Å se, høre og si noe, eller la være

SE

Ser du noen her

og ser du hva som skjer.

Ser du hva du tror

og hvor tomhetens sjel så bor.

Ser du kuldens kalde tårer

som en ramme for ditt blikk.

Då ser du en spegel gi tilbake

ditt svik, over alle de gylne muligheters øyeblikk

 

Ja vi har ofte muligheten, men hva gjør vi? Ofte tenker vi når ting har skjedd, vi skulle ha gjort noe, vi burde ha hørt noe, eller vi burde sagt noe. Ja nettopp vi burde. I neste omgang omformer vi dette ofte til at de andre burde osv, men det er en annen sak.

Munnhellet «ikke se, ikke høre, ikke si» har uviss opprinnelse, men personlig ser jeg for meg de tre apekattene som ett symbol på disse ordene.

De tre apene er:

Mizaru, som holder seg for øynene og ikke ser noe ondt.

Kikazaru, som holder seg for ørene og ikke hører noe ondt

Iwazaru, som holder seg for munnen og ikke sier noe ondt.

Har vi i dag kommet i en situasjon der både vi som personer og samfunn som helhet vegrer oss for å se de ubehagelige ting. Der vi sliter med å finne motet eller styrken til å lytte til det som skjer, og ikke minst si det som burde vært sagt i gjeldende sammenheng. Jeg håper ikke det

I den sammenheng kommer tenker jeg på en lege jeg hadde for noen år siden. Jeg hadde time og satt å ventet. Da jeg ble ropt inn, virket legen min letter forstyrret. Så du ho som nett gikk ut var det første han sa da jeg kom inn. Jeg måtte da si at jeg satt ikke å vurderte hans pasienter. Jeg lurte på hvorfor han spurte. Han forklarte så at da han skulle si adjø til denne pasienten, ei eldre dama, så reagerte han på stemmen hennes. Han kikket så på henne og så at den gamle damen sto med døren og hadde sukkerbiter i munnen. Ho så ut som ei kanin. Hvordan er det du ser ut spurte legen. Jeg har sittet slik hele tiden sa damen og lurt på når du skal se meg.

En fantastisk historie vil jeg si, med mye moral.

Først og fremst skal legen få ros for å våge å fortelle at han hadde sviktet relasjonen og var tatt av den gamle damen.

I neste omgang så peker situasjonen på hvor lett vi er i en situasjon der vi ser, men ser ikke, der vi hører men hører ikke og der vi muligens burde sagt noe, men sier ingenting

Den gamle dama hadde styrke til å reagere, måtte vi andre og finne den styrken.

Ellers kan vi lett bli som disse apekattene som det ofte henvises til.

Siden en i alle næringer er avhengig av ulike sertifikat, og ikke minst siden jeg selv er en av dem som sliter med synet, må jeg tenke på den gamle bonden som hadde sin årlige sjekk på synet.

Han var en sindig og rolig kar og da han ble spurt om hva som sto på tavlen med denne linjen: B A T A C T Q A V 9 10 A  da gav han klart svar

 Det står Be`a Tea se te kua ved ni tia, sa den gamle bonden

Ja slik kan det og ordnes om en ser løsning og ikke problem.

Samfunnets apekatter

Når vår herre og religionen  blir brukt i egne maktinteresser.

Når jeg har fulgt med på de to støttepartiene som vi har her i landet, må jeg si jeg kommer i hug han som sa det var lettere å spikre en fiskepudding fast på veggen, enn å finne ryggmargsfølelsen på enkelte.

Særlig må jeg si jeg blir arg, når krf med sitt verdisyn, står å sier: vi vil gi en skarp advarsel, men vi vil ikke komme med mistillit. Samtidig som de kommer med budskapet om hvor alvorlig det er, så får synderen tilgivelse, ikke av nåde, men av egne særinteresser.

Mulig noen burde tenke over Matteus evangeliet som sier at det de gjør mot en av disse minste, gjør dere og mot meg. Virket som om Krf. og Hareide ikke la vekt på dette i sin søking etter makt i dag

I dag vil jeg si at det religiøse som Hareide fremla, gjenspeiler seg i Arne Garborg sin tekst Fandens mesterverk

FANDEN MESTERVERK

Og denne sverdkastaren og eldsendaren- denne alt-omveltaren.

Han som var komen for å gjera det låge høgt – og det høge lågt, og reise konger og fyrster imot seg til ein verdens-strid.

Han hev me gjort til ein liten søte-jesus-, ein dame-Jesus, ein bønebok-Jesus.

Ja til ei samfunns-støtte, eit hengelås for våre matbuer og pengeskrin, og eit natthue for gode borgere.

Og evangeliet for dei fattige hev me gjort til ein mur og til fast borg for dei mektige i verda. Kongar og fyrstar skulle reisa seg imot oss for Jesu namn skuld. No stend Jesus skjoldvakt for desse same kongar og fyrstar. Og dei feiter og fyller seg i hans namn, og krigar og drep i hans namn-. og spelar og horar i hans namn-, og ranar, røvar og stel i hans namn. Og Kristi tenarar stend tvibøygde og velsignar dei hans namn, og gjer dørene vide og portane høge for dei, og tek imot ros, ære og makt av dei. Ja sjølv det heilage embetet tek dei imot av desse same heimsens mektige. Kristendomen som skulle omvelta og nyreisa verda- er gjort til ei “allemans-flatseng”.

Ja det må vera fandens meisterverk dette – då han fekk kyrkja ombygd til sitt bruk – og det so fint at ho endå trur ho er Kristi kyrkje.

ARNE GARBORG

 

For meg så gjør Krf og Hareide sin opptreden, meg sterke tanker om at troen synes å være sterkt utvannet og svevende, og ikke minst er til salgs om prisen er rett.

Hørte noen sølvpengene klirre???

Dersom vi tar denne tanken videre og antar at kirken og det gudelige er blitt økonomisert i maktens interesse, så mangler det bare en betalt virtuell tjeneste med vår herre. I dag så var det for Hareide å lette fingeren oppover og se passe alvorlig ut, selv om jeg ut fra det som står i bibelen har problem med å tro at han fikk aksept eller kontakt.

Men det kan jo hende at vår herre og er gått over til de rådende markedskrefter og har opprettet en automatisk svartjeneste, for de som søker kontakt.

Når en da forsøker å kontakte Gud, så kan for eksempel svaret bli følgende:

Hallo, du er nå kommet til Guds telefonsvarer i Himmelen. Gud er ikke på kontoret for øyeblikket.

Dersom du ønsker å legge igjen en voice-mail til Gud, Jesus, Maria eller Den hellige ånd, tast 1.
Ønsker du å vite hvor du finner Guds nærmeste avdeling på Jorden, tast 2.
Ønsker du å delta i vår evighets-chatlinje, tast 3.
Ønsker du å vite meningen med livet, tast 4.
Ønsker du å vite den statistiske muligheten for at du eller noen av dine skal få komme inn i Himmelen, tast 5.
Behøver du hjelp ved en «nær-døden»- eller en «ut-av-kroppen» opplevelse, tast 6.

Er du en politiker eller medansvarlig for kaoset på jorden, og har noe å klage over, bes du kontakte Helvete.

Takk for at du ringte Gud. Ha en fin dag!

 

For meg så blir dette tankespinnet like troverdig som Hareide og Krf sin moral i dag.

 

Det gamle treet

Jeg ser rogne treet

såret og vridd i sin gamle form.

Etter skadene er det snart ferdig

om det vurderes etter gjeldende samfunnsnorm.

 

Ja normen vil fjerne de

som ikke gir næring på rette måten.

Så vi kaster og plasserer de

gjerne om bord på den aller siste båten.

 

Men treet vil ikke gi seg

det har fortsatt liv i sin topp.

På same måte som blodet

pulserer i en gammel sliten kropp.

 

Ja med sine grønne blad

og de blodrøde bær.

Viser rognetreet i sannhet

hvor viktig livslyst er.

 

For så lenge en bærer frukt

og har noe å gi til verden.

Hvilken rett har vi til å bestemme

hvem som skal få være med på ferden.

DEN BLÅ TIMENS NØDVENDIGHET

Vi mennesker snakker støtt om tiden

og måler den i mikrosekunder.

For alt vil vi putte inn

mens klokken så hastig tar nye runder.

 

Ja fra morgen til kveld

er vi fanget i en sfære.

Der alt glimter og lyser

og elektronikken er blitt vår kjære.

 

Vi våger aldri slå av

for noe må vi nå, og alt må vi klare.

Derfor kjøper vi all elektronikk

når vi tiden vår skal spare.

 

Ja tidsbesparende var utgangspunktet

men tiden har nå elektronikken  tatt.

Ja den kveler hele vår dag

helt inn i den mørke natt.

 

Så når dagen er fanget

og natten likeså.

Da velger eg naturen

og uskyldighetens time så blå.

 

For i vinterlandskap

og snødekte tre.

Vil den blå timens uskyld

senke mine skuldre og gi meg nattlig fred.

BØLGENDE TANKER

Bølgene er som tanker

der de duver forbi.

Ja som tanker så vare

ved skapelsens tid.

 

Men så kan bølgene bli større

vise styrke der de går.

Slik barnetidens tanker

vil bryte seg frem i en spirende vår.

 

Og når bølgene er store

og så mangt kan bryte ned.

Er det som ungdommens tanker

i en konkurranse der alt kan skje

 

Når bølgene så er på sitt største

og titt får en annen retning.

Er det som de voksnes tanker

når vårt liv får forandring.

 

Så roer bølgene seg

og så stilt mot strand de slår.

Da er det som tankene til de eldste

når de mot den siste stranden går.

BEVISTHETENS UBEVISTE SANSER

 

Verden er flimrende bilder

der alt skal gå så fort.

Og for å klarne vårt syn

må vi filtrere bort.

 

Bevist eller ubevist

stenges sansene ute av sinnet.

Mens vi søker å redusere støyen

og mening med livet å finne.

 

Ja for å ta inn hele verden

og absorbere det som foregår.

Må vi bytte en del av vår bevissthet

mon tro om det er en gevinst vi får.

 

For før var vårt problem

å få nok informasjon.

I dag må vi kjempe for mindre

om vi skal få mening, og egen livsrefleksjon.

 

BEAUTIFUL MISTAKES and then we try again

Denne flotte overskriften er hentet fra en engelsk forfatter.

Slik verden fremstilles i dag så skal verden være perfekt og det kan synes som om det ikke er rom for feil, eller tabber. Og er du så syndig at du trør feil, så vil du i mange tilfeller bli tatt hardt. Men her og er spørsmålet hvem du er og hvilken status du har.

Jeg finner det underlig hvor lett vi mennesker har det med å kaste stein og dømme andre, når de gjør feil eller tabber seg ut. For selvfølgelig er vi så spesielle selv at vi gjør jo aldri noen tabber, eller feil selv.

Og den som da har gjort feil, eller tatt feil valg, bevist eller ubevist, han sitter da der og merker andres vurdering av han selv. En ting er at om en gjør feil som blir vurdert i rettsvesenet. Det kan en på en viss måte forholde seg til. Men den dommen og vurderingen som ofte kommer fra de som er rundt en, blir som ei tykk tåke som legg seg over sjela. Du hører lyder og stemmer, men klarer knapt å se hvor det kommer fra.

Den som da sitter der, i si mørke tåke, kan nok høre muntre toner fra fjernsyn og radio, men tonene når ofte ikke inn. De kan føle situasjonen svært så ensom, selv om de i realiteten har mennesker i nærheten.

Det er personer som har sagt at bare det å gå på butikken kan være en utrolig stor belastning, for de føler andre ser på de og dømmer de.

Jeg må da tenke på med så mange kle forretninger som vi har, så skulle det vært noen som solgte en kappe med nåde. Tenk om en slik fantes og vi kunne legge den over skuldrene til den som har det vanskelig. Eller om vi kunne gått på matforetningen, og i stedet for å kjøpe hårbalsam, kunne kjøpt balsam for sjelen.

Når jeg sitter her og trykker så gjør jeg ofte feil. Men her er situasjonen så fantastisk at jeg har angreknapp og delet funksjoner. Hvorfor kan vi ikke lage angreknapp på livets tastatur. Siden alt som markedsføres i dag skal være perfekt og feilfritt, vil jeg foreslå at vi må henge opp plakat på fødestuen.

Vårt liv er forbeholdt de som aldri gjør feil, og ingen reklamasjon eller klage aksepteres.

Dersom vi nå er ærlige så er det ikke mange som hadde kommet ut fra fødestuen da, men likevel så dømmer vi, og ikke minst vi glømmer ikke.

Hvorfor gjør vi det? Er det hevn, eller dyrking av ego eller andre ting som driver oss.

Er det frykt som gjør at vi ikke vil involvere oss og ta i mot den smerten som andre ber på.

Og når så den som sliter fortel sin historie, og vi stønner ut de empatiske ord, stakkars deg, tenker vi over hvilken verdi de har for den det gjelder.

Ja det er populært med dette ordet empati, og det holdes kurs over en lav sko, både for offentlig og privat sektor. Alle skal lære gode måter å ta i mot budskapet, men helst i kontortiden selvsagt. Spørsmålet er om det de lærer om empati får overføringsverdi til virkeligheten, eller om det blir omformet til sympati og distanse.

Den som har ting han sliter med merker dette med engang. Han ser når de som skal råde eller hjelpe er fraværende i sin tilstedværelse. Da vil han mest sannsynlig trekke seg tilbake til den tåken han har vært i tidligere. Neste gang kreves det enda mer styrke for å komme frem og be om hjelp.

Selvfølgelig kan det være vanskelig å nå bak ordene eller masken til en annen. Herunder så er utdanning en ting, men ens realkompetanse vil her vege ekstra tungt. Har en kjennskap til det landskap den som sliter går i, eller er det helt ukjent. Jeg håper i enhver situasjon at de som skal hjelpe ikke bare får med seg teori, men og har med seg praktisk erfaring og er villig til å se den historiske konteksten. Da har en bedre mulighet til å hjelpe slik at tåken letner.

Da kan en muligens se at en bør ikke være så rask med å dømme den som snubler, men heller vurdere måten han reiser seg på.

 

 

EN KVINNES VAKRE TÅRER:

En liten gutt spurte sin mor: «Hvorfor gråter du mor?»

«Fordi jeg er kvinne», svarte hun ham.

«Jeg forstår ikke,» sa han.

Hans mor ga ham da bare en klem og sa: «Og du aldri vil forstå» ……..

Senere spurte den lille gutten sin far: «Hvordan kan det ha seg at mor gråter for det er vell ingen grunn for det?»

«Alle kvinner gråter selv om det ikke er noen grunn for det,» var alt hans far kunne si …..

Den lille gutten vokste opp og ble en mann, og fortsatt lurte han på hvorfor kvinner gråter.

Til slutt ringte han Gud og da Gud kom til telefonen, spurte mannen:

«Gud, hvorfor gråter kvinner så lett?

Gud svarte: «Da jeg skapte kvinnen hun måtte være spesiell.

Jeg gjorde hennes skuldre sterke nok til å bære verden; og likevel skånsom nok til å gi trøst …. »

«Jeg ga henne indre styrke til å tåle fødsel og for å være i stand til å tåle avvisning mange ganger selv når avvisningen kommer fra hennes barn …»

«Jeg ga henne en hardhet som tillater henne å fortsette når alle andre gir opp, og å ta vare på sin familie selv under sykdom og utmattelse uten beklagelser …»

«Jeg ga henne følsomheten til ubetinget elske sine barn, selv når hennes barn har såret henne dypt …»

«Jeg ga henne styrke til å lede sin ektemann gjennom hans mangler og skapte henne fra hans ribbein slik at hun kunne beskytte hans hjerte …»

«Jeg ga henne visdom til å vite at en god ektemann aldri gjør sin hustru ugagn, men prøver noen ganger hennes styrke og hennes beslutning om å stå ved hans side uten å vakle …»

. «Og endelig ga jeg henne en tåre hun kunne felle … Den er hennes eksklusivt til å bruke når det er behov for det ser du: Det fine med en kvinne er ikke klærne hun har på, og heller ikke kroppen hun bærer, eller måten hun ordner seg på håret En kvinnes skjønnhet skal sees gjennom hennes øyne, fordi det er inngangsdøren til hennes hjerte -.. stedet der kjærligheten bor »

 

Enhver kvinne er vakker!

Samfunnsjaget etter lykke

Hvordan har du det, eller hvordan går det, er spørsmål som vi ofte stiller hverandre. Ofte stilles spørsmålene i farten, enten det er på telefon eller om vi treffes på gata, eller ett kjøpesenter. Jeg undrer meg virkelig om vi virkelig vil vite hvordan andre har det eller rettere sagt om vi klarer å ta i mot svaret. Som oftest får vi høre at det går godt eller på det jevne, og da kan vi svare at slik er det her og. Ofte baseres svarene på hvordan det går med unger, eller fremskritt på jobben osv. På en måte så er det ufarlig alt sammen. Blir nett som været, alle vil kunne snakke om det. Men så kommer den dagen da du spør hvordan har du det, til en venn eller bekjent, og så kommer en flodbølge i mot deg. Kan hende han har en historie som velter mot deg med smerte og ulykkelighet, og hva gjør du da. Er det sjokket, redselen eller frykt som i mange tilfeller gjør at vi da trekker oss unna. Hva er årsaken til at vi mange ganger ikke klarer å være der når det er som mørkest og vanskeligst for andre.

Min tanke er at på vår veg for å forskjønne livet og vår søking etter lykke, så har vi og forskjønnet smerte, død og vanskeligheter på en måte som gjør at vi sliter med å takle det. Det blir på en måte som med kjøtt som vi eter. De fleste vil ha det og liker det, men vil knappest vite hvordan det er havnet i disken. Da blir de ulykkelige.

Dette lykke begrepet kommer til oss veldig tidlig i dag. Bare du gjør det og det på skolen så vil du oppnå velstand og lykke får våre barn høre. Men skal alt vi bygger vårt liv på bare være materiell lykke og velstand. Er vår plikt som menneske innfridd når vi lever opp til samfunnets krav og forventninger om lykke, eller er det noe mer? Eller er det muligens slik at for de som vender seg til gud, så er de sikret og vil oppnå den evige lykke. Jeg kan ikke gi eksakt svar, og jeg kjenner heller ikke noen som kan gi svaret.

Jeg vil heller beskrive livet som beinhard morro. Det er både oppturer og nedturer. Du kan si livet er en lang reise i fjellheimen. Vi klatrer vårt fjell opp og ned alle sammen. Vi har alle hørt om mont Everest, men for meg er det ett fjell som er større Det er vårt eget mont Life rest. Vi har alle vårt eget fjell å beiseire, noen høge noen små. Men for hver enkelt så kan det fjellet han/hun klatrer være det største akkurat da. Noen klarer ikke sitt fjell første gang og kan hende aldri. Noen er fornøyd med å stoppe på vegen, og sier det er nok. Men de fleste klarer første topp, og hva så? Vart det lykken de fant på toppen der???

Nei for mange blir det da å se utover og oppover. Da er det nye fjelltopper som de selv ser, eller som de får høre at de bare må nå, for da vil de bli lykkeligere og komme høgere opp. Så de jager videre, hele tiden mot nye fjelltopper i sitt eget liv. Men hva er det som driver en videre? Er det lykken vi søker eller redselen for å bli ylykkelig? Noen snakker om at lykke er å realisere seg selv og så søker de utover og oppover mot neste topp. Og i vår fortvilte søking etter lykke og selvhevdelse, hender det ofte at vi søker oss ut av den nære familiesfære i vår realiseringstanke. Vi sier at vi er ikke lykkelige der vi er, men evner vi å stille oss foran spegelen å stille spørsmålet hvorfor er vi ikke lykkelige.

Nei vi jager stilltiende med i samfunnets krav om lykke. Kan hende når vi da går mot fjelltoppene, burde se på de elvene vi passerer. Tenk da på kjerringa mot strømmen og vurder om det er på tide å gå mot strømmen for oss alle en stund. I stedet for at vi hele tiden søker utover og oppover for å finne lykke og realisering, burde vi kan hende gå innover i oss selv. Det er vårt indre som er vår kilde til det vi er i dag, og det indre vil og være kilden til hva vi noen gang kan bli. Det er når vi er i sann kontakt med oss selv at vi vil finne svar på vår søken etter lykke, håp og drømmer. For evner vi ha ett fundament i det indre, så vil og vår søking i det ytre ha en varig verdi og bety noe. Kan hende når vi da søker mot fjelltoppen så vandre vi ved siden som en medvandrer, heller enn det som synes å være målet i dag, nemlig bare jeg kommer meg opp så er jeg lykkelig.

For å si som Vinje

For å ha utsyn må du ha innsyn

Og for å ha innsyn, må du ha utsyn

Og til slutt ender du med tvisyn

Møte med ein uinvitert gjest

I kveld tenker jeg at det er ikke alle besøk som er like trivelige. Noen ganger er det som kommer på døren slettes ikke velkommen.  Slik er det med enkelte sykdommer, som virkelig er en uinvitert gjest hos alle. En av de værste i denne sammenheng er kreft, som smyger seg inn og lager så mye problem og konsekvenser når den kommer. Vi har alle mennesker i vår nærhet som har fått denne gjesten på uinvitert besøk, og det gir:

K  onsekvenser,  for alle som er og blir innvolvert.

R  edsel som preger alle.

E  ndring er noe som en må innstille seg på.

F  ellesskap som alle trenger.

T  iden blir så utrolig viktig, ikke minst bruke tiden rett.

La oss bekjempe denne gjesten så godt vi kan alle sammen, og sende varme tanker til de som har fått besøk av denne uinvitert gjesten.