FILOSOFISKE TANKER OM BYGDEDYRET

Når jeg sier bygdedyret kunne jeg selvfølgelig og brukt ordet janteloven, men jeg vil bevist bruke bygdedyret i dag.

Jeg har ofte studert på hvorfor noen saker ikke kommer frem i bygdene. Det viser seg at ulike ting har fått holde på over lengre tid, selv om ”alle viste” hva som skjedde, eller hvor gale det var.

Samtidig er det saker som ofte kommer ut alt for fort og ikke minst svært gale, for det var jo ”noen som viste” den berømte sannheten.

I sammenheng med mine tanker om bygdedyret så detter tankene mine til en angjeldende person/sak og hva denne personen fikk høre i sin tid. Hva var årsaken har jeg ofte undret meg på.

Kan trygt si at det er ikke enkelt å finne ett enkelt svar på dette bygdedyret, men jeg kom over en lov som er laget av Ingar Sletten Kolloen, som setter situasjonen i ett forståelig perspektiv

Han kaller loven BYGDE LOVEN

– Ikkje skill deg ut!

– Kjenn din plass i flokken!

– Tving på plass att den som skjener ut!

– Vis ikkje følelser!

– Innrøm aldri at noko er vondt og vanskeleg!

– Vær kritisk mot alt nytt, framandt og annleis!

– Døm på forhand, dyrk etterpåklokskapen og du får rett!

– Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utanfrå, spesielt fra nabobygdene!

– Tilgi aldri, gløym aldri!

– Hakk laus på den som bryt desse reglane!

Når jeg da leser denne loven så må jeg innrømme at jeg undres på dette mangehodede og ikke minst moraliserende bygdedyret. Hvem har gitt bygdedyret definisjonen på ”sannheten” og hva som er rett og galt, og ikke minst hva som er sosialt akseptert i bygda?

Det er ikkje bare jeg som reagerer på Bygdedyret. Som jeg har skrevet om tidligere (http://nordliensalg.com/?p=1276) så ble det i en angjeldende bygd gjort ett forsøk på å begrave bygdedyret. https://www.kvinnheringen.no/nyhende/skal-gravleggja-bygdedyret/s/1-1245635-2977436

Men bygdedyret er seigliva, og det kan synes som om enhver trussel mot bygdedyrets oppfatning, vil iverksette bygdedyret sitt forsvar. Og når bygdedyret skal forsvare sin egen eksistens kan det i ytterste fall være medvirkende til og øydelegga ikke bare andre mennesker, men og eget samfunn.

For om bygdedyret på sitt beste er den beste beskytter er og bygdedyret på sitt verste den aller verste fiende. For i skyggen av bygdedyret, ser en om en vil se, ofte mobbing og trakassering – og som oftest satt i system.

Bygdedyrets system er da ett system eller nettverk av personer, relasjoner og makt – som synes enige om å fungere på en bestemt måte. Og den som da utsettes for bygdedyrets dom, vil aldri kunne si at han/ho er upåvirket av dommen. I realiteten er personen brennemerket eller dømt for livet.

Jeg har ofte lurt på hvorfor folk ikke reagerer på de skader som bygdedyret kan skape.

Hvorfor reagerer ikke folk, med å stå opp for den som rammes og tar til motmæle mod bygdedyrets herjinger?

Kan årsaken være at bygdedyret er så sosialt sterkt i sin konstruksjon at om en står opp mot det så vil det råke hele bygdesamfunnet. For om en krangler med bygdedyret eller utsetter seg for bygdedyrets vrede, så går en i mot strukturer som er nedarvet gjennom generasjoner. En truer da også bygdas stabilitet og trygghet, og ikke minst at en skal kjenne sin plass i forhold til hverandre. Ja blir bygdedyrets makt og innflytelse truet, så kan jo hele bygda gå opp i liminga.

Men når jeg tenker på bygdedyr, så kommer ikke jeg på hvilke dyr, som med trussel, mobbing og stigmatisering med mer forsøker å tvinge andre dyr til å være som seg selv.

I den sammenheng bør vi tenke på hva Shakespeare sa i Rikard 3: Det villeste dyr kjenner medlidenhetens impuls, jeg gjør det ikke og er derfor intet dyr.

Jeg tror mange av oss bør tenke over denne setningen for i realiteten så er det ett bygdedyr i oss alle sammen. De fleste av oss er ikke ondskapsfulle og vil andre ondt, men vi følger ganske enkelt strømmen i vår tankeløse uvitenhet. Vi tilpasser oss flokken /bygda svært enkelt. Det være seg både fasade, hva som passer seg og ikke minst hvilke verdier som er de rette.

Ja vi bør hver og en tenke over hvor enkelt det er å fordømme, og ikke minst hvor øydeleggende de ordene og meningene vi da sender ut kan være. Tenk over om hvem som har rett til å definere eller bestemme hvordan en person er eller vil leve.

Når så den stakkars personen som er utsatt for bygdedyret reagerer så faller setningen ”alle sier Jeppe drikker” meg i hug. Men hvorfor stopper vi da ikke opp, eller fullfører setningen og stiller spørsmål hvorfor drikker Jeppe.

Det er først når vi våger å stille spørsmål som hva, hvorfor, hvem, vi kan få en sann diskusjon om hva som har skjedd og ikke minst hvilket slags samfunn vi vil leve i.

Dette er noe vi alle bør tenke over og ikke minst tenke over det personlige ansvaret vi har for å ikke gi næring til bygdedyrets vondskap.

Og til slutt kan jeg nevne at resultatet etter at de i en angjeldende bygd forsøkte å begrave bygdedyret, så sto det opp igjen. http://www.uskedalen.no/no/nyhende/1149/

Som sagt tidligere, bygdedyret er seigliva og fremkommer i så mange fasonger.

SAMFUNNSJAGET ETTER LYKKE

Hvordan har du det, eller hvordan går det, er spørsmål som vi ofte stiller hverandre.

Ofte stilles spørsmålene i farten, enten det er på telefon eller om vi treffes på gata, eller ett kjøpesenter. Jeg undrer meg virkelig om vi virkelig vil vite hvordan andre har det eller rettere sagt om vi klarer å ta i mot svaret.

Som oftest får vi høre at det går godt eller på det jevne, og da kan vi svare at slik er det her og. Ofte baseres svarene på hvordan det går med unger, eller fremskritt på jobben osv. På en måte så er det ufarlig alt sammen. Blir nett som været, alle vil kunne snakke om det.

Men så kommer den dagen da du spør hvordan har du det, til en venn eller bekjent, og så kommer en flodbølge i mot deg.  Kan hende han har en historie som velter mot deg med smerte og ulykkelighet, og hva gjør du da?

Er det sjokket, redselen eller frykt som i mange tilfeller gjør at vi da trekker oss unna. Hva er årsaken til at vi mange ganger ikke klarer å være der når det er som mørkest og vanskeligst for andre.

Min tanke er at på vår veg for å forskjønne livet og vår søking etter lykke, så har vi og forskjønnet smerte, død og vanskeligheter på en måte som gjør at vi sliter med å takle det.

Det blir på en måte som med kjøtt som vi eter. De fleste vil ha det og liker det, men vil knappest vite hvordan det er havnet i disken. Da blir de ulykkelige.

Dette lykke begrepet kommer til oss veldig tidlig i dag. Bare du gjør det og det på skolen så vil du oppnå velstand og lykke får våre barn høre.

Men skal alt vi bygger vårt liv på bare være materiell lykke og velstand. Er vår plikt som menneske innfridd når vi lever opp til samfunnets krav og forventninger, eller er det noe mer? Eller er det muligens slik at for de som vender seg til gud, så er de sikret og vil oppnå den evige lykke. Jeg kan ikke gi eksakt svar, og jeg kjenner heller ikke noen som kan gi svaret.

Jeg vil heller beskrive livet som beinhard morro. Det er både oppturer og nedturer. Du kan si livet er en lang reise i fjellheimen. Vi klatrer våre fjell opp og ned alle sammen.

Vi har alle hørt om Mont Everest, men for meg er det ett fjell som er større, det er vårt eget Mont Life rest.

Vi har alle vårt eget fjell å beiseire. Noen høge, noen små. Men for hver enkelt så kan det fjellet han/hun klatrer være det største akkurat da. Noen klarer ikke sitt fjell første gang og kan hende aldri. Noen er fornøyd med å stoppe på vegen, og sier det er nok.

Men de fleste klarer første topp, og hva så? Vart det lykken de fant på toppen der???

Nei for mange blir det da å se utover og oppover. Da er det nye fjelltopper som de selv ser, eller som de får høre at de bare må nå, for da vil de bli lykkeligere og komme høgere opp. Så de jager videre, hele tiden mot nye fjelltopper i sitt eget liv.

Men hva er det som driver en videre? Er det lykken vi søker eller redselen for å bli ulykkelig?

Noen snakker om at lykke er å realisere seg selv og så søker de utover og oppover mot neste topp. Og i vår fortvilte søking etter lykke og selvhevdelse, hender det ofte at vi søker oss ut av den nære familiesfære i vår realiseringstanke. Vi sier at vi er ikke lykkelige der vi er, men evner vi å stille oss foran spegelen å stille spørsmålet hvorfor er vi ikke lykkelige.

Nei vi jager stilltiende med i samfunnets krav om lykke. Kan hende når vi da går mot fjelltoppene, burde se på de elvene vi passerer. Tenk da på kjerringa mot strømmen og vurder om det er på tide å gå mot strømmen for oss alle en stund.

I stedet for at vi hele tiden søker utover og oppover for å finne lykke og realisering, burde vi kan hende gå innover i oss selv. Det er vårt indre som er vår kilde til det vi er i dag, og det indre vil og være kilden til hva vi noen gang kan bli. Det er når vi er i sann kontakt med oss selv at vi vil finne svar på vår søken etter lykke, håp og drømmer.  For evner vi ha ett fundament i det indre, så vil og vår søking i det ytre ha en varig verdi og bety noe. Kan hende når vi da søker mot fjelltoppen så vandrer vi ved siden som en medvandrer, heller enn det som synes å være målet i dag, nemlig bare jeg kommer meg opp så er jeg lykkelig.

Spørsmålet er om vi vil søke vår egen sannhet??

VANNET OG SANNHETEN

Vannet er en livsnødvendighet

Slik er det med sannheten og.

Vannet kan sildre, renne eller kaste seg frem

Slik er det med sannheten og.

Vannet kan skape, forme, men og rive ned.

Slik er det med sannheten og.

Vannet kan aldri for evig holdes tilbake

Slik er det med sannheten og.

Vannet finn i naturen sitt spor

Slik er det med sannheten og

Vannet sin retning kan være vanskelig å se på avstand

Slik er det med sannheten og.

Vi forsøker ofte å forandre vannets retning

Slik er det med sannheten og.

Vi kan porsjonere vannet

Slik er det med sannheten og.

Når så vannet forsvinn, blir det tørke og død

Slik er det med sannheten og.

sannheten

SNUR DU DEG SÅ VIL DU FØLE OG SE, BÅDE VARME OG LYS

I helgen som var, var jeg på ferietur til vakre Hjelmeland i Ryfylke, med mine kjære. Kom der over denne figuren, og når sola så dalte gav denne figuren meg mange tanker.

lys i livet

Jeg er som de fleste andre, jeg leser aviser og får med meg hvordan ferie synes å påvirke så mang en familie. Vi leser om krangel, gråtende og triste unger, og deretter kommer det situasjoner om samlivsbrudd.

Personlig må jeg si jeg blir trist av dette. Jeg skal ikke her uttale meg om hvorfor noen bryter opp, og eventuelt hva som er rett eller galt.

Jeg vil heller stille spørsmålet om hva er årsaken til at det skrives så mye om at så og så mange parforhold/ekteskap skal brytes opp. Ja det sier statistikken og statistikk det er jo bra å ha som sannhetsvitne.

STATISTIKK

En statistikk kan fortelle hvor mange som sa ja,

da de ved alteret sto og hverandre ville ha.

En statistikk kan fortelle, hvor vegen så gikk,

om hus, bil og jobb, og de barn som en fikk.

En statistikk kan fortelle hva som skjedde i hver sving,

om de klarte ferden eller kastet sin ring.

Ja en statistikk kan fortelle hvor mange som bryt opp,

men statistikk kan ei beskrive smerten i hver en liten barnekropp.

Personlig er jeg lei av å lese at statistisk sett skal så og så mange ekteskap gå i oppløsning.

Hvorfor skal vi fremelske fortvilelsen og tapet, på en slik måte at det synes å være mer normalt enn unormalt med oppløsning av forhold.

Hvorfor er vi ikke flinkere med å feire det stabile og trygge. For på same måte som en ikke kan gi mat til de som svelt med statistikk, kan heller ikke kjærlighet eller relasjoner overleve om enn bygger deres verdi ut fra statistikk.

La oss alle forsøke å snu statistikken på en slik måte at heller enn å snu oss vekk fra hverandre og la flammen sakte brenne ut, bør vi snu oss mot hverandre og gi næring til kjærligheten flamme.

Jeg håper flest mulig evner på best mulig måte å se hverandre, både denne sommeren og helst mange sommere videre. Ikke bare for seg selv, men og for det som betyr så mye, nemlig det livet du deler med din kjære, og barna som betyr så mye.

Ha en lysende god sommer alle sammen og ta vare på hverandre, så kan det hende den forbaska statistikken får seg ett feilslag eller to.

TROR DU AT DU ER JESUS??

Noen reagerer nok på overskriften, men overskriften har sin årsak. På 90 tallet var jeg  næringsdrivende i Kvinnherad, og ble intervjuet av en journalist. Jeg forfektet de same tanker da som jeg gjør i dag vedrørende å bry seg om hverandre, oppførsel, moral, etikk osv.

Journalisten kom da med spørsmål om jeg trodde jeg var Jesus. Dessverre var jeg feig/redd og bakket ut for den diskusjonen som jeg helt sikkert hadde tatt i dag.

Først må jeg avklare at jeg tror ikke at jeg er Jesus. For forholdet som vi mennesker har til Jesus, ikke minst kirkens glansbilde både i ord og bilde, er ikke mitt bilde. For meg er Jesus en rabulist og opprører.

La oss tenke over hva historien sier Jesus gjorde. Da han palmesøndag kom ridende og ble hyllet som konge, så var han ikke som andre konger. Han kom på et esel. Han var ikke som forventet, og verre skulle det bli.

Da han dagen etterpå kom på tempelplassen, ble han rasende da han så at det hellige stedet var gjort til en markedsplass. Han jaget alle som solgte og kjøpte, og sa at tempelet hadde de gjort til ei røverhule. Går en til grunnteksten i boka så ser en tydelig hvordan Jesus tar de svakeste sitt parti. Han gir folk en ny mulighet når de har gjort feil, og han tålte ikke urett. Alt han forfektet kom fra et stort og bankende hjerte. Ja Jesus han vekket oppsikt da, og i sannhet vekker han oppsikt og skaper meninger i dag og. Jesus sa ting som folk la merke til, og mange ble rasende for det han sa.

Den milde fromme Jesus som vi i vår barndom har fått høre om, er i realiteten for meg svært fraværende. Jeg ser opprøreren, rabulisten, visjonæren og ikke minst en som er plaget med mange svingninger inne i seg selv. Samtidig som han hadde sine svingninger og tvil så sto han løpet ut. I dagens samfunn hadde garantert Jesus blitt innlagt og fått psykiatrisk behandling, ikke bare for egen del, men og som en beskyttelse for samfunnet. Du skal ikke lage bråk og uro. Jesus virket å være i konstant opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og kunne være både utålmodig og oppfarende i sine krav til sine medmennesker.

For den historiske Jesus stilte som leder krav både om moral og etikk til sine medmennesker.

Jeg er: er et utrykk som fremkommer fra Jesus mange ganger: Dette er et utrykk som beskriver en moden, selvsikker og balansert person. En person som er i tvil og usikker kan ikke bruke jeg er på denne måten. Når en sier Jeg er på denne måten har en opplevd og taklet motgang. Han må ha hatt evnen til å tenke gjennom den motgang han opplevde, for uten dette kunne han heller ikke blitt en leder.

Jesus kom og fra feil side av det gamle  Nazareth. Han brøt med det gamle romerske og greske slavesamfunnet. Han forbeholdt seg retten til å snakke til enhver forsamling. Han brøt med gamle kjønnsroller og fremmet kvinnenes sak.

Jesus var en synlig leder i motsetning til mange ledere av i dag.

Når jeg fra ett filosofisk grunnlag forfekter de verdiene som og Jesus hadde, nemlig moral, etikk, anstendighet og verdighet, da får jeg høre som nevnt det som journalisten spurte meg om: tror du at du er Jesus.

I dag kan jeg si at den samtalen hadde fått et annet utgangspunkt enn at jeg flirte det vekk.

Hvorfor skal jeg godta moralisering, når alt jeg forsøker å fremheve er gode moralske verdier. Særlig går mye av den moraliseringen vi har i dag utover de som erkjenner seg som troende, det være seg både kristne og muslimer og evt. andre trossamfunn. Da jeg ikke kan bekjenne meg personlig til noen av disse, lar jeg den diskusjonen være.

Jeg vil heller ikke gå inn i de ulike typer etikk vi har, som plikt, konsensus og konsekvensetikk.

Jeg vil heller påstå at den etikken vi lever etter i dag, er like situasjonsbestemt og skiftende som værmeldingen hver dag. ‘Situasjonsbasert etikk’ er best klargjort i Aldous Huxleys bok ‘Brave New World Revisited’. Han identifiserte destruksjonen som det primære mål til denne nye etiske tenkning. Han skrev: «… en ny Sosial Etikk erstatter vårt tradisjonelle etiske system – systemet i hvor individet er det primære og det sosiale hele har en større verdi og betydning enn sine individuelle deler og der  rettighetene til kollektivet tar forrang foran rettighetene til enkeltmennesket»

Men ‘Situasjonsbasert Etikk’ er ikke nytt. Det er gammelt tankegods bibelen og tar for seg. Profeten Esaias ble beveget til å skrive om dette systemet i år 740 før Kristus. Han skrev: «Woe into them that call evil good, and good evil, that put bitter for sweet, and sweet for bitter».

‘Situasjonsbasert etikk’ kaller ondt godt og godt for ondt.

I dagens samfunn er det viktig å tenke over at det er få som liker ordene uønsket eller ubehagelig, da de i neste omgang kan og vil medføre forpliktelser når en må foreta evt. valg. Det virker som om regler og klare grenser ikke er nyttbare og skal viskes ut. De som trekker frem det oppfattes ofte som trangsynte, intolerante og som maktmisbrukere. Dagens situasjonsbestemte etikk kan da og sees som en motsats til det ”politiske korrekte” i mange mellommenneskelige sammenhenger.

Kan noe av årsaken ligge i den kultur vårt postmodernistiske samfunn preges av; slik som relativisme og egoisme. Er det slik at vi gjør det vi må for å ”vinne”? Businessmennesker spesielt jobber ofte for å vinne gjennom oppnåelse og suksess. Det er det som gir penger i kassa! Men mange mener også at de må velge mellom å være etisk bevisst og det å vinne

En som har definert dette bra er Professor Joseph Fletcher.  Han sa: «..for me there are no rules – none at all….. …anything and everything is right or wrong according to the situation – what is wrong in some cases is right in others … … a situationist would discard all absolutes except the one absolute: always to act with loving concern

Den situasjonsbestemte etikken har spredt seg raskt til utdanningsinstitusjoner verden over, og har siden 1960 blitt en norm for sosial adferd og oppførsel. Etter å ha spredt seg raskt gjennom verdens institusjoner for utdanning, kompetanse, religion og styresett så har den nå penetrert et nytt område – the business world! Resultatet er vår etiske situasjon i dag”.

Resultatet er etisk kaos. Alle har sin standard, som endrer seg fra situasjon til situasjon. Og denne adferden oppmuntres i noen av verdens mest anerkjente utdanningsinstitusjoner. University of Michigan tilbød et studium med tittelen ”The Ethics of Corporate management”. I studiebeskrivelsen stod det: “Dette studiet er ikke opptatt av personlige moralspørsmål, som ærlighet og sannferdighet. Det tas utgangspunkt i at studentene på dette universitetet allerede HAR formet sine egne standarder på disse områdene…”

Med andre ord; uansett hvilken standard vi ønsker å bruke, så er det greit ut fra dagens situasjon.  Trekker vi dette videre, vil det si at alle moralske verdier er situasjonsbetingede og relative. Situasjonen avgjør hva som er rett og galt, og siden situasjoner forandrer seg hele tiden, så vil hva som er riktig i dag kunne forandre seg i morgen. For å bruke bilde fra religionen så har vi i stedet for å ha en gud, gitt oss selv guddommelig status. Det blir vi som bestemmer hva som er rett, når det er rett og hvor det er rett.  Dette står grell kontrast til at før var våre beslutninger styrt av etikk, nå synes etikken styrt og basert på våre handlinger.

Dr. Arthur E. Gravatt, M.D. definerte dette i det vitenskapelige magasinet ‘The Siecus Circle», s. 38:

«….moralsk oppførsel kan variere fra situasjon til situasjon. Oppførsel kan være moralsk for en person og ikke for en annen. Om en handling er moralsk eller umoralsk avgjøres av ‘law of love’; det er den utstrekning i hvilket kjærlighet og omsorg for andre er en faktor i forholdet«.

Spørsmålet er bare: HVA er kjærlig omtanke (‘loving concern’), og hvem er gitt makten til å definere dette?

Realiteten slik jeg ser det er at vi opplever kaos alle sammen, og mange mister ikke bare retning men og adressen. Vi er ”hjemløse og villfarne”, som Hans Børli sier det i et av sine dikt: Ett er nødvendig i denne vår verden av hjemløse og villfarne: Å ta bolig i seg selv slik at mennesker ute på veiene kan se lys i dine øyne.

Her kommer vår selvopptatthet og egoisme inn. Pleier vi vår selvopptatthet og gir lite til andre, får vi lite igjen. Gir vi mye til andre, får vi mye igjen.

Den beste form for selvopptatthet er å glemme den. Det er ved å gi at man får. Da blir man en forpliktende del av et fellesskap. Det er kanskje i møte med andre man kan finne et svar på hvorfor.

Dette bringer meg tilbake til den rufsete Jesus som skriften forteller om. Han som gjorde opprør og stilte krav. Jeg liker han. Faktisk så er det ganske rett når han blir fornektet i dagens skole og i det materialistiske eventyret av i dag.

For den Jesus som historien reelt forteller om hadde røsket opp i oss alle sammen. Han hadde stil krav og forlangt forandringer. Jeg tror de fleste har behov for disse forandringene.

Det er godt mulig mange reagerer på det som jeg skriver og er dypt uenige. Det er helt i orden, da jeg har bestemt meg for å være rabulist, vise stor sinn, og godta at de har feil.

 

 

TÅKE I HUSET, ELLER HUSET I TÅKA

Jeg ser hans bygning i tåke

tomt stille uten orgelbrus.

Jeg undres da om guds hus er i tåke

eller om det er tåke i Guds hus.

Ja kommer huset ut av tåka

eller er det på veg inn.

Det er viktig om tåken tetter eller letter

for de som søker med ett lengtende sinn.

For om tåka blir tettere

 forsvinn og ditt høge spir.

Da har vi bare huset sine klokker

og kan håpe at de den rette retning gir.

Men klokker er bare klokker

med sin metalliske klang.

Og kan aldri erstatte mennesker

som finn vegen og priser deg med sang.

 

kirke i tåke

PAPPA, JEG LOVER:

Det er en sterk setning jeg setter som overskrift i kveld, men når sant skal sies er det en setning vi som foreldre hører titt og ofte fra våre barn. Men samtidig er det ikke bare barn som bruker denne setningen. Vi voksne er og svært flinke med å bruke setningen jeg lover i ulike situasjoner.

Når sant skal sies, og det gjelder i realiteten både barn og voksne, så skjer det at vi alle må love igjen og igjen, da det skjedde ting, som gjør at det som vi lovet ikke ble gjennomført. Når det gjelder barn så hender det da at vi voksne ser på de, og sier at det nytter ikke hva du lover osv for du holder ikke ord.

Hva så med alle lovnader og de påfølgende unnskyldninger som vi voksne har når vi ikke holder vår lovnad eller de ord vi gir?

Hva kan vi bruke som unnskyldning når vi svikter våres egne ord og lovnader.

Tenker vi over den makten ordet har og ikke minst faren for å misbruke den makten som ordet har når vi for eksempel sier du mener det ikke når ett barn sier det lover?

Årsaken til at jeg peker på dette er at for meg er ikke ord bare ord. Nei ord er både en fantastisk gave, samtidig som det kan være ett farlig våpen. Det er en gave om vi evner å bruke ordene rett, men samtidig kan ordene bli svært så farlig om vi ikke er oss beviste hvordan vi bruker ordene og hvilken makt ordene kan ha

For ord kan både løfte oss opp, men samtidig knuse oss. Ord kan både sette oss fri fra fastlåste mønstre, men og fange oss. Ja ord kan komme som de hardeste slag, men og som det mest forsiktige kjærtegn.

Ja de ord vi bruker eller får, kan bringe både gråt og latter i same stund, både som forløsning og lindring. Dersom vi tenker over dette, så er det fantastisk hvilken styrke, poesi og makt som ligger i ordet, og ikke minst hvor heldige vi er som har evnen til å bruke ordet.

Spørsmålet mitt blir ofte hvorfor det da ofte virker som om ordene ikke strekker til. Vi sier ofte vi ikke har ord, og det kan nok være rett. Samtidig bør vi huske at ett budskap er ikke sendt før det er forstått. For ord, og ikke minst ordene sitt mellomrom er ikke bare ord men så mye mye mer.

Vi bør kan hende tenke over at det er ikke alltid de ordene vi sier som betyr mest, men heller de ordene som andre sier til oss. Kan hende vi ikke skal være så flinke til å stemple andre med sterke ord, men heller bruke både øyne og ører, ja hele kroppen for å lytte til hva den enkelte forsøker å formidle til oss.

Jeg bruker ofte ett døme at når ett barn sier at månen er svart og firkantet , så er vi voksne ofte raskt ute og sier: slutt å tull. Jeg aksepterer ikke dette. Jeg finner heller papir og tegner en svart måne. Deretter tegner jeg en rund og gul måne. Så sier jeg til barnet: Du sier din måne er svart og firkantet, min er gul og rund. Kan du fortelle meg hvordan du er kommet til din løsning, så kan hende du får meg til å tro på din måne. Med dette har jeg ikke blindt akseptert, men heller ikke avvist barnets fortelling. Jeg har heller invitert til dialog. For gjennom interesse og dialog får jeg mer kunnskap som gjør meg i stand til å forstå.

Når en da får mer kunnskap så kommer enn til en ny situasjon der en må ta valg, i sammenheng med hvor mye en kan stå i eller hvor mye en skal involvere seg.

Det bringer meg da tilbake til ordet LOVA.

Men nå vil jeg ikke ha fokus på hva barnet sier, men heller hva vi som voksne sier. Det være seg både foreldre, skole, samfunn ja alle sammen.

Jeg vil legge det frem på en annen måte (muligens klargjørende) siden vi er så raske med å bruke det, og ikke minst misbruke det.

L          Lærdommen som vi har og ikke minst den lærdommen som vi vil, bør og   skal få som en konsekvens av det vi lover.

O:        Ordet sin verdi og hvor verdifullt og forpliktende ordet er, kan og skal være for oss alle.

V:        verdien av det som blir lovet, kan vi se og ta inn over oss det

A:        Ansvaret vi får og tar når vi lover noe. Er vi klar over det og er vi villig til å ta det ansvaret????

Barn ser hva vi voksne gjør, og vi kan med god grunn si at barn fødes som originaler, men blir snart en kopi. Når barn ser at vi voksne ikke er ordholdne, så har vi gitt barna de første byggestein i deres liv og lagt premissene for hvordan de tror det skal være.

Når barn så reagerer, kan hende slik de oppfatter at vi voksne gjør det, så er vi voksne ofte raskt ute med korreksjon. For er det noe vi voksne ikke tolererer så er det frekke barn som ikke holder ord, lyger og ikke er lik de andre.

Da blir ofte fokus flyttet fra subjekt til objekt og barnet er blitt ett problem. En må finne en løsning på problemet.

Kan hende vi heller burde se på oss selv og søke en løsning i oss selv, heller enn å se barnet som problemet.

Vi bør kan hende spørre oss selv vi voksne hvilke Middel, skal vi bruke for å gi hvert enkelt barn ERKJENNELSE slik at vi skaper SAMHANDLING og TRIVSEL. Evner vi som voksne å skape den gode RELASJON der barnet sees som subjekt, vil barnet snart melde tilbake INNKLUDERING, NÆRHET OG GLEDE.

Det vi da har skapt er MESTRING FOR DET ENKELTE BARN

M        iddel

E          rkjennelse

S          amhandling

T          rivsel

R         elasjon

I           nnkludering

N         ærhet

G         lede

Dette er noe som vi alle bør tenke over. Ikke bare foresatte, men og alle som har sitt arbeid med barn.

Evner vi eller vil vi møte barnet der det er. Om ikke hvordan kan vi da gi barnet mestring?

 

 

 

 

BEDRE BRENT ENN ALDRI TENT

Mange lure nok på overskriften, men det er en setning jeg har brukt mange ganger når jeg har involvert meg i ulike saker. Når jeg da får spørsmål hvordan klarer jeg å være så engasjert, uten å bli utbrent, så ler jeg som oftest og sier bedre brent enn aldri tent.

Personlig anser jeg meg som privilegert som på min reise har fått møtt så mange fantastiske mennesker, og ikke minst at de har delt av sin kunnskap og erfaring med meg.

Det er så mange jeg kunne ropt frem og sagt de burde fått medalje. Ta ho som her om dagen sendte meg en melding på facebook. Hun hadde funnet navnet mitt og nå ville hun sende noen ord. Hun tok meg tilbake mange år. Da var hun en jente som hadde ting og slite med. Jeg var da den privilegerte som hun stolte på og i lag med henne, og hennes utrolige mor lagde vi en veg ut av det mørke hun følte hun var i. Når hun nå sendte en melding var det for å si hva det lyset som ble tent hadde betydd for henne. Jeg måtte påpeke at hun og hennes familie i kraft av sin kjærlighet hadde lyset selv, men kan hende jeg bidro til å tenne det som hadde slukket for en liten stund.

Jeg kan og fortelle hvor imponert jeg er over de som har mistet det kjæreste de har, men som fortsatt er i stand til å stå oppreist i livets storm. Personlig kan jeg ikke forstå hvor dere tar styrken fra, og jeg kan heller ikke fult ut sette meg inn i smerten dere har opplevd. Det eneste jeg kan forsøke er å være ett medmenneske og tilby min støtte.

Dette er to ulike skjebner, med for så vidt helt ulikt utfall, men samtidig er det så mange fellestrek.

Det er ett bakteppe av ting som har sviktet, i den forstand at om de som var ansvarlige hadde gjort sitt og fulgt med hadde det kan hende ikke skjedd slik det gjorde.

Mange vil nå hevde at jeg er en fanatisk angriper av de ulike system. Tvert i mot sier jeg, for jeg mener jeg ikke angriper systemet, men jeg tillater meg å stille spørsmål til de ulike system.

For skal vi virkelig godta ett overordnet system der alle synes å gå i same retning og bukke for de same herrene. Jeg har nå engang hørt at der alle tenker likt, der blir det lite resultat.

Mine tanker om systemsvikt lå og til grunn for møtet på stortinget med Justiskommiteens medlem Ulf Leirstein. Mitt anliggende var grunnet det som er fellesnevner i alle sakene jeg har fått på bordet siste tiden, nemlig klare brudd og sterk systemsvikt som råker de svake og sårbare.

 

Hvorfor er det ikke noen som tar ansvaret og rydder opp?

Hvorfor blir ikke noen stilt til ansvar når feilene blir oppdaget og det fremkommer soleklart hva som har skjedd.

Hvorfor har mange av systemets tjenere så store problem med å si unnskyld.

 

Ja her kunne jeg fortsatt i det uendelige med hvorfor spørsmål, men når natt blir til dag ville jeg fortsatt ikke ha fått noe svar som jeg kan tro på.

Og heri ligger da ett stort problem.

Systemene er så selvforsterkende at ikke bare eser de utover, men de kveler og på mange måter den vanlige borgers vilje og styrke til å stille kritiske spørsmål. Det nytter jo ikke likevel er det som ofte fremkommer.

Heldigvis er det da noen slik som Ulf Lerstein som våger å stille spørsmål om rettssikkerhet og det som foregår, og ikke minst sette det på dagsorden. Selvfølgelig verken kan eller skal han som representant gå inn i enkeltsaker, men her er realiteten at det som vi opplever som en rød tråd er større enn enkeltsakene i seg selv. Det er velsignet når en representant ikke bare lytter, men aktiv ber om forslag til hva en kan gjøre på vegen videre. Ikke for å straffe eller henge ut noen, men for å sette fokus på rettssikkerhet.

For meg er det ordet rettsikkerhet fundamentalt i vårt demokrati, og samtidig er jeg så sint når jeg ser systemene tar snarveger i sin fortolkning og håndtering av de ulike regler, og det på en måte som ofte råker de svake og sårbare. Noen vil nok mene det er sterke påstander om jeg sier at systemets tjenere ikke følger gjeldende lov, men med de bevis jeg sitter med så kan jeg på mildeste måte si at det er mange som har en svært underlig måte å tolke loven på.

 

Kan få en følelse av at mange av systemets tjenere følger to regler

 Regel 1: Vi som er systemets tjenere har alltid rett

Regel 2: Skulle det mot formodning fremkomme at vi som er systemets tjenere har gjort feil, så bestemmer vi oss bare for at Regel 1 trer i kraft.

 

Personlig kan jeg ikke godta slik tolkning, og jeg håper også andre vil reagere på feil som de ser og hører. Men uansett vil jeg fortsette å stille spørsmål og reagere når jeg får inn saker der det så tydelig er gjort feil.

Mange har stilt spørsmål om hvor langt jeg er villig til å gå: Ikke still spørsmål om du er redd for svaret sa jeg til ah som spurte. Andre har vært bekymret om jeg kommer til å bli brent ut, men da er vi tilbake til hva jeg startet med. For i sannhet er det bedre å være brent enn aldri tent. Og samtidig kan jeg si at når jeg tenker på personer som jeg treffer og som gir meg så fantastiske minner er jeg ikke bekymret for å bli utbrent.

Heller tvert om er jeg mange ganger mer bekymret for å eksplodere i sinne og fortvilelse over alle de som blir sviktet. Det er den eller de jeg så gjerne vil være nær.

Den næraste

Han som snåver tidt på vegen

Og som ingen styrke ber.

Han er den som står meg nærast

Og som all min godhug fær.

Han som full av angst å otte

Ser seg skjelvande ikring.

Han er den eg hugar verje,

Vera nær i alle ting.

Han som tagal står i flokken

Med eit einsamt andletsdrag.

Han er den eg går i møte

Og så gjerne byd mitt lag.

Han som går med gråt i bringa

Og med pine i sitt sinn.

Han er den eg hugar famne

Leggje til mitt hjarte inn

Birger Johannesen

ÅPENT BREV TIL HORDALAND STATSADVOKATEMBETER

jusstisia

RETTSIKKERHET OG OBJEKTIVITETSPLIKTEN

Som mange har fått med seg har jeg skrevet mye om objektivitetsplikten i senere tid.

I sammenheng med dette kom jeg over noe som jeg ville dele:

Politihøgskolens undervisning bygger på at metodene som benyttes i avhør skal være tillat i forhold til norsk lov og være forankret i aktuell litteratur og forskning (Bjerknes og Hoff Johansen, 2010). I ryggmargen til enhver politimann utdannet ved den gamle Politiskolen (frem til 1992) eller Politihøgskolen, ligger etterforskerens læresetning, den såkalte S-regelen: Søke, samle, sikre spor som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng, siktedes skyld, så vel som skyldfrihet.

Fantastisk å se den såkalla S-regelen presentert.

I den angjeldende sak som jeg har pekt på, kan jeg ikke si at denne regelen er fulgt.

Ikke har de søkt på ett objektivt grunnlag hva som har skjedd og hva som er sannhet.

Ikke er det sikret spor på en forsvarlig måte.

Når det gjelder siktedes skyld kan de sees som de meget tidlig var klar på den og glemte å vurdere uskyld.

Etter å ha lest meg opp på ikke bare denne saken, men og andre saker, tillater jeg å be ansvarlige personer ikke bare lese, men og lære seg barnerimet av den kjente forfatteren Kipling.

«I keep six honest working men, (they taught me all I knew). Their names are What and Why and When and How and Where and Who…» Rudyard Kipling (1902). Just So Stories. The Elephant`s Child.

Hvorfor anbefaler jeg dette?

Jo for slik jeg opplever det så er det en sterk mangel av refleksjon i mange saker.Det er også det som ligger til grunn for at det ble sendt ett åpent brev til HORDALAND STATSADVOKATEEMBETER.

ÅPENT BREV TIL HORDALAND STATSADVOKATEEMBETER
v/Trond Høvik

Lensmannen I Kvinnherad
v/Jan Fosse
Kopi
Adv Arvid Sjødin
Og andre
Spørsmål i sammenheng med mitt arbeide i sak 13-010504AST-GULA/AVD1

Som kjent er undertegnede oppnevnt som pårørende og i blivende prosess for å bli verge for den domfelte.

Jeg har og i tidligere brevveksling stilt spørsmål vedrørende objektivitetsprinsippet og straffeprosesslovens §226.

For at en skal få rett forståelse for situasjonen legges ved avskrift av denne loven:

  • 226.Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for
    a. å avgjøre spørsmålet om tiltale,
    b. å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon,
    c. å avverge eller stanse straffbare handlinger,
    d. å fullbyrde straff og andre reaksjoner,
    e. å tjene som forberedelse for barneverntjenestens behandling av spørsmålet om det skal sette i verk tiltak etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester, og
    f. å tjene som forberedelse for behandling i konfliktrådet.
    Om personundersøkelse og mentalobservasjon gjelder reglene i kap 13.
    Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham.
    Etterforskingen skal gjennomføres så raskt som mulig og slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe.

I etterkant av at Mælandsutvalget ble oppnevnt for å granske straffesakene mot Fritz Moen, ble det foreslått en rekke lovendringer som tiltak for å hindre uriktige domfellelser. Den lovmessige endring trådte i kraft desember 2010.’
Dermed så ble det lovfestet at aktor har en objektivitetsplikt.

Da objektivitetsplikten ble tatt inn i § 304 var det foruten å virke bevisstgjørende på aktor, også fordi det bidro til å styrke tilliten til aktors funksjon.
Samtidig må det merkes hva som uttales: En fremhever at aktor har ett særskilt ansvar over bevisbildet, og aktor skal da kunne tilkjennegi til retten at bevisene holder til domfellelse.

Ut fra det som da foreligger er mitt spørsmål da.

Kan statsadvokaten i sammenheng med angjeldende sak svare ja eller nei om aktor tilkjennegi til retten at bevisene holdt og at objektivitetsprinsippet ble fulgt?

Svarer statsadvokaten i denne sammenheng ja, så vil det si at en må kunne legge til grunn at aktor hadde hørt og lest gjennom alle bevis som forelå. Herunder må en da kunne legge til grunn at aktor da hadde hørt gjennom ikke minst aktuelle lydbånd. Dersom aktor med dette som forutsetning svarer ja, så må en med det som foreligger si det er en meget betenkelig situasjon, ikke minst med tanke på hva som er fremlagt skriftlig og hva som forefinnes på lydbånd.

Tar en som forutsetning at aktor har vurdert alle bevisene, og mener å ha oppfylt objektivitetsplikten, så vil bestemmelsen i §304 komme til sin rett. Om faktum slik det foreligger hadde blitt vurdert i sin helhet, kan det med god grunn stilles spørsmål om bevisene var gode nok til domfellelse. I en slik situasjon ville lovbestemmelsen ikke gitt aktor annet valg enn å frafalle tiltale, eller nedlegge påstand om frifinnelse.

Dersom aktor ikke kan svare ja, men svarer nei, ja da er det underlig at en overhodet kunne ta ut tiltale. For realiteten er at saken synes meget dårlig etterforsket. Når en i dag har en situasjon der det med god grunn kan hevdes at aktor ikke har vurdert alle bevis, verken i kvalitet eller sannhet så har i realiteten aktor sviktet objektivitetsprinsippet. Betyr det at aktoratet ikke vektlegger objektivitetsprinsippet noen verdi????

Ut fra det som er fremkommet av faktum i den angjeldende sak, kan det være grunn å stille spørsmål om en har sviktet det grunnleggende prinsipp at enhver skal ses på som uskyldig frem til det motsatte er bevist.
Jeg ser frem til å få utfyllende svar på dette.

Med vennlig hilsen

Svein Olav Nordlien
48002650

 

NÅR ALLE SKAL UT AV SKAPET.

I kveld vil jeg filosofere litt over det store skapet. Ja det må være stort dette skapet som mange av oss snakker om.

I starten var ofte begrepet om å komme ut av skapet brukt med tanke på sin seksuelle legning.

Men som alt annet så har dette også forandret seg. Ja det brukes fortsatt i forhold til seksuell legning, men samtidig brukes begrepet om så mye mer.

Nå skal de ensomme komme ut av skapet, de syke og skammen skal og ut av skapet. Ja til og med de profesjonelle skal ut av skapet les jeg en plass.

Kort sagt virker det som alle og enhver skal ut av skapet.

Hvor de skal til er ikke lett å si, men svært mange fremkommer med sin ut av skapet opplevelse på det virtuelle nett, til vederkvegelse for oss andre som muligens fortsatt sitter inne i ett eller annet skap.

I den forbindelse ble jeg fasinert over hvor mange ord som har sammenheng med skap.

Ut fra det jeg fant ut så er det opplistet over 1100 ord som kan favne om ordet skap.

Jeg skal ikke ta for meg alle, men som en kuriositet la oss leke litt med skapet.

Jeg skal ikke bestemme eller dømme hvilket skap vi mennesker har eller lever i. Noen har overskap, andre underskap. Noen framskap og noen baksskap. Ja noen er og tilhengere av kombiskap.

Jeg vil heller tenke litt på fellesskap, for det er vell ett av de viktigste skapa for oss alle. Ut av fellesskapet kan det komme både vennskap, ekteskap, samboerskap, naboskap osv.

Ja for mange blir det og da videre både morskap og farskap, og felles nøkkelskap. Om de så klarer å finne sitt moderskap og faderskap, ja se det er en annen historie.

Klarer mor og far bevare sitt kjæresteskap og felles nøkkelskap, så er mye vunnet. Om ikke så vil det ofte bli som det blir i dagens samfunn. Da kan deres troskap ende i dumskap, dårskap, bannskap, drukkenskap, og i noen tilfeller og utroskap.

I mange tilfeller er da de voksne råket av blindskap, ikke bare for det som var, men og hva deres blindskap gjør mot de små.

Derfor burde kan hende hver og en tenke over i disse tider, før en skal ut av skapet, tenke over budskapet en står i eller sender ut.

Hvilket lederskap viser en til de som betyr noe.

Hva slags verdiskap søker vi å ha våre ting plassert i.

Skal vi basere våre verdier som troskap, heilskap, klokskap, likskap og broderskap? Eller skal vi forsette vår reise ut av så mange skap, for så å ende med vårt eget tomme budskap?

Det er derfor jeg mener vi alle bør tenke over, ikke bare hva vi tar med oss ut av ett skap, men og hvilket skap skal vi plassere det som vi tar med oss ut.

Som dere forstår så ble det mange ord med skap her. Men for de som lurer så er det utrolig mange skap jeg kunnet trukket veksler på. Som jeg nevnte så er det over 11oo ord med skap i. Bare antallet kan forvirre en stakker, og slik er det og med de mange skap som vi både er i og ikke minst så vil ut av.

Jeg tror vi kan trekke veksler på dette ikke bare i parforhold, men og i forhold til nabolag, arbeidsforhold og samfunnsforhold generelt.

Mister vi eller forlater vi troskap og fellesskap, hva har vi så igjen?

fellesskap

 

SYSTEMET OG DETS SVIKTENDE TILLIT

Tanker vedrørende systemet og dets sviktende tillit

Når jeg legger ut denne filmen er det med håp om å få folk til å tenke
Jeg er ikke som jeg sier i filmen opptatt av å peke på de enkelte som evt. har gjort eller gjør feil.
Min målsetning er at vi skal evne å stille spørsmål til systemene.

På mange måte så bør vi i dag være som gutten som sa at keiseren ikke har klær. Før han sa det var det mange som viste, men ingen våget å gjøre noe med det.

Når så en peker på situasjonen så fremkommer det ofte at en må gi seg og slutte å kverulere.
Ja for med en gang en spisser argumentene eller vil diskutere så sier folk at en er en kverulant

Til det vil jeg si:
K ommunikasjon er jeg opptatt av og det mener jeg alle kan lære noe av
V erdier er for meg essensielt å ha, og mine verdier er viktige for meg
E ndring er det jeg opplever hele tiden i samspill med andre
R elasjon er de forbindelser som jeg får og som jeg mener er viktige for meg
U ndring er det barnlige i meg som alltid er undrende og spørrende til den etablerte sannhet
L æring er det som kommer av det jeg ser, opplever og føler hver dag i det samfunnet jeg lever i og er opptatt av.
A nsvar er det jeg mener hvert menneske har både for seg selv og for sine medmenneske.
N ærhet er den nærhet vi søker i vår egen familie og til vårt eget nabolag, og nettverk
T rivsel er essensen av alt som her er nevnt.

Tar en da dette som utgangspunkt erklærer jeg meg som en kverulant av første klasse og er stolt av det

 

 

 

SYSTEM

SAMVITTIGHET

YDMYKHET

SOLIDARITET

TILHØRIGHET

ENGASJEMENT

MEDVANDRER

KALDE TANKER OM SYSTEMET

Det er slikt ett underlig ord dette systemet. Hvem er systemet sier folk i sin fortvilelse mange ganger.

Ofte oppfattes systemet som både kaldt og ullent, og vanskelig å komme innpå, og i gjennom til. Mange har registrert at jeg ofte setter søkelys på systemets rolle, i forhold til den vanlige mann

Jeg vil i denne sammenheng leke litt med begrepet System, da de problem som finnes innenfor ett system garantert og kan finnes i andre system

S          samvittighet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å stille spørsmål til egen samvittighet når det kniper på, og om de ikke liker svaret hva gjør de så?

Y         ydmykhet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å møte de som de skal tjene med den ydmykhet og respekt de må kunne forvente

S          solidaritet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å se seg selv som samfunnsbyggere, der solidaritet skal være en av de sterkeste grunnsteinene, eller har nye økonomiske modeller, der hver er seg selv nærmest tatt styringen?

T          tilhørighet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å skape tilhørighet og nærhet, eller blir det distanse og avstand til de som trenger hjelp

E          engasjement: Evner de som arbeider innen de ulike system å holde flammen levende,  eller slukner deres brennende flamme i likegyldighetens tåkelandskap?

M        medvandrer: Evner de som arbeider innen de ulike system å være medvandrer for de  som trenger hjelp, eller ender de som medløpere for selve systemet?

La dette være med i tankene litt videre

I dag skal mange når de har behov for hjelp/rettigheter dokumentere på alle mulige og umulige måter at en er verdig til å få hjelp/rettighet. Klarer man ikke det så er det som oftest verst for en selv. For mange så er det som om de blir pekt på i skam, ja nesten at de ikke eier samvittighet som kommer og krever noe.

For mange så føles dette ofte som en kamp der overmakten er formidabel. Mange sier at de føler det som om de skal i en krig, der de er enkle amatører, men møter ett profesjonelt system med profesjonelle krigere.

Men mange har opplevd svært mye før de kommer så langt at de møter den profesjonelle systemkrigeren personlig.

Gjennom ulike bomturer lærer man om hvem som har med saken, eller rettere sagt hvem som ikke mener de har med saken. En må selv finne ut hvor sin sak skal leveres. Deretter må man finne ut åpningstider og i mange tilfeller komme seg der.

Noen sier det er bare å ringe, men det er ikke bare bare. Ofte er telefonen til de ulike system oppatt, eller så er ringetiden begrenset.

Kommer man så etter mye strev frem til det system der en skal være så møter man nye hindringer. Noen steder er det maskin der du trekker kølapp, og så er det å vente både vel og lenge før det er din tur.

Når man så kommer til en ansvarshavende, så er det mange som føler seg så små. Ikke bare i forhold til situasjonen der og da men og i forhold til det de har opplevd på vegen.

Men de har fortsatt håpet, men hva skjer så?

Mange sitter igjen etter møter med systemet, med mange uklare beskjeder syngende i hodet. Ene melodien er at selvfølgelig skal en få hjelp, men neste forteller om prioriteringer. Deretter synges det om andre som og har behov og problem med økonomien osv osv

For mange så blir møter og vandring mellom de ulike system nedbrytende og oppleves svært kaldt. Mange vil da si at i dag har en internett og de bør kunne ordne alt over nett. Ja noe kan nok ordnes over nett, men ikke alt, og heller ikke for alle. Det er fortsatt slik at en bør ha menneskelig kontakt for å se bak de kalde setningene, og kan hende en da ser hva som er det virkelige problemet.

iskaldt nett

Jeg tror alle er enige i at vi må ha fungerende nettverk og system, og at det skal beskytte samfunnet mot ulike former for misbruk. Men dersom vi tillater oss å la systemet organisere seg etter sprute vann på gåsa prinsippet, dvs. at det blir avstøtende mot mennesker, ja da er det og gale. For når alt oppleves som kaldt slik mange opplever det da vil vann fryse. Og slik oppleves mange system i dag dessverre.

Jeg skulle ønske de enkelte system ikke bare hørte støy, men lyttet til stemmene der ute. Ja det er mange stemmer, men ofte er de svake, for de er nederst med bordet, eller helst under bordet. Dette er stemmer som om en lytter, viser at systemene sliter med å oppfylle det Fiscer Brodsky (1978) kaller promethevsprinsippet; kunnskap, makt og ansvarlighet må av alle dem som er involvert i å yte tjenester, deles med dem som mottar tjenestene.

Personlig mener jeg det ble ett vendepunkt i mange henseende da regjeringen på 80 tallet vedtok (1987) at alle statlige virksomheter skulle innføre målstyring som overordnet rettesnor for sin virksomhet. En av årsakene var erkjennelsen av begrensningene i de offentlige budsjett: “Troen på offentlige budsjetter som en Sareptas krukke ble erstattet av troen på virksomhets- planleggingens effektivitet og reorganiseringens velsignelse” (Hansen, i Eriksen 1993: s 83).

Dermed så er vi tilbake til starten og det jeg startet med nemlig system

Skal systemene av i dag ha som ledestjerne prioriteringer, nyttekalkyler, behandlingseffekt og utredningsmodeller for livskvalitet. Hvem vil i så fall stå oppreist og si dette er etisk og moralsk riktig. Og om vi ikke liker det hva gjør vi med det. Herunder må og de som har sitt arbeid innen de ulike system spørre seg selv hvor lenge de klarer å gå på akkord med faglige og etiske krav, for å oppfylle budsjettansvarlighet og forpliktelser om fordelingsrettferdighet?

Klarer systemene av i dag å se den de møter som subjekt med mål, meninger, særegenheter og egne behov? Eller er en bare ett nummer i rekken.

Dersom svaret her blir at ja man er bare ett nummer i rekken, så må en i sannhet stille spørsmål om det er dette en vil ha eller akseptere. Vil vi virkelig ha ett system som utvikler seg mer og mer i retning av effektive målstyringsrutiner – og forenkler mulighetene for iverksetting av tvang og kontrolltiltak.

For mange vil ikke dette sees som ett problem i det hele tatt. Men både for de som trenger hjelp og for de som har sitt arbeid i systemene kan dette bli ett problem.

De som trenger hjelp kan lett bli mer og mer hjelpeløse og føle seg enda mer stigmatiserte etter møte med enkelte system. Og for de som arbeideir i de ulike system kan lett fortvilelsen komme når de ser seg selv som verktøy for ett system som i realiteten praktiserer utstøtning og disiplinering av de svakeste i vårt samfunn.

Slik situasjonen fremstår i dag med mange historier om både yngre og eldre som føler de ikke får sin rettmessige hjelp, må en undres på om det som kan kalles IKEA-syndromet har slått inn. For på same måte som IKEA sine produkt vanligvis har alle delene som er nødvendig for å ferdigstille ett produkt, har vårt samfunn og alle de nødvendige resursene for å utføre en god jobb som ivaretar den enkelte. Problemet synes å være enige eller føle ett felles ansvar for å sette samfunnsdelene sammen.

Noe av det største problemet her synes å være at det er en konflikt mellom behovet for å sette inn offentlige ytelser for legitimere det politiske systemet, og nødvendigheten for å hindre at pågangen etter offentlige ytelser blir for stor.

Dersom en ikke evner å løse denne konflikten til felles beste for alle, så kan i  realiteten de enkelte system fungere som et administrativt rasjoneringssystem heller enn som et administrativt fordelingssystem i forhold til de som trenger hjelp.

Er det slik vi vil ha det?