Måned: august 2015

Å være eller ikke være;
Det er spørsmålet. For hva er edel ferd?

De fleste av oss har både hørt og brukt setningen å være eller ikke være, det er spørsmålet.  Og de fleste sier i denne sammenheng Hamlet av Shakespeare. Jeg skal la det ligge litt, men ta med neste setning i teksten. For hva er edel ferd.

Årsaken til at jeg tenker på denne setningen er den situasjon vi mennesker både har og setter oss i hele tiden.

Jeg hører politikere som har en maktrolle som i ene øyeblikket sier som vår finansminister at nå snakker hun ikke som finansminister, men som partileder. Ja mulig hun tror det fungerer, men hva vil alle de andre se henne som.

Kan hun virkelig koble ut sin rolle å være å si at nå er det ikke være.

Det er ikke bare i politikken vi ser dette, men faktisk i hele samfunnet. Vi kan for eksempel se på hva vi ber våre barn om når det gjelder å være sanne, ikke mobbe, stjele osv. I neste omgang tar vi voksne snarveger, snyter på skatten, kjører for fort osv.

Igjen så dukker situasjonen å være eller ikke være opp

Jeg vil anbefale oss alle å sette den setningen ned på papiret og ikke minst at vi setter oss selv på prøve i forhold til denne setningen.

Vi bør gjerne å bytte ut ordene undervegs for å utvide testen

La setningen for eksempel lyde som slik: Å være ærlig, eller ikke være ærlig, det er spørsmålet

Å være trofast, eller ikke være trofast, det er spørsmålet.

Å ha tillit, eller ikke ha tillit, det er spørsmålet

Årsaken til at jeg snur og vender på grunnsetningen er at uansett hvordan en ser det så vil situasjonen å være eller ikke være beskrive noen moralske valg som er fundamentale.

Jeg mener en kan ikke hele tiden slik vi synes å gjøre i dag flyte frem og tilbake over grensene ut fra personlig forgodtbefinnende.

Med ord som tillit, ærlighet og andre ord som vekker tanker om moral så nytter det lite med en nesten situasjon. Jeg pleier å si at en kan sammenligne tillit og ærlighet med graviditet. Enten er en gravid eller ikke. Det er ikke noe som kan kalles nesten graviditet.

I den sammenheng vil jeg da gå tilbake til setningen å være eller ikke være, men nå ikke referere til Shakespeare. Nei nå vil jeg tilbake til den som sies å ha opprinnelsen til denne setningen, nemlig filosofen Parmenides (480 f.kr)

I tillegg til å si det som er, sa Parmenides det som ikke er, er ikke. Og det som ikke er, kan man ikke tenke over. Enhver av oss kan sikkert være enige i at å si at i en slik sammenheng, er det en umulighet å si at en ikke skal tenke på noe. Men heller enn å tenke over hva som ligger i grunnteksten og de moralske valg som vi burde ta så jager vi alle videre.

Det kan synes som om vi hele tiden søker å fylle tiden med materielle ting og gjenstander for å unngå å tenke innover på oss selv og våre egne valg. Men hvorfor er vi så redde for å se oss selv, og ta stilling til oss selv og egne valg, at vi i realiteten flyter i en grå tåke mellom være eller ikke være.

Jo for når vi må ta stilling til situasjonen og ikke minst våre egne valg kan vi ofte rammes av både kjedsommelighet, dysterhet, sorg og fortvilelse. Da kan vi føle oss utilstrekkelige med stor grad av avmalt og tomhet.

Resultatet kan ofte bli slik det fremkommer i disse valgtider, der mistanken florerer både fra lærd og menigmann.  Når vi ikke klarer å finne vårt fundament eller ståsted på være eller ikke være aksen, så griper vi lett til mistanken. For i mistanken ser vi da at det som vi ser, ikke er det vi ser.

Mange av de lærde og rådende politikere mener vi som menigmann må slutte med vår mistenksomhet. Men dersom vi skal fjerne vår mistenksomhet til det vi ser, må vi og være villig til å la være å stille følgende spørsmål: Hva for noe. Hvordan det fungerer å oppfattes og hvorfor.

Men dersom vi da følger de signal vi får fra de styrende som sier vi må  fjerne vårt mistenksomme blikk på situasjonen, så må vi faktisk bruke mistenksomhet. Men da må vi gå inn i en situasjon der vi i stedet for å være mistenksomme, lar tanken være mistenksom i seg selv. Vi blir det som i historien kalles ufriske tvilere

I Kongsemner akt IV

Kong Skule og Jotgeir skald

Og hvem kaller du da en ufrisk tviler sier Kong Skule

Den som tviler på sin egen tvil svarte Jotgeir Skald

For meg kan det synes som om samfunnet og de styrende legger opp til at mistenksomhet og spørsmål ikke er bra, og om noen stiller spørsmål så forsvinner det som oftest i den grå tåken på vegen mellom å være eller ikke være. Vi blir da ufriske tvilere.

I den sammenheng bør vi kan hende alle tenke over Spinoza sine ord:

ENHVER MÅ LEVE SOM HAN VIL OG GJERNE DØ FOR SIN SALIGHET, BARE JEG FÅR LEVE FOR SANNHETEN.

 

Som de fleste i landet nå for tiden så har jeg vært innom ulike valgomater. Jeg har og fått ulikt svar på hva jeg bør stemme.

Jeg kunne da undres på om det er det at jeg forandrer mening eller om det er måten de stiller spørsmålene på osv

Jeg kan bare si at det virker som om jeg blir anbefalt en hovedretning, og det som jeg har pekt på for min egen del er blant annet ord som nærhet, forutsigbarhet og trygghet.

Jeg finner lite av disse ord i de enkelte valgomater, men jeg vil fokusere litt på disse ordene, ikke minst siden fokuset nå synes at alle skal bli så stor og ikke minst effektive

La oss snu det litt og stille spørsmål hva vil skje med nærhet, forutsigbarhet og trygghet om alt skal være store eininger

La oss ikke bare se på de enkelte kommuners størrelser. Nei se og på helseinstitusjoner, skoler. Ja ta gjerne og med dere lokale bedrifter som kjøpes opp av større eininger, og med det mister sin lokale tilhørighet og kultur.

For meg er disse ordene viktige i lokalvalg, og jeg vil understreke det med moral og moralsk tilhørighet.

Mange vil si at nærhet er ikke bestemmende for den tjenesten som en trenger da en har internett og kan ordne ting selv. Ja mange kan det i dag, men hva med de som ikke føler seg hjemme i det samfunnet. Hva med de som trenger den menneskelige kontakt og er vant med å ordne sine saker med å besøke de enkelte kontor. De blir fremmedgjort og kan lett føle seg utenfor. Hva med nærhet til den lokale butikken eller bygdeskolen om alt skal legges ned. Hvem vil satse eller bygge i ei bygd der ingen kan drive. Tror virkelig de styrende at de kan sentralisere alt og fortsatt mene de unge vil satse ute i distrikta med en slik forutsigbarhet fra de som styrer.

Jeg vil og si at forutsigbarhet er en bærebjelke i ett hvert samfunn. En ønsker forutsigbarhet både med tanke på familie, arbeidssituasjon osv. De signal som politikerne sender ut, er i mange tilfeller med på å skape en stor grad av usikkerhet. Ikke minst skaper det ofte usikkerhet hos næringslivet som finner det svært risikabelt å satse ut fra de ulike signal som kommer. En burde kunne forlange at i dagens samfunn kunne en klare å fremlegge føringer og signal som var så holdbare at både næringsliv og vanlige private kunne forholde seg til de over ett lengre tidsperspektiv enn det kan synes i dag.

Det som fremvises i dag er i realiteten sterkt medvirkende til å svekke den tredje faktoren jeg vil peke på, nemlig behovet for trygghet. Når tryggheten forsvinn så forsvinn i realiteten så mye mer. Her kan nevnes både fysisk og psykisk hele, nettverk som smuldres opp osv

Alt som jeg her har pekt på, vil jeg trekke inn i en moralsk diskusjon, Ikke minst siden alle synes å diskutere hvor mange storkommuner en trenger i dag.

Jeg skulle gjerne sitt at heller enn å diskutere antall kommuner, så burde en diskutere hva er en kommune for folk flest. Næringslivet er klar på hva de mener er det viktigste, men Per eller Pål som bur ute i distriktene har en helt annen oppfatning av hva en kommune er. De ser som de fleste lokale innbyggere kommunen som ett fantastisk og tilstedeværende verktøy som vil ivareta den lokale velferd, og som de selv er med å styre via egne politiske prosesser.

Når en i dag snakker om sviktende valgdeltakelse og manglende engasjement fra folk så tror jeg ikke vegen videre er å lage større og større enheter. Hva jeg vil kalle en industriell tilnærming vil da slik jeg ser det heller bidra til å svekke både nærhet, forutsigbarhet og trygghet. Da vil og selve ideen med folkestyre stå i fare og vi vil stå i fare for å fremelske ett elitestyre av fagprofesjoner/politikere. Jeg frykter den dagen dette i så fall skjer. For om vi får store eininger i noen byer og større tettsteder, så vil det kan hende bli mange tomme sus som svar fra de som bur rundt i det ganske land.

Herunder så må og vi som velgere kunne stille de folkevalgte til ansvar og forlange tydelige moralske svar. Om de velger å sentralisere og lage større eininger, hva vil de i såfall legge inn på andre siden for å kompensere slik at de enkelte distrikt og personer ikke blir skadelidende.

Jeg savner at noen vil komme frem med forpliktende og holdbare svar på dette. Om ikke så får vi bare fortsette å trykke på de ulike valgomater og håpe at vi har større hell her enn i vanlige lykkespill. Personlig tviler jeg på det

 

Da jeg i kveld hørte nyhetene, må jeg si at jeg ble meget overasket. Her har vi en finansminister som for åpen scene og med kameraføring ber kommunene å ikke følge opp regjeringens politikk

Samtidig blir det enda mer spesielt at ikke da statsministeren er klarere i sin tale.

Jeg tillater meg er å peke på noe som de bør ta inn over seg, nemlig grunnloven.

https://stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Arbeidet/Riksrett/

Grunnloven er tydelig på at det kan reises riksrett og en statsråd kan blant annet straffes for å ikke gjennomføre tiltak, gjennomføre tiltak i strid med Stortingets beslutning eller holde tilbake eller gi uriktige opplysninger til Stortinget. Også stortingsrepresentantene kan straffes for å unnlate å gi Stortinget pliktige opplysninger, eller gi uriktige opplysninger.

I denne sammenheng kan ikke jeg se det på annen måte enn at vår finansminister oppmoder folk om å ikke gjennomføre de tiltak som regjeringen har bestemt

Da bør det ligge an til tiltale eller?????

Skal bli spennende å se om noen våger å ta denne diskusjonen

Når jeg så denne flotte figuren som er laget av Billedkunstner Kenneth Ravn Ottesen, fikk jeg tanker om politiske strømninger og hvordan vi forholder oss til dem.

Vi skrik ofte over oss i irritasjon og sinne, men samtidig kan det synes som om vi er som disse tre figurene, stive som stokker og hverken ser eller reagerer.

Vi snakker i dag om både brukermedvirkning, lokaldemokrati osv. Vil her gå noen år tilbake, da jeg skrev jeg en hovedoppgave som jeg kalte brukermedvirkning eller bare virkning

Mitt anliggende med oppgaven var å se mennesket vi skulle hjelpe, som ett subjekt. Samtidig ikke gå seg blind i de det politiske, byråkratiske og et profesjonelt system.

Jeg mente ikke da, og mener heller ikke i dag, at en skulle fornekte eller forkaste de ulike system, men at målsetningen var å kommunisere så symmetrisk som overhodet mulig, innenfor de komplementære roller.

Kan her og sitere Ugggerhøj som sier at det gjelder å ha en åpen hjerne, men ikke så åpen at alt faller ut.

Jeg har i tidligere vist til Søren Kierkegaard som sier at livet må leves forlengs, men sees baklengs. Før var det god latin å se hele bildet når personer kom med sin sykdom og symptomer.

Har gjennom de årene som har gått siden jeg tok utdannelse blitt mer og mer bevist at mange forteller sin historie, men vi som fagfolk hører ikke historien. Dette kan være av ulike årsaker. Først tenkte jeg på tidspress og at det var for mye å gjøre. Senere har jeg og lagt fokus på ord som målstyring og rammevilkår.

Det virker som behandlingen skal være symptom behandlende og målstyrt i dag. Gi en tablett så er mye løst, det være seg urolige unger, eller deprimerte voksne. Som terapeuter så blir vi styrende i den form at vi har lest papir og har dannet oss en mening over hva denne brukeren trenger. Er det urolige unger så er det tester og deretter medisin. Alle skal ha det strømlinjeformet, også helsevesenet og terapeutene.

Kommer den som har problem til orde i dagens samfunn, eller får han bare beskjed om hva vi tror som feiler, evt. tabletter og må lære seg å mestre sine problem. Er vi i ferd med å frata de som sliter enda mer verdighet når de ikke får en forståelse av at deres livshistorie er viktig i behandlingen.

Jeg sitter med en følelse av at mange i dag vektlegger modellene stor verdi, og verdi har de, men spørsmålet er om den vektleggingen går på bekostning av individets historiske, sosiale og familiære relasjoner.

Dersom min bekymring her er reell, så medfører det at vi er lagt på den økonomiske kjøttvekta alle sammen, og vår menneskelige virkelighet kun har betydning, om den kan måles og evalueres i økonomiske og fagrelaterte termer/modeller.

Det er svært alvorlig om vi på vår målstyringsjakt kutter forbindelsen mellom symptom og det enkelte menneskets erfaring og historie. Symptomene kan vise vegen til og være nøkkel til både familiære hemmeligheter, traumer, ressurser og motiver. Går vi direkte til symptomene, så har vi og objektivisert den som har problemer. Det vil da si at vi svært lett kan miste muligheten til å være en medvandrer i det indre kaos som den som trenger hjelp har. Tvilsomt om vi da får tak i tankene, fantasiene og drømmene som denne personen har og har hatt.

Det er mange fagfolk i dag som roper varsko over den politikken som føres, og sier at ingen kan tillate seg å tro at undrende lytting og det kloke skjønn kan erstattes av metoder. Jamfør her psykoanalytikeren Jurgen Reeder (2010)

Professor og psykolog Tor-Johan Ekeland har og pekt på at statens innføring av målstyring gjennom New Public Management har innskrenket de forskjellige helseprofesjonenes makt og mulighet til å utvise klinisk skjønn.

Man må og kunne stille spørsmål om alle modeller, manualer og den evidensbaserte kunnskapen som fremlegges, kan fungere som en sikkerhetsvest for mange fagfolk. Det kan gi autoritet i en slitsom og forvirret hverdag, samtidig kan en unngå å gå inn i det etiske ansvaret en har til å utøve eget skjønn.

Filosofen Dany-Robert Dufour har pekt på noe som jeg føler alle bør ta inn over seg. I boken «The Art of Shrinking Heads» (2008) skriver han at nyliberalismen er i ferd med å skape en ny subjektsform. Før var identitetsformen slik at en ble skapt i relasjon til verdier og idealer utenfor individet, slik som staten, partiet, klassen, familien og moralen. I dag blir de unge flasket opp på illusjonen om at de kan skape seg selv utelukkende ut fra egne ressurser. De får og høre at de kan finne sin identitet uten å identifisere seg med andre. «Gjør og velg hva du vil, det er opp til deg!» er mantraet de unge podes inn med, noe som skaper en forventning om at det finnes ubegrensede muligheter, og at det er opp til ungdommen selv å utnytte disse.

I dag er den mentale arenaen å prestere og lykkes, og ikke minst de unge har allerede fått tilnavnet generasjon flink. I dag synes det som om det legges mindre vekt på erfaringer med familie, samfunn, ens indre liv, kritikk og opprør. En vektlegger mer og mer med tanke på markedsidelogi at ressursene og friheten ligger som en tilgjengelig råvare alle kan ta i bruk. Samtidig som en blir utsatt for økende komformativitet og styrende kontroll på ene siden, får en beskjed på andre siden at du har ubegrensede muligheter til vekst og frihet.

Den sentrale aksen for mange blir da å pendle mellom en klarer alt, til at alt du gjør er feil. Det blir svart hvitt og alle piler er innover på deg selv. Den subjektive egenverdi er da under sterkt angrep hele tiden. For mange ender dette med fortvilelse, selvhat og depresjon.

Dersom det liberalistiske systemet skal få fortsette sitt hardkjør, så lurer jeg på om ikke vi alle, både bruker og behandler er fanget i ett vareøkonomisk regnskap. Da er det spørsmål om kjøp og salg som gjelder og jeg ser ingen vinnere, bare tapere.

Med tanke på det hardkjøret som pågår nå i valgkampen, og der fokus er på både kommuneøkonomi, helse osv, finn jeg grunn til å stille spørsmål hva som skjer om vi let oss lede videre av disse liberalistiske tankene som mange forfekter. Vil vi tilslutt stå igjen som handlingslamma trefigurer alle sammen.

 

I dagens situasjon får en mange meldinger om hvordan omsorg og helsearbeid fungerer. Det er ikke alltid like kjekt å lese eller høre.

I den sammenheng tenker jeg på at i vår utdannelse får vi høre så mange gode og flotte ord. Og når utdanningen så er ferdig, kan en si at ryggsekken er fylt av de fineste modeller.

Kan vi så si at vi går horisontalt ut i verden for å hjelpe?

Nei, etter min mening kan vi ikke det. For i forhold til de vi skal hjelpe så ligg vi som hjelpere ofte langt der oppe i stratosfæren. Vi kan faktisk si at vi starter vertikalt med en veldig stor kraft og fart.

Drivstoffet er som oftest idealisme og solidaritet, og ett inderlig ønske om å forandre systemet, slik at de som trenger hjelp skal få det. Men når så den vertikale banen avtar, grunnet vår mangel på drivstoff, så har vi fortsatt en fallskjerm på ryggen.

Så ligger vi der då, og segler med denne fallskjermen på ryggen.

Fallskjermen inneholder ikke bare våre verdier og de ulike modeller vi tydeligvis skal eller bør jobbe etter. Den er og med å forhindre at vi lander for hardt, den gjør at vi har en retrett mulighet

Når vi så får beskjed om å hjelpe et menneske i nød, hva veit vi om dette mennesket?

Ikke minst hvilken modell eller hvilke verdier skal vi bruke når vi skal hjelpe dette mennesket. Skal vi bruke fagets grunnverdier, kontorets verdier, eller samfunnets verdier. Ja det er mange spørsmål som vi kan, men ikke minst bør stille oss selv.

Personlig vil jeg si at det eneste jeg veit når jeg får beskjed om å hjelpe et menneske i nød, er nettopp det at det er et menneske som trenger hjelp. Det er et menneske som holder på å gå ned, eller drukne på det store stormende samfunnshavet, og som jeg da skal hjelpe. Jeg veit kan hende også om det er herr eller fru jeg skal hjelpe. Det er ikke sikkert at jeg veit så mye mer.

Men som en god hjelper og så hopper jeg på ordre ut i fallskjerm, det være seg samfunnets ordre – kontorets ordre eller hvem det nå måtte være som gir denne ordren. Så svever jeg gjennom både tåkebank, loddebank og doggebank og alle andre slags banker, for jeg skal virkelig hjelpe.

Mitt problem starter når jeg lander på dette mennesket sin båt der nede på det stormende havet. For der nede skal jeg da ta fatt på jobben og bruke en eller annen modell sier utdanningen.

Problemet er hvorledes en skal jobbe når en kommer ned og ser hvilken båt en skal berge. For i sannhetens navn så er det bygget mange slags båter i denne verden. Vi har både trebåter, plastbåter og stålbåter. Vi har store båter, småbåter osv.

Hva er det eneste vi kan være sikker på dersom vi lander på en båt som holder på å gå ned, på et stormfullt hav?

Jeg vet ikke hva andre mener er sikkert, men personlig er det bare en ting jeg er sikker på når jeg lander på båten og skal hjelpe dette mennesket. Nemlig det at tegninger og de materialer som jeg gjerne skulle hatt ikke, er om bord på båten. Tror noen virkelig at dersom det er en fin båt med teak og mahogni dekk, så vil en finne en materialstabel og et sagbruk om bord, slik at en kan sage og sette på plass akkurat de rette bordene eller fjølene.

Nei det er ikke realitetene.

Det er i slike situasjoner at vi må bruke det gamle ordtaket at nøden lærer naken kvinne å spinne.

Det er her vi må gripe tak i det beste og ikke minst gjøre det beste vi kan for å få båten og mennesket gjennom det som jeg kaller den første krisen.

Vi må altså evne å bruke det beste i frå alt vi har lært, og vi må bedømme situasjonen selv, og ikke minst her og nå.

Legg merke til at jeg snakker om den første krisen og ikke om en krise generelt.

For når jeg har sørget for å lappe båten og kommet gjennom stormen starter neste krise. Det kan hende både båten, og vi som er om bord er slitne. Kan hende vi ser ut som om vi har vært gjennom tre verdenskriger og tapt de alle sammen, men vi flyter.

Men da starter den alvorlige situasjonen, eller for å si det med rene ord, den aller største krisen, ikke bare for den vi skal hjelpe men kanskje i større grad for oss som mennesker.

Nå starter vi nemlig å pendle opp og ned kysten for å søke etter en trygg havn. For det er vell ikke noen mening i å segle båten på land eller i fjellveggen etter å ha lost og berget den gjennom den første krisen.

Det viktige spørsmålet i det som jeg kaller hovedkrisen, og som gjelder oss alle, er hva gjør vi når noen segler der ute og leter etter en trygg havn sammen med det mennesket en skulle hjelpe.

Vi er nemlig alle medansvarlige for at hjelperen hoppet ut i fallskjerm for å berge båt og mann. Ja vi, bygda, byen ja faktisk hele samfunnet – har mens en kjempet der ute, på en måte stått på hvert nes med kaffe koppene våres og betraktet situasjonen. Kan for så vidt se tilbake til romertiden og tilskuerne til de gamle gladiatorkampene som en hadde då. For når en så har berget båt og mann, og driver og pendler opp og ned kysten for å finne havn, hva er det da de fleste av oss gjør. Jo mange av oss går hjem og er for så vidt fornøgd med underholdningen.

Mitt spørsmål blir når forstår vi at vi heller burde gå ned til vannkanten og bidra til å bygge en brygge, der båten kunne få legge til.

Dette er den store krisen og ikke minst det store samfunnsansvaret som hviler på oss alle.