HVILKEN MAKET SKAL VI BRUKE

innvandrere

I kveld vil jeg med litt flerkulturelle briller fokusere på tingenes samfunn.

Vi har store problem i dag med å forstå alt som skjer dere ute i den store verden. Samtidig har vi enda større problem med å forstå hvordan vi skal takle det som nå vil komme til å skje i landet. Hvordan vil alle de som kommer påvirke oss. Hva skjer med arbeidsplassene i den omveltningen som kommer. Har jeg arbeid i morgen og om ikke, hvem sin skyld er det. Hva skjer med kulturen vår

Her dukker det berømte fryktbegrepet som jeg har tatt opp noen ganger frem med full styrke. Realiteten er at vi ser som i ei tåke uten å se.

Jeg skal la fryktbegrepet ligge i bakgrunnen nå, men heller gripe tak i tanken om etikk og verdier. I dag etterspør vi alle faste holdepunkt og snakker om verdier. På mange måter virker det som vi i dagens Norge kan si vi står trygt plantet med begge bena i løse luften. For mange kan det synes som om de har glemt hvor de kom fra og har ingen anelse hvor de skal.

I denne sammenheng ser jeg og at Gelius i ett foredrag pekte på fem bud for godt lederskap: Vis mot, skap tillit, vær en sosial arkitekt, vær entusiastisk og vis kjærlighet.

Dette da han mente ledere av i dag måtte ha fokus på verdier, vise samfunnsansvar og bidra til omdømebygging.

Jeg er enig med han her, men spørsmålet er om de lederne som Gelius her etterspør vil tre frem i dagens Norge med de utfordringer vi har og ikke minst vil få. Med utgangspunkt i Kirken som Gelius kan sies å representere så må jeg si jeg tviler. Samtidig vil jeg i kveld tenke litt videre på det som han sier, men da med mine flerkulturelle briller på. Kjerneordene han bruker er:

Mot

Arkitekt

Kjærlighet

Entusiastisk

Tillit

 

Når jeg leker meg med de ordene her så får jeg MAKET

I en kulturell kontekst med basisk i tyrkisk er ordet maket noe som svarer til modell

Ja vi treng gode modeller som ivaretar alle, ser alle og der alle respekterer alle

Spørsmålet er hvilken

MAKET ELLER MODELL VI SKAL TA I BRUK I DEN TIDEN SOM VI NÅR GÅR INN I?

Og ikke minst hvordan evner vi å signalisere hva vi har som kulturelt fundament, og hva som er viktig for oss?

Har vi en felles MAKET ELLER MODELL SOM VI MED DETTE KAN FREMVISE TIL DE SOM KOMMER?

Til det må jeg si jeg tviler, da det er for mange sprikende interesser i landet (egositiske). Det eneste jeg mener å høre og som virker å være felles er ord som at vi synes synd på de eller noen.

I denne sammenhengen vil jeg sitere PC Roud

Han sa det var stor forskjell på medfølelse og å synes synd på noen

Å synes synd på noen er fryktens ufrivillige refleks.

Medfølelse er hjertets lengsel til å gå inn i smerten og dele dens byrder.

 

Modellen som vi må bruke fremover må dermed etter min mening basere seg på medfølelse skal vi overhodet ha en mulighet til å finne en løsning til felles beste. Ikke bare en løsning der vi hjelper de som er i nød nå, men og en løsning der vi ikke bare ivaretar vårt innerste selv, men kan hende er så heldige å finne vårt selv igjen.

 

BARNET`S GODNATTBØNN TIL DE VOKSNE

lyset

Vi er nå i den mørke høst og tiden fremover blir både ventetid og refleksjon. Jeg håper alle evner og er villig til å bruke tiden godt. For når sant skal sies er det mye å tenke over.

En treng ikke bare se på de store tingene som kriger og elendighet ute i verden. Nei se på de som er rundt oss. Se ikke minst på barna og hva vi gir de, eller rettere sagt hva vi mange ganger ikke evner å gi de.

BARNET`S GODNATTBØNN TIL DE VOKSNE

Har du pusset dine tenner og tatt nattdrakten på,

skynd deg så til sengs og godnattklem du skal få.

Ja, det er standardsvaret fra min mor og far,

og det siste som jeg hører før mørket begge tar.

Ja hver kveld ligg jeg alene med min redsel og fantasi,

og drømmer om lyset og at mørket er forbi.

Ja hver kveld jeg drømmer om ei hand på mitt kinn,

og at en stemme forteller eventyr til jeg sovner inn.

Men siden dette aldri hender, vil jeg på vegne av oss små,

fortelle kveldens eventyr, i håp om at dere vil forstå.

Ja vi var engang små barn som kom til denne jord, og i hver en familie var lykken riktig stor.

De første år var nærhet grunnet fødselspermisjon,

men det vart snart forandret av livets situasjon.

Trøtte dere snakket om avdrag, lån og hjem,

og for oss det betydde, ikke mere kos og klem.

Ja vi fikk ett vakkert hjem der vi ikke føl`oss trygg,

for vi ser den kalde seng der mor og far ligg rygg i rygg.

Men når dere voksne kjemper mot hverandre dette slag,

hvorfor spør ingen oss uskyldige som vil ha begge neste dag.

Ja deres Gud var penger og alt skulle gå så fort,

helt fra morgenstellet til barnehagens port.

Der var det første tiden bare tanter som sa,

hør nå gutt og jente, i dag skal alle være glad.

Og når vi ville klatre trær og slåss litte grann, de stoppet oss og sa at slikt går slettes ikke ann.

Og når dagen så er omme og vi skal hjem igjen,

vil få av dere lytte, men sier jeg er trøtt min lille venn.

Maten den blir mikro for å rekke møte og telefon,

og da blir min barnevakt en firkantet stasjon.

Der sitter jeg og trykker på de kanaler som jeg finn,

men når skal dere spørre hva som skjer ett barnesinn.

Men spørsmålet kom aldri og det sette sine spor,

for av min barnevakt jeg lærte de stygge bitre ord.

Ja de orda er min sjanse til litt oppmerksomhet,

for kjeft er tross alt bedre enn kalde kjærlighet.

Mitt eventyr er over om dere bare kunne det forstå,

for det lyset som jeg sakner vil jeg at dere og skal få.

Ja tenk om dere voksne forsto hva som har skjedd,

og så hvert lille barn i kveld som ligg alene og er så redd.

For vi vil ikke lenger ligge i mørket for oss selv,

så vi tenner derfor lys for den fremtiden som gjeld.

 

Med dette så sender jeg ett sterkt og lysende ønske om at vi alle må evne å tenne lys og ta vare på hverandre.

Hus det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

 

HVEM BYTTET UT SAREPTAS KRUKKE MED PANDORAS KRUKKE, I NATTENS MØRKE?

 

Underlig overskrift vil noen si, men i kveld vil jeg filosofere litt gjennom sagn og metaforer

 Metaforen om Sareptas krukke stammer fra første kongebok i det gamle testamentet.Her står det om profeten Elia som bodde hos en enke i landsbyen Sarepta. Denne enken hadde en melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. I første kongebok 17,14 står det: «For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.».

I dag snakker mange om at vi her i landet, har  levd livet som om hele landet var en Sareptas krukke. Men siste tiden har det skjedd ting som har gjort at vi har måttet innse at Norgeskrukken er ikke en Sereptas krukke som som støtt vil ha både mel og olje.

Jeg skal la oljen være i denne sammenheng, men vil sette fokus på mangelen av mel, som for meg symboliserer matvareproduksjonen i landet. Dette siden vi for en stund siden fikk en minister som skulle være minister for landbruket, men som jeg har problem med å se som den rette minister for landbruket. 

 For å bruke en metafor igjen så kan ministeren sees som Pandora. Pandora var og uimotståelig for mange, mrk her mange av de kreftene som vil lage stordrift av alt som skjer, og i realiteten medvirke til å legge ned distrikta.

Da så Pandora åpnet sin krukke i metaforen var det bare all pest, plager og all verdens sorger hun slepte ut. Dette kan og synes å være realiteten for mange i landbruket siste tiden, da de har fått mer enn nok av elendighet fra de styrende.

Av ulike årsaker så lukket Pandora så lokket på krukken, og det eneste som ble igjen inni i krukken var håpet

For meg kan dette sees som ett godt bilde. Når liberalistene nå har fått sluppet løs markedskreftene over en viss periode, så er det bare håpet som er igjen.

Dette medfører da en stor utfordring til oss alle, ikke minst for alle oss som er glad i distriktet og det som det norske landbruket står for.

Ikke bare må vi som forbrukere hegne om håpet, men vi må og være tydelige i vår støtte slik at hver en bonde klarer å ta vare på håpet, og være med videre.

 

EN TAKK TIL ALLE DISTRIKTETS KVINNER

Jeg vandrer ofte i naturen og gler meg over det som jeg ser. Når jeg i kveld setter noen ord ned, så vil jeg bruke en tekst om høsten som jeg skrev til vår første bok.

høsten

JEG ELSKER HØSTEN

Jeg elsker høsten i den høge li.

Selv om den gir bud om noe, som snart er forbi.

Ja høsten har opplevd mye, både fødsel og død.

Og sørget for at vi mennesker, kan hauste til det daglige brød.

Ja høsten er som ei trygg mor, ja ei moden kvinne.

Som ikke bare skaffer den avling vi får, men og gir oss livslyst i sinnet.

For høsten har vært med å bære frem, og det sett sine spor.

På same måte er det med hver mor, som bur på denne jord.

De er og preget av slitet, og livets smerte.

Men gir familien varme, fra sitt moderhjerte.

De er som høsten i sin varmeprakt, der toppen er dekket av is og sne.

For kvinnen kan og i kjærlighetens vern, så tydelig gi beskjed.

Så når jeg ser på høsten, i all sin prakt.

Beskriver den hver mor, og hva vi i kjærlighet burde sagt.

Noen vil sikkert lure på hvorfor jeg trekker frem dette, men det har sin årsak. Jeg vil i kveld peke på alle de dyktige kvinner, kjærester, koner sambuere, mødre osv. som bur i det ganske land. Ikke bare de som er i dag, men de som har vært med å forme landet, distriktet vårt, landbruket, kysten, ja totalt sett alt.

De har vært så inderlig til stede, men vi som mannfolk kan nok innrømme at vi ikke alltid er flinke nok til å gi de den ros de fortjener. Årsaken til at jeg legger det ut på denne siden i kveld er at jeg har registrert flotte damer som vandrer til fjells, sanker på dyr og gler seg over alt de er med å skape. Har og sitt meldinger der damer har fått høre spørsmål om de kan rygge med traktor. I neste omgang ser jeg ei som beskriver hverdagslykken på garden med både sorg og glede.

Tenk om vi kunne være så rause i vårt samfunn i dag at vi ikke bare snakket om likestilling, men praktiserte likeverd. Jeg vil uansett rose enhver som er med og produserer mat i dette landet og holder landet i hevd, det være seg i innland eller ved kysten, uansett om det er mann eller kvinne. Samtidig må jeg tillate meg å gi en spesiell ros til dere kvinner, for ofte så får dere flere roller dere må takle, uten at dere får noen ekstra pensjonspoeng for det.

Dere skal ofte være både den som tar den varme og trøstende rollen for barna, dere skal være kjærest, partner i alle hensende for den dere er glad i. Samtidig skal dere ofte være med i arbeidet på alle måter, og gjerne fremstå kvinnelig og. Ja det er litt av en balansekunst som ofte kreves. Men slik jeg ser det så går det som oftest bra.

De fleste som jeg har truffet der ute, på gardsbrukene er fantastiske samfunnsbyggere som kunne lært så mang en økonom noe om å sette tæring etter næring. Så om ikke dere får ros fra de styrende alltid vil jeg benytte denne teksten til å la min høstlige tekst være en hyllest til alle dere kvinner i kveld.

Og til alle dere mannfolk som leser dette. Si til din kjære hvor mye hun betyr og hvor glad du er i henne som kjærest og mor. Du skal se det kan gi resultat på mange måter.

VINNER AV VÅR KONKURRANSE

Som noen har fått med seg har Steve og jeg, i forbindelse med utgivelse av vår siste bok, hatt en liten konkurranse, der vi inviterte folk til å komme med forslag på hva de trodde neste bok kom til å ha som arbeidstese.
Kan i kveld avsløre at den som får gratis bok, også hadde ordet svært så rett.

Vinneren er Kristin Skromme
5499 Åkra

Gratulerer

 

Lysbilde1Lysbilde2Lysbilde3Lysbilde4Lysbilde5Lysbilde6

Arbeidstesen på neste bok er HÅP
Personlig håper jeg alle ser både gjennom de bøkene vi har gitt ut, men og om de ser på ordet med blikk fra barndom til alderdom, hvor stort og mektig dette er.

Både Steve og jeg vil etter beste evne, på same måten som vi har gjort i de bøkene som vi har gitt ut sette vårt bilde og tekst på ulike ting og situasjoner. Gjennom vår refleksjon vil vi forsøke å ta leseren med på en vandring i livshåp og håpløshet
Gjør oppmerksom på at dette er arbeidstittel, og at dato for utgivelse ikke er satt. Vi vil først måtte arbeide med boken som vi nett har kommet ut med, REFLEKSJONER OVER LIVETS LIVSVEV.

Men det forhindrer ikke at takket være dere lesere og deres gode tilbakemeldinger har vi planer og godt HÅP. Og HÅP ER NOE VI ALLE TRENGER.

Så takk til alle dere som til nå har kjøpt bøker, lest og kommentert. Ingen nevnt og ingen glemt da dere er verdifulle alle sammen.

Mvh
Svein Olav Nordlien Steve Halsetrønning

ENSOMHETEN BAK DE USYNLIGE GJERDER

Da jeg er oppvokst på gard, med mye stein, var det for meg naturlig å bruke stein som bilde for noen år siden. Jeg så en voldsom effektivisering i landbruket. Alt skulle bli større og mer lett drevet. Jeg sier ikke at dette var bøndene sin skuld, for jammen var det mange konsulenter som reiste rundt og sa en ku mer på båsen (jamfør gamle Bergensmeieriets folk).

For bøndene betydde det mer og mer dyrking og en forsøkte å gjøre det mer og mer lettvint. Mye av mantraet som en hørte var at en skulle få bedre tid med de investeringene en tok. Personlig tviler jeg på om en fikk tid, det er vell heller tiden som tok bonden.

Det verste er at i den effektiviseringen som har kommet, har mange av de naturlige møteplassene som dere bønder hadde også forsvunnet. Før var det drøseplass med mjelkerampen, ved butikken osv. I dag har en knapt tid å stoppe, og heller knapt tid til å gå bort til naboen, om han fortsatt bur og driver da.

Ja vi reiv ned, vi effektiviserte, men hva er gevinsten??????

Vi forbrukere får nok billig mat, men vil alltid kreve billigere

Spørsmålet er om vi ofrer helheten, landskap, distrikt og menneskeverd på vegen

 

STEINGARDEN

Minnes du steingarden, kjære nabo og frende,

den du fjerna for å skapa åpent lende?

Sjøl dens sammen rasing på begge sider,

var et minnesmerke over slit i eldre tider.

 Du minnes sikkert at kvar steingard hadde ei klove,

som du trødde over på din veg til naboens stove.

 Hvorfor kommenterer eg då med et visst savn,

gråsteinens mangel i rasjonaliseringens navn?

 Jau, det skal jeg si deg, på begge sider,

av et steingjerde frå forgagne tider.

 Gråstein og gamle murer vart nok revet ned,

men tenk over hva som kom i dens sted.

 Dagens situasjon er at vi ser naboens smerte,

mens vi betrakter det med et iskaldt hjerte.

 Vi hører naboens rop om hjelp og rettferdighet,

men snur oss vekk og ber han ordna opp i eigen elendighet.

 Så derfor ber eg min nabo og frende,

vær sann og ærlig når du kjem i åpent lende.

 La oss ikke møtes i mistroens navn,

tilby heller kjærlighet og vennskap i den åpne favn.

 Derfor har vi plikt til å rive de usynlige gjerda ned,

og la den kommende generasjon oppleve ro og fred!

 Da jeg skrev denne teksten var jeg bekymret, og når sant skal sies er jeg enda mer bekymret for landbruk og distrikt i dag.

Det skjer ting som tydelig viser at vi har presset landbruket og dere bønder for langt. Samtidig er det gledelig at det finnes så mange dyktige bønder som fortsatt har fremtidstro og våger å satse. Jeg vil påstå at det er ikke på grunn av samfunnet, heller på tross av. Jeg bøyer meg i støvet for den jobben dere gjør.

Samtidig ber jeg dere om å ta dere tid til fellesskap med naboen og venner. Husk det er viktig med den berømte kaffekoppen

For å sette dette inn i en sammenheng:

K kommunikasjon er viktig for oss alle
A ansvaret som tynger kan lett bli lettere om du har noen å snakke med.
F fortvilelse og sorg kan alle råkes av.
F felleskap og godt naboskap er da noe vi alle trenger.
E endring til det bedre kan da lett komme av en god kopp kaffe.

Så set gjerne kjelen på og del en kopp eller to med kaffe med din gode venn og nabo

DSCF1264

Dont rock the boat

Når en studerer Listhaug sin landbrukspolitikk, er det ikke vanskelig å se at slik fordelingen fremkommer vil dette få store konsekvenser.

Det som er mest skremmende i dagens bilde, er at det bilde som tegnes er ett frådende og egoistisk og selvdyrkende hav. Det er på dette havet vi pr dags dato segler med den gjeldende regjering som kaptein. Kursen synes å være lagt mot frihandelens rike der alle skal få det så godt (mrk. bare jeg skal få det bra). Spørsmålet er om det er plass til alle i den båten som de tilbyr. Jeg tviler på det.

I realiteten stiller jeg og tvil om båten kan flyte så lenge med det mannskap og kurs den har i dag.

stormfullt hav

For når verdsbølgene slår

mot Norges lille båt så åpen.

Da vil de som styrer snart få se

at vi kan få den berømte dråpen.

 For på same måte som en bonde har lært om balanse og samspill med naturen, har enhver sjømann lært om balanse når en skal segle. En lærer og om overlast og at når en kommer i sterke bølger så må en samarbeide.

Den regjeringsskuta som segler så flott av gårde i dag, kan ikke jeg se har verken balanse eller samarbeid. Jeg ser alvorlig feillasting, som i neste omgang vil si at det skal ikke store stormen til før den vil få store problemer. Allerede i dag med de små brottsjøene som har vært har de skreket opp om problem. Da har de kommet løsninger som tilsier at det er for mange om bord på båten. Noen har allerede ropt mot kapteinen at de svake må kastes ut, mrk flyktninger og Frp. Kan sees som det blir en del av løsningen også i landbruket, da noen skal få god plass, mens andre bare kan segle sin egen sjø.

Men jeg undres på hvor lenge skuta vil flyte med en slik holdning, og ikke minst om kapteinen på skuta vil følge gammel skikk om skuta evt. går ned. Personlig tviler jeg på det.

Det er og ett annet ord som finnes i en sjømanns ordbruk vedrørende dårlig lederskap. Jeg skal ikke si noe, men du kan tro jeg tenker.

Mange av de som nå har fått det så meget bedre, for å bruke regjeringens språk, vil nok si jeg svartmaler. Personlig undrer jeg meg heller over hva slags fordøyelse de har de som evner å spise mer og mer på bekostning av andre. De små som mange vil radere ut og på mange måter kaste over bord, mener jeg ikke bare har livets rett. Det er i realiteten de som er essensen og har vært det grunnfjellet som vår felles skute er bygget på.

Uten disse små så vil regjeringens skute bare være ett tomt skal, som vil kullseile i første vindkast. I en slik situasjon hjelper det lite å skrike på mer skattelettelse eller goder til seg selv.

 

gynge båten

opprinnelse av dette bildet ukjent

Landbrukets ensomme kamp mot liberalismen og markedskreftene

Det er en sterk tittel jeg bruker, men føler jeg på mange måter kan stå inne for den. For selv om mange snakker om faren som råder, synes det å være liten støtte når det gjelder for den enkelte bonde.

Tidligere har jeg skrevet om Liberalismen, markedet og begrepet salg. Der pekte jeg mer på oss som mennesker og fra både offentlig og privat sfære.

Jeg vil nå trekke det inn mot det som gjelder landbruket. Den liberale markedsøkonomiens credo er at produsenter skal ha tilgang til alle markeder, og konsumenter skal ha tilgang til alle produkt. Hva som blir konsekvensen i det lange løp er ikke så nøye.

At jeg peker på dette har sin årsak i den handelsavtalen som søkes realisert, nemlig TIPP. Lover og regler som beskytter miljø, helse og arbeidsmiljø kan bli ugyldige, og føre var prinsippet kan bli ulovlig.

Dersom USA får det som de ønsker, vil ingen land under avtalen kunne innføre ny og strengere politikk på for eksempel GMO-området, uten at det anses som vitenskapelig bevist at de aktuelle reglene er «nødvendige». Kravet for å kunne innføre eller beholde en lovregulering, vil bli at regjeringer kan bevise at det aktuelle produktet er skadelig for folk og natur, i stedet for at produsenten må bevise at produktet ikke er skadelig. Investorbeskyttelse er kjernen i TTIP. I internasjonal rett, som i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det i utgangspunktet kun stater som kan gå til sak mot andre stater. Men i TTIP skal også den såkalte «investor-stat-tvisteløsningen» innlemmes. Den forplikter regjeringer i EU til også å la utenlandske selskaper få lov til å utfordre nasjonalt lovverk. Gjennom TTIP vil altså utenlandske investorer få en egen ordning der de kan klage på demokratisk vedtatte lover og regler for miljøhensyn og forbrukerrettigheter. Hvis Norge tilslutter seg avtalen – i tråd med regjeringens strategi, vil det samme gjelder for Norge.

Her føler jeg for å gå litt tilbake i historien. Tenk bare hva den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sa: Ettersom handel ignorerer alle nasjonale grenser og produsentene insisterer på å ha verden som marked, så må nasjonenes flagg følge dem og inngangsdørene til de nasjonene som er stengt for dem blir slått inn (battered down). Innrømmelser som er oppnådd gjennom finansinstitusjonene må beskyttes av statens ministre, endog med den konsekvens at overhodet i de uvillige nasjonene, om nødvendig, blir satt til side i prosessen. Kolonier må opprettes slik at intet nyttig hjørne av verden blir oversett eller forblir ubrukt.

Når markedet hele tiden søker vekst, og når markedene krysser seg selv, vil du uansett hvor rik du bli, aldri bli rik nok. Dette kan og kalles grådighetskulturen som vi er fanget av i dag. Når markedskreftene fremstiller verden av i dag som en global slagmark, uten geografiske grenser, da må i sannhet hver nasjon kjempe for sin identitet.

I utgangspunktet så måler hver nasjon sin suksess og fiasko med de skalaene som råder i markedet. Dette gjelder både med tanke på økonomisk vekst, stabilitet, utdanning, velferd osv. Hvert land kan da prøve og feile innad egne grenser, og andre kan ta lærdom av dette. Når markedet blir så sterk og rådende aktør at de i realiteten er i ferd med å båndlegge de nasjonale interesser, da skaper ikke markedet frihet. Selv om utgangspunktet og mantraet som synges er frihet i utgangspunktet, så blir resultatet ulikheter i endepunktet.

Det er her verdt å merke seg setningen «All animals are equal, but some animals are more equal than others». Fra Orwell sin bok. Det virker som mange av oss kjenner eller bør kjenne oss igjen i den setningen. For uansett hvor mye jeg har, kan jeg alltid få mer, bedre, og nyere ting hører vi fra markedet, og vi forsøker å etterleve det. Jeg tror nok at intensjonen om frihet og marked hadde de beste intensjoner. Kan si det på same måten som at vegen til helvete er brolagt med gode intensjoner.

For realiteten er at markedets jakt på rikdom skaper rikdom, for noen, men fattigdom for desto flere. Markedets jakt på kortsiktig rikdom gir oss og miljøproblemer, ikke bare i nuet, men som udetonerte bomber til våre barn. Til nå synes det som om i konflikten marked og miljø så har miljø støtt blitt taperen. Jeg tror mye holder på å snu. Folk er rasende, redde, fortvilte og i dag ser folk på det norske landbruket og det mangfoldet som dere viser, som noe av det beste som finnes.

I realiteten er dere bønder og det mangfold dere viser, en sterk motvekt mot de kreftene som vi utsettes for daglig. Ordet mangfold har alltid vært ett nøkkelord i norsk landbruk. Mangfold vil sikre at det er plass til alle, både store og små. En har ivaretatt ikke bare enkelte landsdeler, men utnyttet hele landet og arbeidet på lag med dyr og natur.

Men dere bønder har og blitt presset av markedet og hva vi forbrukere krever og vil ha. Personlig håper jeg dere bønder vil utfordre oss forbrukere til en verdidebatt. Målet må her ikke bare at vi som forbrukere skal forstå balansen i naturen og verdien av gode produkt, og hva ting reelt koste. Nei en må og ha som mål å skape en felles ledestjerne for alle de dyktige bønder som vi har i landet. Den skal ikke da bare lyse for å gjenopprette vegen, men og stolthet og entusiasmen som markedet og vi forbrukere nesten har knekt hos mange av dere.

Dere kan vise oss forbrukere både god dyrevelferd, matsikkerhet og godt miljø, ikke bare for dere men for oss alle. Jeg håper vi er villige til å ta mot den lærdommen dere kan gi oss.

Tanker om bonden og naturen mens jeg vandret til ATERSTAD

Endelig fikk jeg tid sammen med mine kjære, til å vandre tilbake på barndommens stier til Aterstad. For meg var det spesielt å vandre oppover lia mot Aterstad. Nå gikk vi på traktorveg, mens vi før vandret på sti. Ja alt forandrer seg, også her. Nå er det vannkraft som er det rådende og som folkene satser på. Jeg vil ikke si de i mot, men heller rose de som finner næringsgrunnlag på de små gardene på vestlandet.

Da vi ruslet oppover kan vi trygt si at vi så ikke skogen for bare trær, og ungene forteller om alt de ser. Og alt må undersøkes. Ja det gir en spesiell opplevelse, ikke bare for ungene, men og for meg. De små har fortsatt barnligheten i seg, og når vi går i det flotte landskapet som vi vandret i, så evner de å fantasere og leke rundt både tre og legg. Ofte så ser våre barn så mye mer i sin fantasi enn vi voksne evner eller våger.

Mens vi vandret blant alle de bjørketrærne så de både figurer og mennesker, og latteren satt løst. Jeg kom da til å tenke på denne teksten som jeg har laget før.

bjørk

Vår herres Betula ballett

Bjørka syng sin musikk som en vakker harmoni.

Der hver raslende krone har noe de vil si.

Og stammene står bødde og tødde som ei ballerina i hvite drakt.

Og scenegulvet er et grønt teppe som forsterker hans skaperprakt.

Ja tenk å få vandre i vår herres symfoni.

Der han mellom de vridde trær lager åpning og trygge sti.

Så følg hver ballerina eller bjørkestamme om du vil.

Da vil du finne vegen og hvor du hører til.

Da vi så kom inn til Aterstad, satt ved stølen og fikk oss mat, var det godt å la tankene svive, for jeg føler jeg er trygg på hvor jeg hører til. For i sannhet er vi privilegerte mange av oss mennesker. Ikke minst er vi som ikke har vår inntekt fra landbruket privilegerte i den forstand at vi kan vandre og nyte naturen på stier som andre bygger opp for oss. Selvfølgelig må vi og ta inn over oss at kulturlandskapet forandrer seg radikalt, ikke minst siden lønnsomheten i landbruket går nedover.

Ingen kan leve av gamle minner og tidene har alltid forandret seg, men samtidig føler jeg forandringen går vel fort nå for tiden. I dag virker forandringstakten styrt ikke av nødvendig rasjonalisering og effektivisering, men heller av en form for avgudsdyrkelse med fokus på ytre krefter. Bare jeg får det bra og kan få det jeg vil ha, når jeg vil ha det, og der jeg vil ha det, så bryr vi oss ikke om hvordan det går med bonden og naturen reelt sett. Min spådom er at om ikke vi gir landbruket levelige kår så vil det ikke være mulighet for å kunne komme opp og se utover en slik natur som jeg her viser. Da vil alt være overgrodd, for naturen tar tilbake når vi ikke steller og passer på.

Da vil vi straks hyle og skrike over hvor dårlig bøndene tar vare på naturen, for det og er jo noe som er bøndene sitt ansvar. Forstå galskapen den som kan, jeg gjør det ikke

Jeg vil si som Thomas Berry (katolsk teolog og forfatter), som sa: Vi har mistet sansen for det mystiske og hellige. Vi hører ikke lenger røsten til vår jord. Skogene (og naturen) er bare til for å utnyttes. Ja i dag ikke bare utnytter og plyndrer vi jorden, men vi sørger og for å ta knekken på de dyktige forvalterne som har dyrket og odlet jorden, til vårt felles beste. Jeg kan i denne sammenheng ikke si noe annet enn, forlat dem ikke for de har fått beskjed og vet hva som vil skje.

Min bønn er at nå må vi alle stå opp for landbruket og den norske bonde. I dag kan vi vandre og nyte naturen, men knekker vi bonden, så vil naturen knekke oss.  Da vil vi i vår egoistiske tankeløshet sørge for at alt gror over, både på ytre og indre plan.

Heidegger har kalt tankeløsheten en moderne sykdom, og sier det på følgende måte. “Det som er mest tankevekkende i vår tankevekkende tid er det at vi fremdeles ikke tenker.” Gjør ikke vår moderne ‘tankeløshet at vi mer enn noensinne har bruk å sette oss ned å tenke over hvor heldige vi er, og ikke minst gle oss over det og de som vi har rundt oss. Vi bør slutte å fokusere på hva vi mangler, men heller fokusere på hva vi har og hvor heldige vi er i dette landet med all den rikdom vi har..

Så mens jeg da satt på Aterstad, let jeg mine tanker svive gjennom dette ordspillet:

T             Trivsel for meg og mine, både nærmeste og medmennesker

A             Ansvaret jeg har for mine medmennesker

N            Nærverenhet jeg skal bidra til

K             Kommunikasjon som jeg er en del av

E             Erfaringen som hele mitt liv har gitt meg

 

Mitt tankespinn gjør meg enda mer sikker på at vi mennesker treng bonden og landbruket, enda mer en bonden treng oss. Jeg kan bare håpe og tro at vi vil forstå dette tidsnok alle sammen

Med dette ønsker jeg alle både den gode norske bonde og alle andre som er glad i naturen en riktig god helg. Nyt den norske naturen, og si gjerne takk til de som tar så godt vare på den.

aterstad

LYKKE

 

IMG_0132

 

Når jeg i kveld sitter å tenker og filosoferer så er det mange tanker som spinner gjennom hodet. Som noen helt sikkert har fått med seg har både jeg og min gode venn Steve, siste tiden vært opptatt av at boken vår skulle komme ut.

Den er nå kommet og dagen i dag har gått med å levere ut bøker så fort vi har kunnet.

Mange har spurt meg hva jeg føler og det er mange følelser, men jeg vil for enkelhets skuld si lykke.

Deretter vil jeg som vanlig leke litt med ordet lykke

 

L står for lærdom. Ikke bare har jeg lært mye mens jeg skriver, og er med å lage bøkene. For vi står i utgangspunktet for alt selv. Jeg vil og peke på all den lærdom jeg får grunnet alle de tilbakemeldingene som kommer. Takk til dere alle sammen.

Y står her for ydmykhet for alt som er sagt og skrevet. Ikke minst og for alt som mange har delt med meg undervegs i skriveprosessen

K står for den fantastiske kommunikasjonen som har vært, ikke bare mellom meg og Steve, men og med mange som har hjulpet på vegen

K står da med den kontakt som vi gjennom vårt arbeid har fått i hele landet, og det med noen utrolig flotte mennesker. Dere beviser i sannhet verdien av å ta vare på distriktet, og ikke minst hvor viktig det er å sette ting ned på papiret.

E står for meg her for det som er ekte. Vi har forsøkt å være ekte ikke bare i oss selv, men og i det som vi serverer og gir ut. Med de signal vi har fått tilbake kan det synes som om vi har lykkes. Vi tar det som ett signal at som mennesker så er det det ekte vi søker og setter pris på.

 

Så vi lar i denne sammenheng den lykke som vi føler for at boka er ute, også gå til dere som har støttet, kommet med innspill og kjøpt boken.

En stor takk til dere alle sammen.

Dere skal ikke være trygg for at det ikke kommer flere tanker i bokform fra oss, men i første omgang vil vi naturlig nok sette fokus på å få ut denne boken.

IMG_0131