Måned: mai 2015

Tar utgangspunkt i Edmund Bruke sine ord. Han sa at politisk visdom ikke var å finne i ett enkelt hode. Heller ikke i planer eller ordninger for den politiske klassen. Politisk visdom kunne heller ikke reduseres til et system. Han mente at den politiske visdommen var i den sosiale organismen som en helhet, i de utallige små kompromisser, i de lokale forhandlinger og avtaler, der folk tilpasser seg tilstedeværelsen av sine naboer og samarbeider for å ivareta det de deler. Han mente folk måtte stå fritt til å assosiere, danne små tropper, å avhende sin arbeidskraft, sin eiendom, sine følelser i henhold til sine ønsker og behov.

Men han mente og at ingen frihet var absolutt, og at alle må være kvalifiserte for det felles beste. Før en underlegger seg en gjeldende rettsstat er friheten bare pulver og støv av individualitet. Samtidig krever en rettstat en delt troskap der folk betror sin kollektive skjebne og suverenitet til institusjoner som kan snakke og bestemme i deres navn. Dette er et partnerskap mellom de levende, de ufødte og de døde, en kontinuerlig tillit til at ingen generasjoner kan plyndre til egen fordel.

I dag synes det å være slik at de institusjonene/regjering som vi har inngått partnerskap med fremkommer med ideer og ordninger som truer med å fortrenge praktisk visdom fra den politiske prosess.

Når politikerne kommer med spørsmål som «Hvordan reparerer vi økonomien?», «Hvordan reformerer vi landbruket?», «Hvordan sikrer vi de store sykehusene og får effektiv helseorganisering?» er det ett ord som skiller seg ut.

Det er ordet VI.

Hvem er vi og hva er det som holder oss sammen, og hvordan skal vi bo sammen og bære byrdene som ett fellesskap. Dette er i realiteten kjernen i nasjonal identitet. Skal vår rettsstat fortsette og den troskapen som Burke snakker om vedvare, bør de styrende ta hensyn til de nedarvede kulturelle verdier som vårt land er bygget på.

Regjeringens fremgangsmåte medvirker i dag til å skape angst og redsel hos mange, og det vil i neste omgang svekke den velferdsstat VI har skapt i felleskap gjennom generasjoner.

Jeg håper politikerne kan være så tydelige og troverdige at folk får tillit, evne og vilje til å opprettholde den delte troskapen vi har bygget vårt demokrati på.

Ved landbruksoppgjøret i fjor klarte de det ikke. De har en ny mulighet i år, men nå må de i realiteten prøve enda hardere da de også må bygge opp igjen en svekket tillit.

Evner de å gjøre det, eller bør spørsmålet heller være vil de gjøre det??????

 

 

 

Når jeg ser den elv av misfarga informasjon som flyter mot landbruket og dere bønder i disse dager, blir jeg sterkt betenkt.

Det synes som om manipulering er evangeliet de lever etter, de som går så hardt inn for ikke bare snakke landbruket ned, men og svekke distrikta.

Mon tro om de evner å se at deres fremgangsmåte i realiteten svekker det demokratiet som vårt land er tuftet på.

I dag snakker de hele tiden om at de har informasjon og kunnskap, og gjentar det som ett hellig refreng

Informasjon er blitt det store credo i enhver sammenheng i dagens samfunnsdebatt.

For lite informasjon, for mye informasjon, selektiv informasjon eller manipulert informasjon, vil uansett være skadelig, ikke bare for landbruket, men og for hele demokratiet vårt.

Det kartet som Listhaug og co tegner over det norske landbruket, kan ikke jeg som forbruker si at jeg kjenner meg ikke igjen i. Ho presenterer ett kart med fine farger som skal vise hvor frodig det kan bli og fremhever hvor godt bøndene i realiteten har det, og med hennes hjelp skal det bli enda bedre.

Bedre for hvem må jeg spørre når hun står og skal selge sitt budskap. Men ut fra fremgangsmåten de bruker så tror jeg de sannelig kunne klart å selge sand i Sahara.

Utfordringen for oss alle i dagens situasjon, blir å gå til kjernen i den villfarne retorikken som dere bønder (og vi forbrukere) bombarderes med nå for tiden.

Listhaug og co vil selge sitt budskap koste hva det vil koste, og de lager kart som passer til sitt evangelium.

 

For meg som er glad i naturen vil jeg svare hennes kartevner på følgende måte

 

Kartverk

Er du kan hende en av dem

som en tur i naturen går.

Da vil du muligens oppleve

at en liten overraskelse du får.

For når blikket ditt søker

mellom kart og terreng.

Da kan du oppleve problem

og knapt finne en sammenheng.

Da gjelder det å være rolig

og i sannhet tenke rett.

For hvem som kom først,

er viktig rett og slett.

For mens terrenget har bestått

i så mange tusener av år.

Er kartet skapt av menneske

ja en reivunge fra i går.

Derfor skal du tenke over

når situasjonen dukker opp.

At det trygge er å følge terrenget

og dets sti mot fjellets topp.

For meg fremstår dagens landbrukspolitikk som ett feilskjær som vi må gjøre alt vi kan for å rette opp ved neste valg. Håpet er at vi snart vil få andre som kan tegne nye og bedre kart for landbruk og distrikt, og der kart skal stå for

K Kommunikasjon

A Ansvar for hele landet

R Respekt for de en skal tjene

T Tiltak som ser alle både stor og små

Jeg registrerer at landbruket har valgt å innlede forhandlinger, selv med en sterk bismak.

Jeg mener i de fleste sammenhenger det er bra med dialog, men da må det og forutsettes respekt begge veger.

Når jeg tenker på det som bøndene er blitt tilbudt og at de nå tross alt velger å gå til forhandling kommer jeg i hug en meget kjent film fra noen år tilbake

Det var filmen Gudfaderen der Marlon Brando hadde den udødelige replikken : «We’ll make him an offer he can’t refuse»

Kan overføres til tilbudet og at Listhaug sier: I`ll make them a offer they can`t refuse

Det er betenkelig den måten landbruket blir presset på nå.

Tar vi med oss filmen Gudfaderen videre så var målsetningen med filmen ett moralsk budskap for å vise forfallet i det amerikanske samfunnet.

Mon tro om det er slik det kan bli her i landet og??????

Personlig tror jeg vi er på god veg

Jeg satt å så på debatten på NRK i går kveld, og må si at det tvilsomt om den vanlige mann vil forandre så mye mening etter denne debatten.

Debatten var ikke dårlig, og både Furuberget, Barnes og Helle gjorde en god jobb.

Men dessverre så hjelper det ikke med gode debattanter fra landbrukets side, når programlederen fremstår svak, og har med seg en ny hoffnisse (Stavrum)

Stavrum er vant med å bruke media og han leser kamera og veit hvilket uttrykk han skal ta på seg i enhver situasjon.

Mye av det som fremlegges mot dere bønder er statistikk, og her vil jeg si at enhver kan ha tiltro til en statistikk, når man selv forfalsker den.

De som har fulgt med har kan hende registrert at jeg i mine innlegg har pekt på hele landbruket som bærebjelke for land og distrikt.

Personlig er jeg vant med en viss standard og dimensjon på bærende konstruksjoner når jeg skal bygge.

I dag har vi fått ett samfunn der alt tydeligvis skal være precut og med noen enkle dimensjoner (forklaringer)

Jeg tror ikke byggverket (vårt kjære Norge) vil stå seg i en eventuell storm.

Det jeg savner i debatten om landbruksoppgjør er en diskusjon ikke på hva dere skal få, men mer hva betyr det om dere ikke får:

Hva vil skje med skoler, butikker, helsesituasjon osv.

Hvem vil bygge og bo i distriktene når dere evt legger ned

Hva vil skje med kulturlandskapet

Her er det flere som helt sikkert kunne komme på banen, mrk reiselig, fagorganisasjoner, helseorganisasjoner osv

Jeg kan ikke uttale meg om hva dere bønder skal gjøre og hvorvidt dere skal gå i forhandlinger. Her tror jeg dere har dyktige forhandlere som kan gjøre en god vurdering.

Det jeg føler for å si er at jeg tror ikke bare dere bønder, men og de av oss som ser nødvendigheten av det norske landbruk må forberede oss på at nok er nok situasjonen.

Esop sa at det var bedre å spise en brødskorpe i fred, enn å innta en bankett i engstelse.

Slik jeg ser det så bør vi alle ha stor engstelse for å ta i mot invitasjonen til Listhaug sin bankett.

Den fremtidsreisen som Listhaug og co nå inviterer dere bønder med på (i neste omgang også oss forbrukere) kan sees som om hun kjører på en smal bygdeveg om natten, uten lys. Samtidig bruker hun tiden på å se ut gjennom bakvinduet og skulder alle som har vært tilstede før for alle problemene og kollisjonene som hun opplever eller tror vil skje.

Det er bare en ting å si om slik kjøring, det blir kollisjon i en eller annen form. Spørsmålet er hvor mange hun og hennes likesinnede tar med seg på sin veg.

Her må en og da tenke grundig over om en virkelig skal ta i mot invitasjonen og bli med på kjøreturen?????

 

 

 

Med filosofisk snert, legger jeg ut denne, og de som føler for det kan låne tekst og sette melodien til. Sikker de som synger bedre enn meg.

Her e hammaren Sylvi, ja den ska du ha

når du spikrer vår dør igjen.

For i utkanten Sylvi, der vi alle er små

Er du slett ingen bondevenn

 

For som bønder du Sylvi, vi ser hva som skjer

når dåke har spelt falitt

Vi høyre store, ja større, ja større enn nå

og penga er bibel blitt

 

I det politiske landskap, har Sylvi sagt sitt

og føler nok det var ¨så bra

For om vi små nå så gir oss, å legg ned vår drift

treng ho slett ikkje ansvar ta

 

For Sylvi sitt budskap, e en tom pengesekk

der nåken skal få det så bra

Men vi bør alle bønder, forlange ett svar

hvilke landskap vår regjering vil ha.

 

For det som blir avgjort, på Sylvi`s kontor,

gir konsekvens som er så stor

For kin kan væra bonde og bygge å bo

I ett land der frp`èrne gror

 

egen komponert tekst, etter melodi en til jack berntsen (kor er hammaren