn.

Det er viktig om tåken tetter eller letter

for de som søker med ett lengtende sinn.

For om tåka blir tettere

 forsvinn og ditt høge spir.

Da har vi bare huset sine klokker

og kan håpe at de den rette retning gir.

Men klokker er bare klokker

med sin metalliske klang.

Og kan aldri erstatte mennesker

som finn vegen og priser deg med sang.

 

kirke i tåke

REFLEKSJONER OVER DEN GYLNE REGEL

”Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.”

 

Dette er en fantastisk flott setning, men klarer vi å leve opp til dette budskapet.

Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss, så har vi mange ønsker (krav) til de vi møter. Det kan være partner, unger, arbeidskolleger osv.

Det kan være ønske om oppførsel, erkjennelse, anerkjennelse osv. Alt dette er legitimt og fult forståelig. Samtidig må vi og stille spørsmål med bakgrunn i den gylne regel.

Klarer vi å være mot andre som vi vil de skal være mot oss selv?

Personlig tror jeg de fleste av oss svikter i dette mange ganger.

Det hender så ofte at vi dømmer, har sterke forutinntatte meninger om folk og situasjoner. Og om det er noen som er i krise og signaliserer at de trenger hjelp, så hender det alt for ofte av vi andre trekker oss unna.

Det er sikkert mange grunner til vår handlemåte, men noe av det som jeg hører som oftest er at tiden er så travel. Vi sier at tidsklemmen har tatt oss og bruker den da som unnskyldning for å ikke involvere oss.

Personlig mener jeg det er en hul unnskyldning å skulde på tidsklemmen, som grunn for å ikke være tilstede for andre når de ber om hjelp. Som jeg har sagt tidligere mener jeg vi mennesker ikke har problem med tidsklemmen, men har gått oss vill i verdiklemmen.

Personlig er jeg glad i møte med mennesker og ikke minst lærer jeg mye i møte med andre mennesker. Da er jeg snar med å få kaffen på bordet og lar samtalen finne sitt spor.

Som noen kjenner til liker jeg å bruke metaforer og bilder, for de utvider rammene for refleksjon. Jeg tar derfor i bruk et bilde fra noe så trivielt som å koke kaffe med den gamle typen kjele som plystret, for å vise at alt skal ikke gå fort, når en møter ett annet menneske.

tekanne

Når jeg setter på kaffevannet må jeg ha tålmodighet til å vente til kannen plystrer – først da er vannet ferdig.

Dette kan da og sees som en situasjon som blir varm, og noen kaller på meg. Da må jeg høre ropet.. Og når ropet kommer og jeg lytter, må jeg være villig til å handle.

Tålmodighet, ro, oppmerksomhet og handling. Så kan kaffen drikkes!

 

Hva kan så vi som mennesker lære av dette?

Jo, vi kan lære at vi må ha ro og tålmodighet i møte med andre mennesker.

Vi må være langsomme nok til å lytte til hva andre vil si..

Og når noen meddeler noe til oss, må vi handle slik at vi møter de på en måte som inngir tillit, erkjennelse og anerkjennelse.

 

Hva det hele koker ned til, eller handler om, er kjærligheten – og det er her enhver må møtes. For når mennesker er i krise og føler seg mentalt avkledd, trenger de kjærlighet for å kunne se seg selv som et genuint menneske.

 

Derfor må det være som følger; problemer kan vi gjerne imøtekomme i plikt, men mennesket kan vi bare møte i kjærlighet. Jeg tenker ikke her på den erotiske kjærlighet (eros) mellom to individ, men kjærlighet til menneskeheten (i henhold til det greske begrepet agape). Agape er det som bl.a. i Det nye testamentet betegner den kristne kjærlighet – Guds kjærlighet til menneskene og nestekjærlighet – til forskjell fra den erotiske.

 

Det er derfor jeg startet med den gylne regel, og ønsker vi alle skulle fremheve den sterkere: ”Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.”

 

 

LA MEG HOLDE DEG I HANDA

Jeg sitter å tenker over hvor heldig jeg er som hver kveld får ett sterkt ønske fra de små om å gi de handa mi, og gjerne stryke de varlig. Det er en fantastisk opplevelse, som jeg skulle ønske vi evnet å ta med oss ut i det daglige strevet vi omgir oss med

Sondre Bratland sier det så vakkert i sin salme:

Gje meg handa di, ven

Gje meg handa di, ven,når det kveldnar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

La dei ljose og vennlege tankar

fylgje oss inn i draumars land.

Lat varmen frå ein som er glad i deg

tenne stjerner i myrkaste natt.

Gje meg handa di, ven,

når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

Varme tankar og hender som trøystar

er som sol over frosen jord.

Kjenne varmen frå ein som er nær deg

gjev langt meire enn store ord!

Lat varmen frå ein som er glad i deg

tenne stjerner i mørkaste natt!

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

Det er en fantastisk tekst, og jeg kunne ikke la være å tenke på den i kveld. Årsaken er ikke minst det som har vært hovedtema for mange av samtalene med gutten siste tiden. Han er i den perioden hvor det skal ikke mye til før verden går i grus og alt føles vanskelig. Han snakker om mangel på vennskap og lurer på om det er han det er noe gale med.

Dette er ikke noe spesielt, i den forstand at mange foreldre (de fleste) opplever slike situasjoner.

Likevel føler jeg for å stoppe opp litt, og reflektere over hva vi voksne gjør når barn forteller om sin smerte. Det være seg mangel på venner, at de ikke er flinke nok i idrett, fag eller liknende ting.

Personlig tror jeg de fleste blir sterkt berørte og gjør så godt de kan for å hjelpe sine barn. Men samtidig har jeg ikke tru på løsninger der vi skal møte kulde, sinne, hat osv, med tilsvarende svar.

Det er når våre barn opplever smerte at vi voksne må evne å ha ett varmt hjerte men en kald hjerne.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig, ikke minst når ens egne barn signaliserer at ting ikke er i orden.

Men i den sammenheng vil jeg trekke med noe som kommer fra min gode venn Andreas Aamodt, og som jeg lagde en tekst på.

 

Affektbevisthetsøvelse med ei åpen hand

Ei hand som er åpen,

er livets sterkeste våpen.

Den kan omfavne og roe, følelsens stomfulle sjø.

Pust inn, pust ut, reflekter, la affektbevisthetens øvelse bli livets nye frø.

Fem fingrer som åpent, inviterer pusten inn.

Lar så pusten samle seg, og reflekterer i vårt sinn.

En sier åpent velkommen, en vil så gjerne forstå.

En vil akseptere, mens en vil analysere,

før den femte sier til aksjon du nå kan gå.

 

Sannheten er at vi alle treng ei hand på vår vandringsti, både store og små.

Og når regnskapet skal gjøres opp, så tror jeg vi alle innser at vi kom lengst når vi brukte den åpne handa for å finne veg og løsning, heller enn når vi bruker knyttneven og slår oss frem.

Derfor ber jeg alle som en der ute både store og små, bruk den åpne handa og spar ikke på kjærtegna. Start med de nærmeste i din egen familie, men gå gjerne videre og. Det skal ikke mer enn ett handtrykk eller ett klapp på skulderen til en du møter før du har forandret ikke bare dagen, men kanskje hele livet til både den du møter og deg selv.

Når det nå stunder mot vår og lysere tider så ser jeg spirer kommer. Det er ikke lenge før hvitveisen blømer i all sin prakt. Hvitveisen har og som betydning la meg holde deg i handa, og jeg mener det passer i denne sammenhengen.

 

hvitveis

La meg holde deg i handen

Når vinteren er til ende, og naturen syng av vår.

Da vil jeg ta deg med i lunden, der hvitveisen står.

Ja når vi har hatt en vinter, å så kjenne kulden sleppe.

Vil livslyst og kjærlighet spire, ved hvitveisens blomstrende teppe.

Ja hvitveisen er som menneske, der han flokkvis står.

For vi søker og fellesskap, og blir svake når vi alene går.

Derfor sier jeg med hvitveisen min kjære, når vi går mot dens blomsterseng.

La meg holde deg i handa, det er noe vi begge treng.

Så jeg får si her som jeg sier til mine kjære, min hand er åpen og jeg er heldig som har så mange som tar i mot den.

 

Varme fremtidsdrømmer

stol i kulde

Jeg er en av de som sliter med fuktig vær og kulde, og når kulden nå er begynt å bite litt er det bare en ting å gjøre, nemlig fyre godt i ovnen.

Samtidig kan vi både minnes varmere dager som har vært og ikke minst gle oss til det som skal komme.

Varme fremtidsdrømmer

Jeg savner sommeren, og alt som hører med.

Fra hvite strender, til sløve dager i ro og fred.

Men når kulden er på det sterkeste, i mitt kjære land.

Går jeg optimistisk tilbake til min sommerstrand.

Der på stranden, i is og sne.

Setter jeg min gode stol, som jeg delte min sommer med.

Selv om det er kaldt, og gradstokken er så blå så blå.

Gir stolen en optimistisk tanke, om den sommeren og varmen jeg tror jeg skal få.

Så når jeg så går hjem igjen, jeg går med varme i mitt sinn.

Og ber att de  som frys i si sjel, åpne for de varme drømmer som så gjerne vil inn.

Verdivalg i egoismen og jegismens landskap

gynge båten

Jeg sitter og leser reklamen som dukker opp i postkassen. Det er x antall butikker som kan levere meg maten, billigere og billigere synes det som. Kommer til å tenke på Hjallis som fikk spørsmål om hva som kunne bli rekorden på 10 000 meter. De kan ikke gå på null sa han med sin lune humor.

Dette må vi overføre til at en plass må grensa gå for hva vi forbrukere krever, eller??

Nei kan hende det ikke er noen grense lenger for vi har suget så lenge på den egoistiske karamellen alle sammen, så nå er vi reelt sett havnet i jegoismens tidsepoke.

Bare jeg får og kan klare meg så er det ikke så nøye med naboen.

Bare jeg blir større og får det bra så er det ikke så nøye med naboen.

Bare jeg får kjøpe varene billig så er det ikke så nøye hvor de er produsert eller på hvilken måte.

Her kunne jeg fortsatt i det uendelige, men det skal jeg la være, selv om vi alle bør ta inn over oss at det går for fort det vi opplever i dag. Mange sier at vi kan ikke stoppe tiden eller den elven med fremskritt og så flyter de med selv og.

Når vi nå hører om redsel for kommende finanskrise og leser om krise blant bønder i Danmark, så vil jeg kalle det for grådighetens pris og de frie markedskrefters fallitt. Vårt samfunn har vært bygget på reguleringer som ofte har gått på tvers av de rådende markedskrefter og deres frie utfoldelse. I dag må vi nok erkjenne alle som en, at solidaritet og egoisme er to parter som fungerer dårlig i lag, ikke minst om en ser det i ett helhetssyn med vekt på samfunnet.

I 1893 skrev sosiologen Durkheim om solidaritet, og beskrev det som limet som holdt ett samfunn sammen. Han pekte på at uten denne samfunnssolidariteten ville en få egoisme og normoppløsning.

Min påstand er at det som Durkheim fryktet skulle skje, har skjedd. Vi lever i dag i ett samfunn der alt skal og må gå fort, og helt til størst mulig vinning for meg selv. Vår sterke fokus på oss selv og egen individualisering har og medført tilsvarende økning av egoisme. I dag er det realisering for alle penga, og det minker med viljen til å strekke ut en hand og hjelpe sin nabo. Vi har flere og flere duppe ditter og hjelpemiddel for å ha kontakt, men samtidig er det flere og flere som er ensomme. Køene inn mot hjelpeapparatet de øker, samtidig som mørketallene er utrolig store i det velferdssamfunnet vi har skapt.

Men selv om vi hører dette og ser det så er det nyheten akkurat nå, for om noen få minutt så må vi inn i en ny samtale. Da kan vi presentere den nye bilen vi har kjøpt, turer vi har vært på eller skal på. Ikke minst hvor mye billigere ting er andre plasser og vi fortjener alle godene som alle andre har pluss noen til.

Når vi som forbrukere ikke får nokk glitter og stas, og godt nok utvalg i butikkene, ja så er det de J…… bøndene sin skuld. Da er dere bønder noen svulmende egoister som ikke tenker på samfunnets beste osv

Dette er ikke noe som jeg bare finner på men direkte ord som er uttalt fra nordisk råd av Frp sin representant når en diskuterte mattollen

– Tollen dreier seg om en svulmende egoisme fra bøndenes side, sier Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Laila Marie Reiertsen. (30.10.2012)

Senere så er dere med påfølgende superlativer ikke bare egoister og snyltere, men og forkjempere for ett kommunistisk system.

Hallo, mulig jeg ikke har forstått hele bildet men hvem er det som er egoistiske om ikke det er vi som her så heldige å få god mat som er i den øverste liga når det gjelder kvalitet. Vår egoisme tilsier og selvfølgelig at når vi vil ut i naturen og gå så skal jo ikke en J….bonde kunne hindre oss å gå eller kjøre der vi vil. Da er han egoistisk og da kontakter vi media og får noen av de blå liberalistene til å fortelle hvor egoistiske dere bønder er. Det same gjelder vår rett til å la hundene våre springe hvor de vil. Ikke kom her kjære bonde med dine egoistiske holdninger og si at jeg ikke passer på hunden min, for jeg har jo full kontroll på premie kjøteren min. Og om det så skjer at det er noen sauer som blir skadet så var det sikkert den J …. bonden sine relasjonsskadde sauer sin egen feil. Og om dere bønder så er så J……. egoister at dere skyter denne fillebikkja, så kaller vi inn media, og beskriver deres dyriskhet og hva som burde vært gjort med dere. For vi er jo ikke så egoistiske som dere. Vi har stor medfølelse med alt bare vi får det slik vi vil ha det, når vi vil ha det og til den pris vi har bestemt

Så slutt og vær så j….. egoister dere bønder og tenk på oss andre som har det så vanskelig med alt vi skal nå og må ha. Det er fryktelig vanskelig med alle valg vi må ta i dagens samfunn.

Eg tror jeg gir meg her, men i realiteten kunne jeg holdt på svært lenge.

Det jeg her beskriver er at vi er i en tid der vi alle må ta ansvar.  Vi må forstå at for å lykkes så er det ikke om å gjøre å kaste de små ut av båten (næringen). Jeg tror heller ikke det er særlig fruktbart at vi forbrukere bruker vår energi på hatefulle utfall mot alle som kommer og tar fra oss godene våre.

Personlig håper jeg at vi i den stomfulle sjøen som landet når går inn i kan enes om å ta vare på hverandre. og sørge for at flest mulig kommer til trygg havn. I den sammenhengen er bonden og hele verdikjeden i landbruket svært viktig. Vi som er forbrukere og de som styrer må innse at skal vi andre klare oss må vi gi landbruket både forutsigbarhet og ei lønn som gir dere inntekt nok til å både produsere den mat vi trenger, og ivareta ta det landskap vi alle vil ha. For sannheten er at vi som forbrukere er mer avhengig av bonden, enn bonden er av oss, om vi går helt til kjernen.

Så la oss alle rope høgt i kor: NORGE TRENGER BONDEN

VINNER AV VÅR KONKURRANSE

Som noen har fått med seg har Steve og jeg, i forbindelse med utgivelse av vår siste bok, hatt en liten konkurranse, der vi inviterte folk til å komme med forslag på hva de trodde neste bok kom til å ha som arbeidstese.
Kan i kveld avsløre at den som får gratis bok, også hadde ordet svært så rett.

Vinneren er Kristin Skromme
5499 Åkra

Gratulerer

 

Lysbilde1Lysbilde2Lysbilde3Lysbilde4Lysbilde5Lysbilde6

Arbeidstesen på neste bok er HÅP
Personlig håper jeg alle ser både gjennom de bøkene vi har gitt ut, men og om de ser på ordet med blikk fra barndom til alderdom, hvor stort og mektig dette er.

Både Steve og jeg vil etter beste evne, på same måten som vi har gjort i de bøkene som vi har gitt ut sette vårt bilde og tekst på ulike ting og situasjoner. Gjennom vår refleksjon vil vi forsøke å ta leseren med på en vandring i livshåp og håpløshet
Gjør oppmerksom på at dette er arbeidstittel, og at dato for utgivelse ikke er satt. Vi vil først måtte arbeide med boken som vi nett har kommet ut med, REFLEKSJONER OVER LIVETS LIVSVEV.

Men det forhindrer ikke at takket være dere lesere og deres gode tilbakemeldinger har vi planer og godt HÅP. Og HÅP ER NOE VI ALLE TRENGER.

Så takk til alle dere som til nå har kjøpt bøker, lest og kommentert. Ingen nevnt og ingen glemt da dere er verdifulle alle sammen.

Mvh
Svein Olav Nordlien Steve Halsetrønning

Dont rock the boat

Når en studerer Listhaug sin landbrukspolitikk, er det ikke vanskelig å se at slik fordelingen fremkommer vil dette få store konsekvenser.

Det som er mest skremmende i dagens bilde, er at det bilde som tegnes er ett frådende og egoistisk og selvdyrkende hav. Det er på dette havet vi pr dags dato segler med den gjeldende regjering som kaptein. Kursen synes å være lagt mot frihandelens rike der alle skal få det så godt (mrk. bare jeg skal få det bra). Spørsmålet er om det er plass til alle i den båten som de tilbyr. Jeg tviler på det.

I realiteten stiller jeg og tvil om båten kan flyte så lenge med det mannskap og kurs den har i dag.

stormfullt hav

For når verdsbølgene slår

mot Norges lille båt så åpen.

Da vil de som styrer snart få se

at vi kan få den berømte dråpen.

 For på same måte som en bonde har lært om balanse og samspill med naturen, har enhver sjømann lært om balanse når en skal segle. En lærer og om overlast og at når en kommer i sterke bølger så må en samarbeide.

Den regjeringsskuta som segler så flott av gårde i dag, kan ikke jeg se har verken balanse eller samarbeid. Jeg ser alvorlig feillasting, som i neste omgang vil si at det skal ikke store stormen til før den vil få store problemer. Allerede i dag med de små brottsjøene som har vært har de skreket opp om problem. Da har de kommet løsninger som tilsier at det er for mange om bord på båten. Noen har allerede ropt mot kapteinen at de svake må kastes ut, mrk flyktninger og Frp. Kan sees som det blir en del av løsningen også i landbruket, da noen skal få god plass, mens andre bare kan segle sin egen sjø.

Men jeg undres på hvor lenge skuta vil flyte med en slik holdning, og ikke minst om kapteinen på skuta vil følge gammel skikk om skuta evt. går ned. Personlig tviler jeg på det.

Det er og ett annet ord som finnes i en sjømanns ordbruk vedrørende dårlig lederskap. Jeg skal ikke si noe, men du kan tro jeg tenker.

Mange av de som nå har fått det så meget bedre, for å bruke regjeringens språk, vil nok si jeg svartmaler. Personlig undrer jeg meg heller over hva slags fordøyelse de har de som evner å spise mer og mer på bekostning av andre. De små som mange vil radere ut og på mange måter kaste over bord, mener jeg ikke bare har livets rett. Det er i realiteten de som er essensen og har vært det grunnfjellet som vår felles skute er bygget på.

Uten disse små så vil regjeringens skute bare være ett tomt skal, som vil kullseile i første vindkast. I en slik situasjon hjelper det lite å skrike på mer skattelettelse eller goder til seg selv.

 

gynge båten

opprinnelse av dette bildet ukjent

DE PROFESJONELLES PROFESJONS TYRANI

I dag leser jeg i Dagbladet reportasje med vår statsminister som har vært på møte i New York.

På spørsmål om flyktninger fremkommer dette: Jeg har jobbet så mye med disse spørsmålene i mange år at det gir meg ikke noe nytt perspektiv å komme hit.

Jeg måtte lese dette flere ganger før jeg trodde det som sto der. Det er fristende å stille spørsmål hvorfor hun da reiser og kaster vekk de norske skattekronene med en slik innstilling.

Samtidig får jeg en tanke om at her er det en person som kan alt, veit alt og ingen kan lære meg noe.

Jeg vil selvfølgelig ikke påstå at vår statsminister er slik, men det fremkommer en slik ufyselig tanke (les mistanke) når folk fremkommer med slike uttalelser. I realiteten blir det ett spørsmål om hvilke kjerneverdier en forfekter og lever etter.

Jeg ser i denne sammenheng på rollen som politiker i en sammenheng som en profesjonell rolle, ja en form for profesjon.

Ser vi det slik så blir uttalelsen enda mer skremmende for det er ikke bare fra vår statsminister slike uttalelser fremkommer.

Jeg både hører og ser slike uttalelser fra ulike profesjoner som skal forsvare sin stand og ståsted, med alle midler synes det som.

Vi kan uten problem se mot både offentlig forvaltning, helsesektor osv. Når noen stiller spørsmål om vedtak eller avgjørelser så kommer ofte svaret tilbake at vi er profesjonelle og vet hva vi gjør. Dette vi er i denne sammenheng uangripelige, ja nesten hellige.

Om ikke de profesjonelle klarer å stoppe eventuelle spørsmål og diskusjoner med å henvise til sin profesjon, så tar det ikke lang tid før de tar i bruk amatørbegrepet. Da vil det i de fleste sammenhenger bli brukt i en negativ sammenheng, med tanke på alle de amatørene som tillater seg å stille spørsmål og sette fokus på ting som de profesjonelle har bestemt og vedtatt i sin faglige dyktighet (les udyktighet).

Jeg vil i den sammenheng peke på hva amatør betyr: Amatør (av fransk amateur«en som elsker», fra latin amare (verb) og amator (substantiv)) betegner en person som gjør noe fordi en liker – eller elsker – å gjøre det. Dette til forskjell fra en profesjonell, eller en som ønsker å bli profesjonell, som gjør noe med det formålet å tjene på det.

Personlig betegner jeg meg som en amatør i de fleste sammenhenger, men som og har fagbrev som jeg er stolt over.

Når jeg hører de som anser seg selv som profesjonelle bruke sitt stammespråk, og si som vår statsminister at en ikke kan få nytt perspektiv, er det bare en ting å si

Den som trur han er ferdig utlært, er ikke utlært men ferdig.

Kan da undre seg på hva slags kjerne en både har og hva en har bidratt med. For meg fremkommer det hult og med liten substansverdi.

 

ravner

UTHULLEDE KJERNEVERDIER

Fundamentet i våre verdier, gikk fra moral, etikk og ærlighet.

Til fellesskapets forpliktelse, og det viktige ordet kjærlighet.

Det var for vårt samfunn kjernen, og ett ord var ett ord.

Og var en mann så en mann, gav det lykke på jord.

Ja fellesskapet rådde, og det var samsvar mellom liv og lære.

Men så snudde det brått, og en ville seg selv nærmest være.

Som materialistiske ravner har vi pikket, på kjernens gamle kultur.

Og som ett lik med avpillede knokler, står restene og grin mot oss, som i landet nå bur.

Nå kan vi som egoistiske og selvdyrkende individ, kjøpe alt for penger.

Og alt snakk om samfunnsmoral, er det selvfølgelig alle andre som trenger.

For vår moral er vinnerens, som sier la det briste eller bære.

Og er fast bestemt på, at alle andre skal betale salæret.

Men vi bør huske at det er ikke angrefrist, på vårt maktbegjær og den pris samfunnet gav

Ikke før det mange nok, roper i redsel, stopp verden vi vil av.

Eller skal vi bli med videre, og akseptere de profesjonelles profesjons tyrani??

DUALISMENS UENDELIGHET

skodde i syninga
Fotograf Steve Halsetrønning

 

DUALISMENS UENDELIGHET

Jeg lar blikket kvile på deg, som på kanten står.
Du er livshistorien i dag, og det som var i går.

Du har stått her så lenge, og mye har du sitt.
I starten var det glissent, men tettere rundt deg det nå er blitt.

Men fortsatt har du en avstand, til de som er på veg.
Det er som de i ærefrykt og redsel, er redd for neste steg.

Så du står der så alene, kraftløs redd og naken.
Og ser den kvite tåka komme, som livets siste laken.

For når tåka når deg, og stryk deg uten ord.
Vil ditt testament være næring, når du vender tilbake til moder jord.

For meg er det trygt å føle, at når jeg kommer i høstlig li.
Vil livskjærligheten alltid spire, når det hvite laken har gått forbi.