REFLEKSJONER OVER LIVETS LIVSVEV

IMG_0116IMG_0115

REFLEKSJONER OVER LIVETS LIVSVEV

Der alle har sin skjønnhet og er viktige,

om vi bare evner å tenne lys og se.

ISBN 978-82-999342-1-3

I dag er det en kjekk dag da vi nå har fått prøveboken i posten. Må si at de har vært flinke på trykkeriet.

Vil benytte anledningen å takke de som har kommet med merknader og lest gjennom boken før vi sendte manus til trykkeriet. Dere vet hvem dere er og hva dette betydde.

For de som har bestilt bok så ligger det fortsatt an til at boken kommer i månedskiftet september/oktober

Er det noen som fatter interesse for boka så send gjerne melding til Steve Halsetrønning eller til Svein Olav Nordlien.

Les gjerne de kommentarene som foreligger nederst her og.

 

Overskriften er hovedtittelen på boka, og som undertittel følger: Der alle har sin skjønnhet og er viktige, om vi bare evner å tenne lys og se.

For de som har fulgt både tidligere bok, dikt og bloggen her så vil de se at det har sin mening denne overskriften og.

Ser en det fantastiske fine bildet som Steve har tatt så forklarer det vevets fantastiske oppbygning og hvordan det fremkommer i lys. Samtidig kan en tenke hvor sårbart det er

Derav følger og undertittel, for i hvert nettverk er det noen som ofte står i skyggen, de stikker seg ikke frem og de går ofte alene.

Det er viktig å sette lys på dem og. Ikke tenk bare scene lys og store lyskastere her. Tenk å sette lys på dem i den forstand at du, ja nemlig du ser de inn i øynene og sier du er verdifull, og deg er vi glad i osv.

Når vi så har viljen og evnen til å tenne lys, så må vi og ta med oss forpliktelsen til å se. Ja nemlig virkelig se hva som skjer rundt oss, i nærmiljøet, i bygda, kommunen osv.

Det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med alt, men vi kan reagere og beholde vårt eget moralske kompass mot urettferdighet.

Om ikke så kan samfunnets avsliping av moral og etikk sees som om noen høvler dørastokken jamt og trutt. Til slutt er det ikke dørastokk og en kan se for seg at alt vil svinge rundt og en kan nesten tenke seg at døra vil komme i ryggen

Noe av det som kommer i boken har vært på bloggen, noe ikke. Noen dikt vil kan hende være kjent, andre ikke.

Det som er sikkert er at denne gang er det en sterk kobling til distriktet, landbruket og de verdier som både jeg som forfatter og Steve som fotograf er opptatt av.

Om vi lykkes med våre tanker, ja svaret vil vi først få når boka foreligger for salg og eventuelle lesere melder tilbake.

Uansett må jeg innrømme at det som driver meg er selve prosessen med å sette orda ned på papir, og se hva som formes.

Noen sier jeg leker med ordene, men jeg føler mange ganger det er ordene som leker med meg og det er en lek som kan være ganske hard noen ganger, mens andre ganger er det så forsiktig så forsiktig.

Dette er slik det skal og bør være.

 

IMG_0112

 

KVELDSTANKER PÅ SENGEKANTEN

Det hender at jeg må gå noen ekstra turer om kvelden og snakke litt med de små. Det er ikke alltid den same som ønsker en samtale, men ofte er temaet ganske likt.

De tar på hver sin måte opp sine tanker, drømmer og ting som er viktig for de. Ofte ligger vi da å visker rolig. Underlig dette at selv om det bare er to av oss der så visker vi, men det er noe naturlig at vi visker mens pusten roer seg ned og til slutt så sovner de stille

Jeg tenker da på de ideene og tankene de har i dag, når de er så unge. I dag kan jeg si: dette kan og skal du ikke gjøre til dem. Hvorfor det sier de ofte, men jeg kan da si at det er bare slik osv osv. Ja for i dag er det ikke bare vår voksne rett, men og vår plikt å beskytte de, mot ting som vi ser de ikke takler eller som er farlig.

Men tiden går så utrolig fort, og påvirkningen er samtidig så utrolig stor. Ungene av i dag vi få sterkere og flere påvirkningskanaler enn vi noen gang kunne drømme om. De vil i det jaget som de da opplever mange ganger føle at de skal og må nå alt, for å være med.

Mange har spurt meg om jeg er bekymret når jeg ser fremover. Ja selvfølgelig er jeg bekymret, noe som jeg i realiteten tror alle foreldre er for sine små. Ikke bare er jeg bekymret over samfunnsutviklingen. Jeg er og bekymret for at jeg når den dagen kommer ikke skal evne å vise de så stor tillit og kjærlighet at jeg lar de forsøke å fyke uten å skjerme de for mye.

For sannheten er at vi kan beskytte våre barn bare inntil ett vist nivå, så må de og forholde seg til verden. Jeg tror at dersom vi evner å gi de trygghet og kjærlighet så kan det svinte gå godt når de slår ut sine vinger.

Selv om de da hiver seg ut i verden, og vi ofte føler vi ikke får kontakt, så er det en stille form for kommunikasjon, der hjerte snakker til hjerte og vi vil nå hverandre om vi vil. Det er dette vi må hegne om og ta vare på, for det er barndommens varme kjærlighetsrøst som med sin viskende stemme vil nå frem uansett hastighet og støy. Da kan de våge å hoppe for de veit vi er der

stupet

 

VED KANTEN

Jeg ser deg i lyset

rett før du vil hoppe.

Ja utover, nedover og så forbi

og  jeg verken kan eller vil deg stoppe.

Jeg ser din lengsel

og det er så mye jeg vil si.

Men det drukner i ditt brus

når du så hastig farer forbi.

Ja du elsker din frihet

og du vil reise fort.

For alt vil du nå

og det er så mye du vil ha gjort.

Når jeg ser din avgrunns dyp

kommer redsel, og knapt noe kan gi meg fred.

Så jeg roper etter bruset

om jeg ikke kan være med

Så stilner ditt rop

og du finn din stille veg.

Da oppdager jeg at jeg knapt treng viske

vi hører hverandre likevel du og jeg.

I dag vil jeg filosofere litt over redsel og angst og streben etter lykke

Årsaken er til at jeg filosoferer på dette, er at min lille gutt skal ha fremføring på skolen. Både jeg og læreren er sikker på at han klarer det, men gutten er ikke sikker. Han kom til meg, etter å ha sagt at han ikke ville, og sa: jeg er redd.

Her låg da det gylne mulighets øyeblikk. Jeg la vekk alt jeg holdt på med og så snakket vi. Heldigvis fikk vi diskutert gjennom situasjonen og han er nå bestemt på at han skal lese. Dette var for så vidt en enkel oppgave, jeg måtte bare møte han der han var med sin frykt og redsel. Jeg måtte vise han varme og kjærlighet som var sterk nok til at det overskygget frykten slik at han evnet å tro på seg selv.

I den sammenheng vil jeg med bakgrunn i denne enkle historien tenke videre.

Jeg sier ofte at vi mennesker har to grunnfølelser, nemlig frykt og kjærlighet.

I vårt samfunn av i dag så blir frykt følelsen det som fremelskes fra vi er fødd til vi går i graven.

Vi har frykt: for ikke få venner, frykt for å stå alene, frykt for skolearbeid, eksamen, frykt for jobb, frykt i kjærlighet, frykt for å tape ansikt, frykt for barn, frykt for krig osv, osv

Denne fryktfølelsen kommer for fult fra vi står opp til vi går og legger oss, og er gjerne med oss gjennom natten og.

Hvorfor er det slik, og hvorfor glemmer vi da følelsen av kjærlighet eller evner ikke å ta vare på den.

Sterke påstander vil noen si, men tenk litt i større sammenheng

Frykt som både barn og voksne føler er deres subjektive frykt. Den kan skape både angst og sinne, redsel, avstand. Frykten stenger av og skaper distanse. Kjærligheten er i utgangspunktet det fundamentale, som vi får som det største fra fødsel, og dersom den blir næret så vil den vare livet ut. Kjærligheten åpner opp for varme, tillit, relasjoner. Den er skapende i sin form. Men den må næres og pleies eller så dør flammen ut. Mrk. her alle de brutte familierelasjoner av i dag.

vippehuske

Jeg pleier ofte å sammenligne frykt og kjærlighet med modell av ei gammel vippehuske

De som sliter med fryktaksen sklir lenger og lenger nedover på ene siden av redsel og frykt.

I slike tilfeller nytter det lite om vi som ser dette, sier det er ikke noe å frykte og dette klarer du å takle. Her må vi i de fleste tilfeler agere på en eller annen måte. Personlig har jeg og erfart at det er ikke alltid at det nytter å gå nedover fryktaksen for å hente den som er der og forsøke å løfte den som sliter opp til ett høgere nivå.

Realiteten er at den som sliter må ville noe bedre selv.

Personlig har jeg mer tro på at når fryktaksen er for tung, så må vi som er rundt personen, legge tyngde på motpunktet av kjærlighet og trykke så hardt vi kan for å skape balanse.

Når vippen kommer da i balanse er det stor sannsynlighet for at den som føler frykt ikke bar ser alt over seg som ett uoverstigelig fjell, men vil få både utsyn og innsyn, og dermed og lys i seg selv. Da vil personen lettere krabbe innover på fryktaksen

I en slik situasjon kan vi og må vi og være bevist å lette trykket på den aksen med kjærlighet slik at vi ikke drukner i den emosjonelle og empatiske fallgruven.

Mange vil nok si at dette er en enkel modell, andre vil si at det ikke er gjennomførbart.

Ja jeg er enig i at det er enkelt, men det er samtidig det som gjør det så vanskelig. Vi treng i dag ikke allverdens modeller og teorier. Det vi treng er mennesker som ser mennesker og snakker med mennesker, ikke om og til dem. Vi treng levende lokalsamfunn der vi ser alle som viktige og evner å være nærværende for hverandre i nuet. .

Til de som mener det ikke er gjennomførbart, så må jeg gi dem rett. Det er faktisk ikke gjennomførbart dersom en har som forutsetning at en kan tape og ikke har tro på det gode. Da har frykten i ens eget liv vunnet og da kan en heller ikke hjelpe andre.

Dette er utfordringen til oss alle, i vår kamp mot frykten og for å få det vi kaller ett lykkelig liv

I vårt samfunn har det svært lenge vært fokus på frykt og redsel for å ikke strekke til. Når noen signaliserer denne frykten så blir de i de fleste sammenhenger sett i bås, det være seg både offentlig og i helsesektoren. En får gjerne rettet mot seg psykiske problem og andre negative følelser som da og følges av frykt og skam.

Dette har vært en gjenganger i mange sammenhenger. Det er positivt å se at mange fagfolk nå er kommet over på begrep som salutogonese, heller en patalognese. Dette er med tanke på friskfaktorene og den enkelte sin iboende kraft.

Nå vektlegges kunnskap om glede, håp og styrke for å kunne gjøre livene bedre og at en skal mestre bedre selv.

Tradisjonelt sett har positive følelser hatt liten plass i psykologien. Ser vi på den ledende amerikanske tekstboka, The Comprehensive Textbook of Psychiatry, så fremkommer det flere hundre linjer til hvert av begrepene skam, skyld, redsel, sinne, hat og synd, og selvfølgelig tusenvis av linjer til depresjon og angst. Til sammenligning finnes det fem linjer om håp, én linje om glede og ikke en eneste linje om tillit, medfølelse, tilgivelse eller kjærlighet.

Tidligere har fagmiljøet gjerne vært fokusert på diagnoser, med smerte og frykt på bekostning av det jeg kaller kjærlighet. Heldigvis er dette i ferd med å snu, slik at en nå vektlegger det positive og begrep som lykke mer og mer.

I dag ser en at en kan ikke bare si at en ikke trenger ha angst eller si at en kan ta det vekk, en må vise at det finnes noe mer og gi grunn til å fylle livet med noe mer som betyr noe for den enkelte. Dette mer vil og da være subjektivt og ulikt i enhver situasjon. For noen er det kjærligheten til de nærmeste som må trekkes frem og dyrkes. For andre kan det være naturen. Uansett må hver og en finne sitt lyse punkt, og gjerne med hjelp og støtte. Herunder kommer da at vi må bry oss som medmennesker.

For en ting er sikkert, det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket.

Dette er noe som vi alle kan ta med seg i dagens situasjon. Det er mye som fremkommer i media, og i vår kaotiske verden. Mange ganger kan vi føle oss overgitt og tenke at det ikke nytter. Jo det nytter å gjøre noe, om ikke for annet enn for vår egen samvittighet og den arv vi skal gi videre til våre barn. Ta ett lite skritt og ei lita bør hver dag så skal du se at vi kan flytte fjell. Den positive holdningen kan da snart smitte over på andre og da har en skapt det fellesskapet som vi alle har så stort behov for.

For det å tenke positivt er ikke bare med å skape optimisme og håp i øyeblikket. Det er og sterkt medvirkende til å forebygge videre frykt og mentale/psykiske problemer.

Jeg legger ved en historie som viser at en kan bestemme seg for at en skal ha det bra eller en kan fokusere på det negative. Hva en da velger det positive, så definerer en og hvor i frykt og kjærlighetsaksen en plasserer seg, og en gir og svar på om en skal evne å være lykkelig eller ulykkelig.

Lykke

En 82-årig, liten, velbalansert og stolt mann, som var fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering, flyttet til et gamlehjem i dag.

Hans 80 år gamle kone hadde nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han pleieren med et smil da han ble fortalt at rommet hans var klart. Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga pleieren han en beskrivelse av det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.

‘Det er nydelig, jeg liker det, ‘ erklærte den gamle mannen, med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sin nye hundevalp. ‘Hr. Johansen, vent til du har sett rommet, ‘ sa pleieren.

‘Det har ingenting med saken å gjøre, ‘ svarte mannen. ‘Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert. Det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker..

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bankkonto. Du kan heve goder fra det du har lagret. Jeg takk for ditt bidrag, for det kan jeg fylle min konto med. Jeg gjør faktisk massevis med innskudd fremdeles!
Vi bør alle tenke over dette, og ta med på vegen.

Husk disse enkle reglene i vår verden av redsel og angst og streben etter lykke.

Fri ditt hjerte fra frykt og hat.

Fri din tanke fra frykt og bekymringer, søk heller kjærlighet.

Lev enkelt og ta små steg på vegen.

Gi mer ikke forlang mer.

Forvent mindre til deg selv, men heller mer til fellesskapet.

Vær en bidragsyter for å skape balanse, ikke bare i eget liv, men vel så viktig for de som er nær deg. For i samspill med andre vil livets vippehuske gå både opp og ned. Da vil vi se hverandre og få lov å være med. Så la oss huske eller vippe i lag gode venner. Husk livet er beinhard morro

BEAUTIFUL MISTAKES and then we try again

Denne flotte overskriften er hentet fra en engelsk forfatter.

Slik verden fremstilles i dag så skal verden være perfekt og det kan synes som om det ikke er rom for feil, eller tabber. Og er du så syndig at du trør feil, så vil du i mange tilfeller bli tatt hardt. Men her og er spørsmålet hvem du er og hvilken status du har.

Jeg finner det underlig hvor lett vi mennesker har det med å kaste stein og dømme andre, når det gjør feil eller tabber seg ut. For selvfølgelig er vi så spesielle selv at vi gjør jo aldri noen tabber, eller feil.

Og den som da har gjort feil, eller tatt feil valg, bevist eller ubevist, han sitter da der og merker andres vurdering av han selv. En ting er at om en gjør feil som blir vurdert i rettsvesenet. Det kan en på en viss måte forholde seg til. Men den dommen og vurderingen som ofte kommer fra de som er rundt en, blir som ei tykk tåke som legg seg over sjela. Du hører lyder og stemmer, men klarer knapt å se hvor det kommer fra.

Den som da sitter der, i si mørke tåke, kan nok høre muntre toner fra fjernsyn og radio, men tonene når ofte ikke inn. De kan føle situasjonen svært så ensom, selv om de i realiteten har mennesker i nærheten.

Det er personer som har sagt at bare det å gå på butikken kan være en utrolig stor belastning, for de føler andre ser på de og dømmer de.

Jeg må da tenke på med så mange kle forretninger som vi har, så skulle det vært noen som solgte en kappe med nåde. Tenk om en slik fantes og vi kunne legge den over skuldrene til den som har det vanskelig. Eller om vi kunne gått på matforetningen, og i stedet for å kjøpe hårbalsam, kunne kjøpt balsam for sjelen.

Når jeg sitter her og trykker så gjør jeg ofte feil. Men her er situasjonen så fantastisk at jeg har angreknapp og delet funksjoner. Hvorfor kan vi ikke lage angreknapp på livets tastatur. Siden alt som markedsføres i dag skal være perfekt og feilfritt, vil jeg foreslå at vi må henge opp plakat på fødestuen.

Vårt liv er forbeholdt de som aldri gjør feil, og ingen reklamasjon eller klage aksepteres. Dersom vi nå er ærlige så er det ikke mange som hadde kommet ut fra fødestuen da. Men likevel så dømmer vi, og ikke minst vi glømmer ikke.

Hvorfor gjør vi det? Er det hevn, eller dyrking av ego eller andre ting som driver oss.

Er det frykt som gjør at vi ikke vil involvere oss og ta i mot den smerten som andre ber på.

Og når så den som sliter fortel sin historie, og vi stønner ut de empatiske ord, stakkars deg, tenker vi over hvilken verdi de har for den det gjelder.

Ja det er populært med dette ordet empati, og det holdes kurs over en lav sko, både for offentlig og privat sektor. Alle skal lære gode måter å ta i mot budskapet, men helst i kontortiden selvsagt. Spørsmålet er om det de lærer om empati får overføringsverdi til virkeligheten, eller om det blir omformet til sympati og distanse.

Den som har ting han sliter med merker dette med engang. Han ser når de som skal råde eller hjelpe er fraværende i sin tilstedværelse. Da vil han mest sannsynlig trekke seg tilbake til den tåken han har vært i tidligere. Neste gang kreves det enda mer styrke for å komme frem og be om hjelp.

Selvfølgelig kan det være vanskelig å nå bak ordene eller masken til en annen. Herunder så er utdanning en ting, men ens realkompetanse vil her vege ekstra tungt. Har en kjennskap til det landskap den som sliter går i, eller er det helt ukjent. Jeg håper i enhver situasjon at de som skal hjelpe ikke bare får med seg teori, men og har med seg praktisk erfaring og er villig til å se den historiske konteksten. Da har en bedre mulighet til å hjelpe slik at tåken letner.

Da kan en muligens se at en bør ikke være så rask med å dømme den som snubler, men heller vurdere måten han reiser seg på.

Barneoppdragelse i praksis

Som far i øvre alderstrinn, hadde jeg gjort meg mange tanker om det å bli far og ikke minst barneoppdragelse. Mye kom og av min utdannelse som sosionom.

Som sosionom har jeg mange ganger sagt at vi snakker så fint at vi ikke klarer å si at folk halter, vi kaller det for alternativ ganglag. Jeg sier dette med glimt i øyet, men og med brodd.

Når vi får 3 unger ganske hurtig, og jeg kan garantere at ungene våre har god lungekapasitet, da blir det travelt. Selv om ungene gir lyd fra seg, så mener jeg at det beviser at de er friske og ikke minst kan de svare for seg. Kan ikke forstå hvor det har det fra. Den opplevelsen jeg vil dele med dere er når jeg som stressa småbarnsfar skulle på handel på en lokal kjedebutikk. Med meg var guttungen, litt over 3 år gammel.

Handelen gikk forsåvidt greit helt til vi kom til kassen, og skulle betale. Rett ved kassen er det som jeg frykter mer enn noe annet når jeg har med meg mine små på handel. Der er det stativ fylt med godteri, lukter og farger i stort antall.

Jeg forsøkte etter beste evne å få guttungen forbi kassa apparatet, men da gav han tydelig beskjed, med hyling selvfølgelig. Han ville ha godt. Som en forstandig far forsøkte jeg selvfølgelig på alle de gode pedagogiske måtene å avlede guttungen. men jett om han ikke var sta. Han hadde bestemt seg, så når jeg setter varene i mine to poser så legger han seg på gulvet og hyler på godteri.

Jeg stoppet, så på han og det var da jeg forlot alle gode pedagogiske modeller. Alvorlig talt så kunne ikke jeg se for meg at jeg skulle bære både to bæreposer og en skrikende unge ut av butikken.

Jeg satte posene rolig ned på gulvet. Deretter slengte jeg meg ned på flisgulvet og startet å hyle jeg og. Jeg slo nevene i flisene og hylte.

Da stoppet guttungen, så på meg lenge.

Så reiste han seg opp og sa: Kom pappa vi må gå

Kan si at det tok ei stund før jeg kom tilbake til butikken, men mange fikk seg sikkert en opplevelse for livet etter som jeg har blitt forklart senere.

For min del ble konsekvensen at guttungen ikke maste mer på godteri slik som tidligere.

Det jeg mener alle kan lære er at vi skal våge å gå utenfor komfort sonen, og ta tak i situasjonen når ungene agerer på en måte som ikke er akseptabel. Selvfølgelig skal en lytte til fagfolk og gode modeller, men det er vi selv som er foreldre, og den rollen har vi ikke bare rett til å bruke, men det er vår fordømte plikt.

Ungene elsker tydelighet og trygge rammer, la oss gi dem det

NÅR SKAMMEN BLIR KAPTEIN PÅ EGEN LIVSSEILAS

Jeg sitter og tenker på det gamle ordet skam. Ja for selve ordet skam er meget gammelt, og kan relateres helt tilbake til edens hage. Både religiøse skrifter og kjente filosofer har tatt ordet skam opp, og ikke minst koblet det med skamløshet.

Jeg skal ikke her gå så langt tilbake, men jeg tenker tilbake til min skoletid. Da var det snakk om skammekroken på skolen. Da ble ordet skam brukt i daglig tale når vi fikk høre at vi burde skamme oss. Kan i realiteten si at tidligere var skam i sin form en offentlig korrigering av rett og galt og datidens moral.

Det jeg mener å se i dag er at skam er som mye annet blitt privatisert og gjort mer individrettet.

I dag finnes det ikke skammekrok i skolen, eller gapestokk ute i samfunnet, men skammen er der like fult og kan hende enda sterkere. Nå arbeider skammen i det skjulte og helst innover i ens eget liv.

Tenk mange av de barna som ikke har anledning til å reise på ferie, grunnet familiesituasjon og dårlig økonomi. Her ligger skammen som en tung klump og samtidig kommer angsten og redselen som en følgesvenn. Hva skal de gjøre slik at andre ikke merker det, ser det osv. Skal de fleipe det vekk. Skal de agere i sinne osv.

Ofte vil det bli en tilbaketrekking der andre i nærheten ikke når inn til den som føler skammen så hardt.

Samtidig snakker vi i dagens samfunn om en økning av depresjon blant de unge. De unge er mer triste og har lavere selvfølelse enn før. Ja det er ikke mangel på å fortelle hva som mangler eller hva som feiler oss mennesker, men spørsmålet bør følges av hva kan og ikke minst hva skal vi gjøre med det.

Det er underlig dette hvor raskt vi føler at vi har fått samfunnets øye av skam på oss, og gjennom det mener vi ikke er gode nok. Vi mestrer ikke det vi burde klare. Vi er ikke dyktige nok osv osv.

Vi kan i denne sammenheng starte ved fødsel. I denne tiden er det spesielt mange kvinner som merker det jeg kaller dårlige følelser når det skal fortelle og vise frem eget barn. Er barnet stort nok i forhold til andre, spiser barnet selv eller ikke. Suger det på rette måten osv. Det ligger normer og standarder for hvordan enhver skal oppføre seg og i noen tilfeller så er ikke ens eget barn innenfor normen. Da blir ofte mor alene med sine følelser og mange vil da føle skam. De er ikke gode nok følelsen kommer da snikende og skammen ligger som bakteppe i deres liv. Det som de mest av alt hadde behov for nemlig erkjennelse og anerkjennelse viser seg ofte å ikke ha vært der eller ikke nådd frem.

Så kan vi tenke på dagens skole og utdanningssituasjon. I dag er det så å si fra første stund fokus på status og en hører om de som har lykkes. Og for å lykkes kommer jaget om karakterer og de beste poengene raskt på banen. De som da ikke føler de forstår, klarer å tilegne seg på rette måten, eller faller utenfor vedtatte rammer, de merker og at den snikende skamfølelsen kommer snikende.

De burde jo klare det, for alle andre klarer dette. De burde være best for det forventes jo osv. Det som her burde vært gjort var igjen å gi erkjennelse og anerkjennelse på den måten at de ble sitt. De burde fått en klapp på skulderen selv om ikke resultatet var helt på topp. Kan hende en heller enn å jage fremover burde se barnet og ungdommen der han/ho er og hjelpe slik at de finner fotfeste i seg selv.

Når vi så går videre inn i det voksne liv så er skammen med i full kraft. Kan på mange måter si at skammen er en enda tydeligere og kraftigere arbeider.

I dagens individualiserte samfunn skal alt være så perfekt og ikke minst en skal lykkes i øynene til alle de andre. En må ha de rette ferieturene, den rette boligen, adressen osv. En må være med i rette klubben, ha det rette nettverket osv.

I dag holder det ikke for mange å bare fortelle om hva en har gjort. En må bygge opp en profesjonell cv sier konsulentene og selge seg selv på rette måten.

I dag er kravene for mange så altfor høye, ja kan synes som en umulig mur å komme over eller forbi. Men den mur som vi som voksne da føler den er i realiteten noe vi selv har laget inne i oss selv. Det er vår selvopplevelse som nå komme med full tyngde. Vi føler oss verdiløse og selvtilliten synker samtidig som skam og depresjon øker.

Samtidig som de fleste kjenner til det som skjer så er det dessverre mange som ikke vil gjøre noe med det. De vil ikke se seg selv i spegelen og spørre er det slik du vil ha det. De velger heller å svelge unna og flyte med. Det kan jo bli bedre, eller i minste fall så slipper de i dag å ta stilling til situasjonen.

Når vi ser hva andre opplever så sier vi ofte at vi synes synd på dem. Igjen så ligger da skammen som ett bakteppe for de ord vi sender.

 

Jeg vil i denne sammenheng sitere  P.C Roud

Han sier at det er stor forskjell på å vise medfølelse og å synes synd på.

Medfølelse gjenspeiler hjertets lengsel etter å gå inn i smerten og dele dens byrder, mens det å synes synd på noen er et ønske om ikke å bli engasjert.

Medfølelse er kjærlighetens umiddelbare svar.

Å synes synd på noen er fryktens ufrivillige refleks

 

Jeg skulle på en måte ønske at vi som samfunn evnet å gjøre som Asbjørnsen forteller om i sine eventyr. Han sette lys på trolla og da sprakk de. Tenk om vi kunne demaskere skammen og de mørke tolkningene som vi både får og bygger gjennom skammen. Tenk om vi kunne komme så langt at det som da fremkom kunne snakkes åpent om, det være seg sorg, smerte og følelsen av å ikke strekke til.

Dersom dette kunne skje, så er vegen til neste steg ikke lang, nemlig tanken der vi ikke bare sier vi synes synd, men der vi i realiteten gir både erkjennelse, anerkjennelse og viser medfølelse som når frem til den som trenger det.

En slik tanke betyr ikke å avvise, eller kneble vår individuelle rett, men heller å hjelpe felleskapstanken frem slik at begge deler kan sees som en form for medvandrere. På den måten kan en lykkes å bygge ett samfunn til alles beste. Vi bør snart forstå at vi er alle i verden og verden er i oss (Universalia in rebus), og gjennom det og se oss selv som samfunnsbyggere i ett varmere og mer inkluderende samfunn. Jeg tror vår livsseilas kan bli kjekkere da

 

 

Livsseilas

Vi har seglet lenge

på vårt eget hav.

Vår drøm om varme og retning

var det vårt hjerte som gav.

Vår ledestjerne har falmet

det er kaldere nå.

Jeg kjenner kulden i margen

og håper jeg atter en varme kan få

Daglig du kommer mot meg

så mektig å stor.

I stillhetens isende kulde

sies det meste uten å bruke ord.

Jeg har banket å slått

brukt stemme å blikk.

Men uansett hva jeg gjorde

jeg bare mer kulde fikk.

Det var da jeg forsto

at det jeg ser er ikke det jeg ser.

For under overflaten

så mye annet er.

Så om den kalde is skal fjernes

du en løsning meg gav

Det var ikke isen som var problemet

men manglende varme på vårt felles hav

livsseilas

AT DU GIDDER

landskap

 

Har fått høre noen ganger siste tiden setningen at du gidder. Setningen er kommet i forbindelse med vårt arbeid med ny veg og utvidelse av plen.

Da jeg så arbeidet med å plukke stein, rake, så plukke mer stein osv, måtte jeg filosofere over vår holdning til fysisk arbeid.

I dag synes det som om vi skal leie folk til alt som er strevsomt og ikke minst der vi kan risikere å få skit på fingrene. Samtidig som vi ikke vil gjøre arbeidet selv, vil vi selvfølgelig ha det så billig som mulig, så derfor leier vi gjerne utlendinger om vi får tak i dem. De betyr ikke så mye veit du.

Filosoferer vi videre her så er det underlig hvor snart det kan virke at vi har forlatt våre røtter. De fleste av oss har opprinnelse i distriktet, og mange har sin opprinnelse på gardsbruk. Når de så komme ri mer urbant strøk, får utdannelse og bolig, da forandrer situasjonen seg. Nå blir distrikt og landbruk noe glamorøst som de kan reise på ferie til. Samtidig skal det ikke lukte av møkk eller annet arbeid for nå skal det dufte av blomster og vakre minner.

Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, eller er det det. Tenk bare på diskusjonene om bønder som arbeider på søndagen og det oppstyret som ble i Os kommune.

Jeg tror tiden er inne for oss mennesker å stikke fingen i jorda på alle tenkelige måter og være villig til å arbeide mer både med oss selv og jorda. Jeg tror ikke noe veks inn i himmelen og vi treng å ta vare på både arbeidsplasser og den jord vi har.

Noe vil sikkert si at de har ikke tid til å gjøre slikt arbeid, de om det.

Andre vil enda en stund hevde at dette ikke er passende arbeid for dem, å fortsette å leie inn eventuelle polakker til å ta sitt eget drittarbeid som de kaller det.

Andre vil igjen si at jeg her tar feil og protestere på det jeg sier. Til de vil jeg bare si at jeg skal vise storsinn og godta at de har feil.

Uansett vil jeg fortsette å plukke stein manuelt og betrakte det ikke bare som god trening, men og god terapi. Ikke bare terapi for meg men og for oppvoksende generasjon. Vi hadde dette som familieprosjekt. Plukket og raket i fellesskap. Det ble mange bøtter som havnet i trillebåra, for så å bli kjørt vekk

Å ungene de lærer snart verdien av både arbeid, fellesskap og gleden av å skape og forme noe i lag. I den sammenheng må jeg nevne ene jenta som var ivrig med å skulle plukke stein. Vi hadde fylt opp to bytter i trillebåra. Hun som er 6 år gav da beskjed om at nå skulle hun kjøre og tømme. Jeg let henne ta av gårde, men etter en liten stund hørte jeg ett voldsomt brak. Da jeg snur meg ligger trillebåra på siden og hun forsøker å rette den opp. Jeg spurte om hun ville ha hjelp. Ja jeg kunne få hjelpe. Jeg reiste opp trillebåra, og regnet saken som løst. Der forregnet jeg meg. Hun satte da ett strengt blikk på meg og opplyste meg om at det var min skuld at trillebåra hadde veltet. Jeg hadde ikke lagt steinen rett i trillebåra så den var ikke i balanse. Dette burde jeg ha lært sa hun, deretter tok hun trillebåra og kjørte videre.

Må innrømme at jeg flirte godt når jeg fikk korreksjon på balansepunkt og tyngdepunkt av jento, men rett skal være rett, det låg ikke helt i balanse.

Samtidig som jeg da flirte, så fikk jeg en tanke om at jeg måtte se meg rundt. Tenk om noen så at jeg let en 6 års gammel unge kjøre trillebår. Alvorlig talt, han bedriver jo barnearbeid av verste sort. Nei ungene av i dag og i den alder skal ha sunne fritidsinteresser ikke bli øydelagt av arbeid i lag med foreldre. Eller forresten, foreldrene vil jo helst leie inn andre til slikt arbeid.

Dermed så gjenstår det jo mest lek og moro for dem og.

Men uansett hva andre vil mene og tenke så vil både jeg og mine fortsette å arbeide med jorda på vår måte. Vi vil hakke, grave og plukke stein. Når vi så har gjort det og fått sådd frø, da kan vi med stolthet si at dette klarte vi i lag. Da kan vi som en familie gle oss over resultatet og da kan vi kose og slappe av i lag.

Jeg mener at det vi forsøker i vår enkelhet å gjøre er å bruke den tanken som har vært rådende i distriktet ikke minst i landbruket. En skulle forsøke å gjøre det beste med de resurser en hadde og det ble ofte mye manuelt arbeid. Ikke minst forsøkte en å gjøre det skikkelig det en holdt på med. Og i dette lå det at familien arbeidet i lag, til felles beste.

Har vi som samfunn mistet disse verdiene eller kan vi klare å reetablere fellesskapstanken og i det stoltheten av å gjøre manuelt arbeid som å dyrke vår jord.

Jeg frykter svaret, ikke minst med den holdning som vi i dag har til landbruket og alt som har med jorda å gjøre.

Så mens jeg vil fortsette å bruke trillebåra til å flytte jord og stein, vil nok mange heller bruke den til å flytte både luftslott og sine fantasillioner. Vi får se hvem som vil få noe å spise i det lange løp

trillebår

REGNBUENS FARGER OG MANGFOLDIGHETEN SOM VI IKKE VIL HA

regnbuen

 

Regnbuen

Vi sang om regnbuen

da landet vårt blødde.

Og vi gråt i smerte

over de unge som dødde.

Ja regnbuen gav oss

samhold og solidaritet.

Og gjennom hele landet

vi sang i kjærlighet.

Om smerten var stor

gav det og håp for vårt land.

Når knyttnever møtes

med kjærlighetens åpne hand.

Den gang gav regnbuen våre hjerter

det varmeste lys.

Og i fellesskapets fargeprakt vi strålte

men i dag sitt mange å frys.

For mange var bare regnbuen

en emosjonell melodi.

Og når sangen var slutt

var og stunden forbi.

Mange tok da sin regnbue

og i is de stengte han inne.

Å der stråler han ut sin bønn

måtte de fellesskapets varme finne.

 

I dag når vi minnes det som skjedde, tenker jeg på den teksten jeg skrev etter at tragedien hadde skjedd. I starten virket det som om vi fikk ett varmere samfunn og alle uttalte samhold. Så etterhvert kan det synes som om vi gikk tilbake i mye av det gamle. Selvfølgelig skal vi gå videre, men må vi gå videre med de harde orda som og lå som ett bakteppe for det som skjedde. Noen vil nok si at dette er sterke ord, men de om det.

Det jeg tenker på er ikke bare tragedien i vårt land, der mange uskyldige ble drept. Jeg tenker på andre tragedier som har skjedd senere tid. Jeg tenker på barn på flykt, foreldre om er drept og ikke minst vår holdning til de som lider og trenger hjelp.

Når vi fikk vår tragedie og alt kom så nært sa mange at nå måtte vi tenke på hverandre og stille opp. Ble det bare ord eller klarer vi å gjennomføre det i praktisk handling. Skal dagen i dag bli en dag som virkelig står seg ikke bare i dag, men og for fremtiden så håper jeg at en tenker over hva ikke bare hva som skjedde, men hva hver enkelt av oss kan gjøre slik at slike ting ikke skjer igjen.

 

LIVSVEGEN OG DENS VANSKELIGHETER

livsveg

 

Mens jeg vandrer på en gammel grusveg som snor seg frem i landskapet, får jeg tanke om livet til oss mennesker. For vi går alle en veg gjennom livet. Noen på den brede veg og noen vandrer på sti. Noen klarer å holde seg på vegen, mens noen faller utenfor både veg og sti. Kan hende noen er der med ei hjelpende hand, eller kan hende de må klare seg selv. For noen så går vegen i svinger mens for andre synes det som om det går rake vegen. Og mens noen kan hende snubler, så vandrer andre så flott av gårde. Ja for noen blir vegen både bratt og stri, mens andre får en flatere vandring.

Mens jeg da vandrer og ser denne vegen bukte seg frem tenker jeg på at det er ikke jeg som har laget vegen, og på same måten er det ikke alltid vi selv lager den vegen vi går på eller skal vandre gjennom livet. Vår egen livsveg blir preget av i første omgang nær familie, så venner, mulig etablering av egen familie og nettverk generelt. Dette er bare noen av mange faktorer som preger vår livsveg.

Men uansett hvor mange som preger vår livsveg så har vi og ett eget valg når det gjelder vår livsveg. Vi kan i realiteten bestemme hvor vi vil gå, og ikke minst hvem vi vil vandre sammen med.

I dag synes det som mange sliter med å finne sin medvandrer og om de i starten har funnet en så virker vandringsturen så vanskelig at en søker nytt reisefølge undervegs.

De sier det var ikke grobunn og næring for felleskap så dermed kunne en gå hver sin veg. Ja kan hende det kan virke slik. Ord blir sagt og de kan virke som den hardeste stein.

Jeg kom til å tenke på disse ordene som virker så steinharde når jeg kom over disse blomstene oppe på fjellet. Som dere ser så kan ett hjerte dukke frem på de mest underlige plasser. Jeg ser og en symbolikk her, nemlig at selv om alt kan virke hardt og kaldt så vil det finnes næring til kjærlighet og omtanke for den som ønsker det.

hjerte

 

Om vi virkelig ønsker det så har kjærligheten like stor evne som disse blomstene, de klorer seg fast i hver en åpning. Og etter hvert kan det rundt disse blomstene komme andre blomster og andre vekster som og vil finne næring grunnet de som har vært der først og fungert som en skjerm for det som vil komme.

Slik er det og med kjærligheten. Om vi let den komme frem og slå rot, så vil det komme mer, både av kjærlighet og nye livsfrø, som en konsekvens av dette. Da vil ikke bare vår livsveg bli lettere å vandre, men med stor sannsynlighet vil det komme andre som både vandrer sammen med oss en stund, og etter hvert vandrer videre når vi har stoppet opp.

Derfor håper jeg flest mulig finner næring i det nære og viser de som de er glade i hvor viktig de er.

Med dette ønske jeg alle en flott vandringstur på sin egen livsveg, og håper aller tar vare ikke bare på seg selv, men og ser de som snubler og sliter på sin veg.

Ha en riktig god tur alle sammen.

 

VÅRT KRAV, LYST OM Å VÆRE TILGJENGELIGE I EGEN SELVDYRKENDE EGOINTERESSE

I dag vil jeg tenke litt over den skremmende utviklingen vi har i dag. Vi skal hele tiden være tilgjengelige og være på nett. Ikke bare skal vi være tilgjengelige, men vi er utrolig snare med både ta bilder og ringe rundt om det er noe vi ser og opplever.

Jeg vil her vise til noe som var i Aftenposten.

http://www.aftenposten.no/article/id-8098962.html

Tok frem mobilen og filmet hardt skadede tenåringerDa amerikaneren ankom ulykkesstedet, dro han frem mobilen og filmet istedenfor å hjelpe. I bilen satt det to hardt skadede tenåringer.

Dette som her skjedde er kvalmende men samtidig så skjer dette alt for ofte, også her i Norge.

Vi hører om bilde som er tatt både på ulykkesstader og på fester, som kommer ut i media ofte helt feil. Vi hører om telefoner som ringes og der det virker som om meningen med telefonen er å spre budskapet til egen vinning.

Vi må nå snart stille spørsmål hvorfor gjør vi dette og hvorfor tenker vi ikke over konsekvensene. Hvorfor er vi så navlebeskuende, og opptatt av å få frem at vi kjenner noe osv osv.

Og ikke minst bør vi tenke over og stille oss spørsmål om denne graden av mobilitet og tilstedeværelse, er det sundt og ikke minst nødvendig. Her kan jeg nok innrømme at jeg kan sies å kaste stein i glasshus for jeg har alle de nymotens duppeditter som finnes. Ja jeg var en av de som fikk mobil på 80 tallet, og det var litt av en ryggsekk. Det forhindrer ikke at jeg blir kvalm nå vi bruker tilgjengelig teknikk til å bygge ego og markedsføre oss selv, heller enn å hjelpe og være tilstede for hverandre.

Legg ved en tekst, som selv om den er noen år viser med glimt i øya hva jeg mener om vår mobilitet. Kan hende vi burde legge vekk hjelpemidlene en stund og heller gå på besøk og snakke med hverandre.

Mobilitet

Det er underlig dette kravet vi har om hele tiden være tilstede, om vi i realiteten ikke er tilstede. Vi kaller det mobilitet og snart er hele landet rammet av denne sykdommen. Ja, jeg kaller det sykdom, og en svært smittsom sådan. For etter alle bipe og pipelyder har mobilitetens forfengelighet tatt overhand hå de fleste. Det viktige i dag er at alle ser at du har en mobiltelefon, eller såkallet elektronisk ørevarmer. Om du i realiteten har bruk for den, ja se det betyr mindre.

Legg merke til reaksjonen rundt deg, enten du er på restaurant eller reiser med båt, trikk eller lignende. Du ser mennesker som sitter heilt rolig, enten aleine eller i hyggelig samtale med andre. Brått skjære det en kvitrende bipp – bipp lyd gjennom luften, og jeg skal hilse og si det blir liv i forsamlingen. Flerfoldige never skvett rundt i jakkelommer og vesker på jakt etter lyden. Det er nummeret før alle skrik, det er min det er min. Omsider er det en som finner lyden, og triumferende løfter mobilen opp.

Alle andre ser da både brydde og overbærende ut på same tid. Det er som om de ergrer seg over at denne mobilen står på. Det hadde jo vært annerledes dersom det var ens egen mobil som ringte. Der er det jo bare “viktige” telefoner, slik som forretningsavtaler store kontrakter og lignende.

Kravet til mobilitet har vi og tatt med oss inn i vår kjære bil. Der var det i begynnelsen nok med en antenne på taket, for å vise alle andre hvor viktig du var. Den situasjonen eller bildet er helt passe i dag. Årsaken er at utstyret i dag ikke trenger ekstra antenne, små og nette som de er. Derfor blir det av stor nødvendighet, ja faktisk ett must å ha dette symbolet vårt mest mulig synlig, slik at de andre fortsatt ser hvor viktig person vi er. Konsekvensen av denne situasjonen er at vi har fått et akutt behov for flere never. Du treng bare se på de du møter, eller passerer for å forstå det jeg mener. Det er jo et lite problem å kunne handtere ratt, brytere, gearspake, mobiltelefon og samtidig skrive beskjed. Men som alltid er vi jo veldig fleksible og finner løsning for alt. Rattet klemmer vi mellom bena, mens telefonen ligger på skulderen. Eventuelle beskjeder skriver vi med den ene handa, mens vi glømmer brytere og signal i en sådan stund. Hva så med den andre handa? Ja den har vi i beredskap til å ta en røyk eller lignende, men mest av alt er den knyttet og med pekefingeren opp. Denne bevegelsen følges av hoderisting og kraftig språkbruk. Denne velfunderte og maleriske beskrivelse over alle andre der ute, er for at de må forstå en mobelist sitt krav på litt smidighet. De må jo forstå at med alt en skal passe på inne i bilen, kan bildet der ute bli galt, men fordelen om det da skulle smelle, er jo faktisk mobiltelefonen. Da kan du ringe alle venner og bekjente, og fremstå som en rolig og sindig person. Du kan rolig fortelle om den idioten som vandret rett på bilen, for så å forsvinne under. Om det vart skade på bilen? Nei den er fult kjørbar.

Er dette å sette det på spissen seier du. Nei det er ikke det, da realitetene er enda bedre eller verre. Det vart bevist etter en alvorlig ulykke for en stund siden. Da kunne hele Norge, på radio få en særdeles beskrivende rapport over ulykkesstedet. Rapporten vart sendt ut på eteren uten sensur. Tenk hvor bra det var for han som hadde mobil, å kunne være helt i nærheten av de døde og sårede, og kunne beskrive situasjonen på direkten for alle oss andre. Ja med en innlevelse av de sjeldne får vi bevist at med en mobil har en kontakt til siste andedrag. Etterpå ble det hyling og skriking om hvor makabert dette var. Det kan nok så være, men det er faktisk bare en realistisk situasjon, over det vi har skapt og vil ha. Faktum er at vi alle vil ha kontakt, eller mulighet til kontakt hele døgnet. Som et resultat av dette nytter det lite å drepe budbæreren, om vi ikke lenger liker budskapet.

Mobiltelefonen er blitt middelet fremfor alle andre middel for å dekke reelle og skapte behov. Vi dyrker denne gjenstanden som en gud, og bringer den med over alt. Det gjeld å ikke miste neste telefon takk.

Ja til og med på soverommet kan du ha den med. Og bare tenk når du ligg og koser med din kjære, og mobilen så ringer. Når en stemme da spør hva nummer du har, kan du si: “dette er mitt nummer” og avslutte samtalen taktfast, unnskyld taktfullt mener jeg selvfølgelig. Dagens krav til mobilitet har også politikerne oppdaget. Det er snart ikke en eneste av de som du ikke kan få ett nummer hjå i dag. Ikke misforstå takk, jeg mener telefon nummer selvfølgelig. Deres vilje til tilgjengelighet har skapt stor forvirring i stortingsalen, med påfølgende leting etter lyden. Jeg undres om det var denne bipingen og pipingen som gjorde at en nå prøver å innskjerpe bruken av mobilapperat, og da særlig i bil. Dette ser ikke produsenter og leverandører som noe problem. De er straks på banen med nytt utstyr som vi må ha. Det er alt fra handsfree til lettere modeller, bedre ladetid og ulikt fargevalg. De har forstått at denne sykdommen er uhelbredelig og gjør sitt beste for at vi alle skal få den. Nei forresten det er noen som er blitt helbredet. Det er de foreldre som har latt sitt håpefulle avkom ha sin egen mobil en liten stund. Regningen har da ofte resultert i akutt pustenød, hjertekrampe, slørete fiskeøyne og åpen munn. Artikulasjonen er midlertidig svært dårlig, og hudfargen ofte rød sprengt. Situasjonen ender ofte med totalhavari for mobiltelefonen og trussel om endring i familiens arverekkefølge.

Hva så med alle oss andre som ikke opplever slike traumatiske innslag i vår mobiliserte hverdag. Finnes det helbredelse eller håp? personlig tviler eg på det, for sykdommen er kommet for langt og lever sitt eget liv. Eventuelle påbud eller regler kan heller resultere i at mobilistene går i skjul. Vi får da såkalla skap mobelister. Nei det beste er å vise forståelse, for de som er rammet og ikke le av de. Det er jo tross alt bare en del ulykker de er skuld i, og det må jo tolereres. En gang vil det nok komme medisin mot dette og, men i mellomtiden reiser jeg videre, og selvfølgelig med min mobiltelefon.