HVA ER SANNHET OG RETTFERDIGHET I DAGENS SAMFUNN OG VÅRT LIV

jusstisia

Med dette bildet fra Wikipedia, vil jeg filosofere litt over rettferdighet og sannheten. Justitia er et symbol for lov og rett, der sverdet står for rettshåndhevelsen, vekten for dømmende virksomhet og bindet for upartiskhet.

Noen vil nok mene det er et underlig spørsmål jeg stiller her, men i realiteten kan en si at jeg i denne overskriften har stilt to spørsmål. Årsaken er at de henger så tett i hverandre i dagens samfunn.

Jeg pleier ofte si at det finnes ikke sannhet, bare løgn som ikke er oppdaget enda. Noen vil nok reagere på dette, men la det henge i luften en liten stund.

La oss heller se på dette med rettferdighet. For noen år siden var det en god venn av meg som havnet i en rettssak. Han stilte opp, og der sa han til dommeren at han var kommet for å få rettferdighet. Det var da dommeren sa de berømte ord som jeg aldri kunne glømme. Her driver vi ikke med rettferdighet, vi driver med juss.

Dette bekreftes senere av blant annet advokat Meling som også uttaler at juss ikke handler om rettferdighet. Han påpeker og at vi mennesker har en underlig oppfatning av rettferdighetsprinsippet. Han peker på at man for eksempel kan høre at det var urettferdig at et fotballag vant over et annet. Er det urettferdig når det ene fikk flere mål enn det andre laget?

Meling mener at folk flest er svært lite opptatt av rettferdighet så lenge det ikke går utover en selv. Folk har kun fokus på rettferdighet når det er urett begått mot en selv. Derfor er selvrettferdigheten den mest utbredte form for rettferdighet i norske domstoler, mener Meling.

Det er befriende å lese en som kan være så ærlig og samtidig klarer å bevare seg selv i den rollen han har. Mange vil nok mislike det som advokat Meling her uttaler, men vi bør ikke drepe budbæreren om vi ikke liker budskapet er det noe som heter.

For sannheten er nå engang slik at når vi føler ting ikke er rettferdige så er det ikke måte på hvordan vi reagerer, særlig om det råker oss selv. Da snakker vi om at ting skal være sant og drar gjerne ting inn i retten. Men igjen, hva er sannhet om ikke det er en fortolkning av meninger.

Tenk bare på hva som er sannhet i forhold til samlivsbrudd og de konflikter som da kommer frem i dagen. Da snakker hver og en ofte om både sannhet og rettferdighet i en salig blanding, men kan hende burde en heller speilet seg selv i barnas øyne. Da ville en ofte fått se løgn og urettferdighet slå tilbake mot seg selv.

Personlig har jeg og siste tiden hatt muligheten å lese svært mange dokument vedrørende en juridisk sak. Her fremkommer det med tydelighet at hva som for den enkelte er sannhet er meget ulik. Det verste er at de som skal være fagpersoner synes og å tolke historien ut fra sin egen subjektive sannhet eller sannheten til massene. Mange kan nok ha sine tanker og refleksjoner, men det virker som svært få våger å sette ord på sine refleksjoner eller kvalitetssikre de ulike sannheter.

Heller enn å stille spørsmål synes det som om de fleste forsvinner bak sin rolle, og med patos hevder at de kjemper for sannhet og rettferdighet, og har det som ett hellig mantra så lenge det passer dem selv. Det er ikke bare i yrkessammenheng jeg ser dette spillet. Også i vår private sfære hegner vi om vår sannhet og vår rettferdighet. Gjennom vår tolkning fra vårt private sfære forventer vi og at de som styrer skal være sannferdige og rettferdige, og helst slik at vi får vår sannhet og vår rettferdighet frem.

Og de styrende de følger med i det som vi krever. For la oss se på sannheten i vår moderne verden av i dag, og ikke minst inn i det politiske landskapet vi lever i og må forholde oss til. I dag skal politikerne være menneskelige og være tilstede og med på alt. Ja det er dagens sannhet for mange. Da kan de være av folket og vi kan stemme på dem. Sannheten vi da får servert og ikke minst tar til oss blir da mer basert på hva som fungerer, enn hvem og hva de er.

Da kan sannheten sees som en underholdende kraft så lenge den har en markedsverdi. Når verdien avtar så vil det som har bygget frem og opp sannheten slå tilbake og vi står igjen med spørsmålet, hva var sannhet. Var alt bare løgn???

Mange av oss vil møte denne situasjonen med signal om at det var det vi viste, andre med kynisme at slik er det bare. Men så er det og svært mange som trekker seg tilbake i avmakt og redsel, for de trodde og de føler at nå rakner ting mer og mer.

Uansett hvilken reaksjon en velger når ens såkalla sannhet rakner, enten det er i det offentlige eller private rom, ser jeg en fare i dagens samfunn. Vi har så lett for å havne i en situasjon der vi når vår sannhet ikke strekker till eller vi ikke oppnår vår rettferdighet, vurderer livet på en annen måte. Vi kan da lett stå i fare for å basere vårt liv kun på en rasjonell forståelse av kalde fakta, uten emosjonell empati i menneskelige forhold. Vi kan da i private forhold trygt si at kjærligheten var datostemplet, eller at vi elsket så lenge musikken varte. I offentlighetens forhold kan vi si at vi er blitt opplært som troløse av gode læremestere.

Da er vi tilbake til hva jeg startet med å si, nemlig at det finnes ikke sannhet bare løgn som ikke er oppdaget. Spørsmålet er bare om vi vil se, eller om vi velger å forbli blinde. For om vi velger å se så må vi gå ut over de to begrepene sannhet og rettferdighet, og søke inn i begrep som både moral og etikk.

Personlig har jeg i flere saker nå opplevd at de som skal ivareta fru justisia sine prinsipper, ikke vil høre andre sannheter en sin egen. Hva som er årsaken kan nok diskuteres ut fra mange forhold, men personlig mener jeg frykten er noe som her er styrende. Mange kan nok føle frykt når de blir utfordret i sin rolle og sannhet, for om de velger å se, så kan de jo oppdage løgn. Det kan faktisk hende de oppdager sin egen livsløgn.Spørsmålet er om en er klar og eventuelt våger å se og ta stilling til egen livsløgn.

Ut fra min erfaring siste tiden vil jeg si at det er heller tvilsomt

 

 

 

NÅR EN IKKE SER, ELLER IKKE HØRER

Samfunnets apekatter

Med dette bilde av de tre apekattene vil jeg illustrere noe som har opptatt meg mye i mitt arbeide med mennesker. Jeg har ofte fått høre setninger som: de så meg ikke, de hørte meg ikke, de snakket ikke med meg osv.

Skremmende setninger når en tenker på at ofte er det folk som har sterkt behov for hjelp som sier disse setningene. Uansett hva hjelpeapparatet fortolker situasjonen til så er en i ett makt og avmaktforhold. Samtidig er det rammer en skal arbeide etter. Jeg pleier si at en må tilstrebe å arbeide så symmetrisk som mulig innenfor de komplementære roller.

Vi har alle vår erfaring fra hvordan vi blir møtt på ulike kontor, det være seg på generelle offentlige kontor, til ulike kontor i helsevesenet. For mange av de vi møter er dagene travle og klokken tikker hastig av gårde. For mange av de som arbeider er den som kommer inn døren bare neste kunde, neste pasient bruker osv.

De lever i en verden der de sier de må prioritere, og ta det viktigste først, og mange mener at når pasienten for eksempel kommer og vil snakke så kommer pasienten med det viktigste først. og når de så setter seg ned så er det ofte en datamaskin mellom behandler/lege og en pasient.

Årsaken til at jeg peker på dette er en fantastisk historie som min tidligere fastlege fortalte meg.

Jeg skulle til time hos min lege, og da jeg ble ropt opp og kom til legens dør var han ganske så stresset. Så du ho som gikk ut nå sa han. Jeg måtte innrømme at jeg var ikke spesielt opptatt av å se på hvem han hadde som pasient. Men da jeg så at legen ikke klarte å slippe dette måtte jeg spørre hva som hadde hendt mellom legen og denne pasienten.

Jo du ser det var ei gammel dame som nett hadde gått ut sa han. Ho hadde sete der inne og han hadde gått gjennom hennes helse. Da han var ferdig og avtalte neste time hadde damen reist seg. Du får ha det sa legen. Da hørte han hun sa tilbake at du får ha det du og, men hun sa det med så rar stemme. Da han kikket på denne gamle damen fikk han nesten sjokk. Denne gamle damen sto ved døra, og hadde neven på dørhåndtaket. Det var for så vidt greit nok, men det var det han så i munnen hennes som gav han den store overraskelsen. I munnen hadde hun sukkerbiter, slik at det så ut som hoggtenner på en kanin sa han.

Hvordan er det du ser ut sa legen da. Da svarte den gamle damen: jeg har sittet slik hele timen og lurt på når du skal se på meg

Må innrømme at min time med legen ble en annen enn jeg trodde. Vi fikk en fantastisk diskusjon om situasjonen der en mange ganger ser inn i en datamaskin, men ser knapt pasienten. Må innrømme at legen i denne situasjonen fikk stor respekt hos meg. Han våger å fortelle at han ble tatt av den gamle dama og samtidig var han klar på at han måtte forandre både arbeidsmåte og hvordan pasientene satt hos han.

Mange vil nok flire når de ser for seg situasjonen, og flire gjorde jeg og da jeg hørte det. Samtidig har det blitt mer og mer klart for meg at det er svært mange som opplever at de forteller og forteller, men ingen verken hører eller ser.

Når så timen er til ende og de er på veg ut. Da hender det ofte at de har gredd å mestre nok mot til å si at det var noe de gjerne skulle ha snakket om. Det er i den situasjonen det virkelige problemet ofte kommer til syne.

På engelsk kalles dette for doorknob conversation, eller vi kan kalle det den fryktede dørhåndtak samtalen.

Ja mange frykter denne situasjonen, men personlig mener jeg den er øyeblikkets gylne mulighet for kontakt og relasjonsbygging. Kan faktisk si meget bastant at de som i det øyeblikket mener de ikke har tid, og ser mer på klokka enn den som da står ved døra han har mistet mye. Ikke minst er det tvilsomt om han har nådd den han skal hjelpe og ikke minst det som var dennes egentlige problem.

For om den som skal hjelpe beskytter seg med å si at han er tatt av tidsklemmen, så har han vell heller gått seg vill i verdiklemmen

klokka

KLOKKA

Er du en av de som kaster seg ut av startblokka,

i en evig kamp mot samfunns klokka.

Den klokka som driv oss til å spare sekunder,

mens løpet går og vi stadig må ta nye runder.

I starten er vi nok skjermet i egne baner,

men vi blir snart puttet i båser og felles faner.

Der samfunnets hovedregel ser ut til å være,

at du er ferdig, hvis du ikke å vinne kan lære.

Prøv heretter når du de nye runder tar,

å gi deg selv et ærlig svar.

Er de sekundene som vi i kampen sparer,

så verdifulle at vi de for evig bevarer.

DE SOM BLIR VEKKE I DYPET

dypet

I dag vil jeg filosofere over dypet, ja det store dypet som vi alle frykter, for der kan vi jo drukne. Samtidig er det på en måte noe rart med dypet for vi tenker ikke bare vann når vi snakker om dypet. Vi snakker og om folkedypet, og det er det dypet jeg tenker på nå, både på ytre og indre plan.

Jeg vil be dere tenke på de som er nederst i dette folkedypet eller menneskedypet. De som ikke klarer å finne frem i hjelpeapparatet, eller som ikke når opp til de krav som hjelpeapparatet stiller. Jeg kan ikke se at de glansa politikerne eller maktpersonene evner å nå disse som er nederst i dypet når de diskuterer minstepensjoner, egenandeler eller garantier for behandling. De blir flyttet på og stemplet uten at noen evner å reagere selv om alle er enige om at ting ikke er bra.

Hva er det som ikke er bra? Er det at vi som ikke er der nede må belemres med syne av de som er svake, og ikke klarer seg selv. Eller er det fortvilelse og skam vi føler for alle som detter ned i det store dypet

Jeg forteller ofte en historie at når vi som er utdannet skal ut i verden og hjelpe, så går vi ut i den store samfunnselven, hjelpekåte som bare det. Da ser vi de som kommer flytende som subjekt. Ja vi kaller de med navn, og kan si både per og Pål. Men etter en stund der vi er både slitne, har blitt våte og svært fortvilte, da endrer vårt språk seg ofte. Når vi nå ser noen kommer flytende så sier vi ofte: der kjem da flytende.

Ja tenk over hva som her har skjedd. Den som virkelig hadde behov for erkjennelse, anerkjennelse og bli vurdert som ett verdifullt subjekt, har vi nå sett i bås som objekt. Årsakene kan være mange, men hovedsakelig ligger vår holdning på egne mestringsstrategier for å klare den enkelte dag som kan være slitsom.

Min utfordring går ofte på hvorfor går vi ikke ut av elven og på oppsiden av fossen for å se hvorfor så mange detter eller blir hivd ut i fossen.

Her er det mange som protesterer og sier at da vil mange flyte forbi, og til det vil jeg si at de har helt rett.

Samtidig så må vi som hjelpere innse at før vi sørger for at rammeverket fungerer så blir resultatet ofte bare plastring av symptomer.

Pr i dag så er det for mange som glir ned i dypet, knapt uten verken diagnose eller merkelapp. Disse personene blir ofte vekke i dypet da de heller ikke har noen gruppefellesskap,

Det er ikke alltid at vi vet hvem de er akkurat på dagen, men om noen måneder, år så fremkommer ofte disse personene i sosialpornografiens pikante beskrivelse av død og elendighet. Sykehusene kan få inn personer som med all tydelighet er underernært, grunnet både mangel på mat, eller at de ikke har noen i sitt nettverk.

Det jeg her peker på er at vi i Norge må innse at de som går til grunne i dypet, og blir hva jeg vil kalle de glemte, treng mer en festtale og trøst noen få ganger i året.

I Norge er vi flinke til å samle inn penger når vi vil hjelpe folk i nød der ute i den store verden, og det er bra.

Vi er og flinke til å leite opp mennesker eller dyr som har gått seg vill i naturen.

På mange måter vil jeg si at vår evne til å drive uteseksjon, og berge både dyr og mennesker synes å være bra, men jeg savner en inneseksjon som kan evne å møte folk der de er og være en los for å føre de inn til noe bedre.

Kan hende vi burde ta lærdom av så mang en bonde som sier at så lenge han ikke har fått hjem hele flokken så har han det ikke bra. Da fortsetter bonden å lete for å samle flokken sin.

Av vår flokk av mennesker her i Norge er det mange som ikke er hjemme, eller kommer hjem hverken fysisk eller psykisk, og i realiteten så synker mange stilt ned i dypet.

Mitt spørsmål blir til mange av de ansvarlige, hvordan kan de sove så lenge flokken ikke er samlet eller trygg. Og til oss alle så må det sies at så lenge noen er der ute i dypet eller den mørke natt, så er det vår fordømte plikt og ikke glemme de. Dette er ikke bare ut fra ett menneskelig og anstendighetsperspektiv. Det vil i aller høgeste grad og være samfunnsøkonomisk en av de beste investeringene vi kunne gjøre.

NÅR NULLVISJON I REALITETEN BLIR NULL VISJON

brann

Når vi nå nærmer oss advent vil jeg filosofere litt om dette med lys og varme og ikke minst de signalene som kommer fra både forsikringsselskap og brannvesen. Det er for mange branner i landet der hus, folk og verdier brenner ned.

Først og fremst la oss være enige i at det er for mange branner i landet. I sannhet er faktisk en brann for mye.

Men i kveld vil jeg ikke fokusere på de branner som vi hører om når flammene tar folk og verdier i landet vårt. For en ting er når hus og eigendom brenner, med fare for tap av både folk, dyr og verdier. Det er en tragedie, ingen tvil om det.

Nei i kveld fokuserer jeg på andre branner som vi hører om, og som grunnet at det globale er blitt så lokalt og tidsaktuelt, invaderer oss hver dag i nyhetsbilde. Nå ser vi land og territorium som brenner, og vi ønsker så gjerne å gjøre noe, men vi aner knapt hva som kan gjøres for å slukke den brannen vi ser.

På mange måter kan de brannene vi ser ute i verden sammenlignes med den brente jords taktikk, der alt blir lagt øde. De som da er igjen når brannen er over må starte helt på null, med de påfølgende konsekvenser for storsamfunnet.

Dette vil da si at de ufattelige brannene som vi nå opplever mer og mer og sterkere og sterkere der ute i den store verden, i sannhet påvirker oss slik at mange har problem med å ta det inn over seg.

Av frykt (muligens) så er det mange som kommer med enkle eller hatske løsning på alt som brenner der ute i den store verden. I den sammenheng kan dette og kalles en form for mestringsstrategi for å takle alt som en ser skjer.

Men når jeg snakker om det lokales globalitet så må en og da evne å snu dette andre vegen og snakke om det globales lokalitet.

For la oss tenke videre innen området rundt brann en liten stund. Når det skjer en brann i vårt nærområde så kommer brannvern politi osv. Etterpå så kommer det folk tilstede og undersøker hvorfor oppsto denne brannen.

Det er ikke bare for å straffe, men og for å oppklare, og at alle som en skal lære noe. Kan trygt si at det har forebyggende virkning. Vi satser på å leve videre, men ønsker å lære av historien og det som skjedde.

 Da blir neste spørsmål hvorfor evner vi ikke å tenke slik i forhold til det som skjer globalt og som gjør at vi blir så sterkt rammet lokalt.

Her i landet snakker vi om nullvisjon vedrørende branner. Det får vi høre både fra fosikringsselskap, brannvesen og andre etater.

På en måte vil jeg si når det gjelder alle de branner som vi opplever rundt i verden så har noen trykket på mellomromstasten.

 Resultatet er at heller enn å ha nullvisjon i forhold til branner og de skader som oppstår, har vi i dag heller null visjon i realitetspolitkkken.

Konsekvensen er da at svært mye brenner ned og blir øydelagt.

 

 

EN VARM INVITASJON, I SELSKAP MED TIDEN OG KAFFI LARS

 

en varm invitasjon

EN VARM INVITASJON

Jeg stirrer inn i bålet, som vi har gjort i generasjoner.

Ja i kanten av dets flammende skjær, har det vært så mange refleksjoner.

For når det knitrer fra bålet, og varmen svir mot kinn.

Vil vi og merke varmen, innerst i vårt sinn.

Men når bålets intense flammer, kan gi oss en varme havn.

Glem ikke skyggene som danser, for de illustrerer lidelse og savn.

For om du ikke klarer å fjerne skyggene, så blir de mindre med mere lys.

Hold derfor bålet levende, og inviter inn de som i skyggen står og frys.

Ja jeg kunne svært gjerne tenkt meg å ta med flest mulig ut i naturen. Der ville jeg fyrt opp bålet og sett over kaffi lars. Ja jeg ville brukt en ordentlig kaffekjele med tut som ligner ett fuglenebb som Dag Solstad beskriver den som. Han sier tuten kan være nebb, og håndtaket stjerten med alle de brusende fjærene. Gir vi kaffekjelen vinger, blir den en fugl som kan fly opp under taket, svive rundt lampekuppelen eller, hvis vinduet er åpent, gjennom det og ut i den blå dagen.

Mens jeg da sitt ved bålet, der ute i naturen vil jeg snakke om tiden. Den tiden som vi alle oppfatter så hurtig. Den tiden som var i går som gjør at vi føler og lever tiden slik vi gjør i dag, og gjennom det former den tiden vi får i morgen.

For vi startet med enkle bål og fellesskap. Vi drømte og skapte, og fikk mer og mer. Ja vi fikk mer og mer av det vi drømte om, eller?? For materielt og statusmessig så har vi fått mye på en svært kort tid, historisk sett. Men er det nok? Nei for det er alltid noe som vi drømmer om å forandre eller lage bedre. Da kan vi få det bedre eller vinne neste konkurranse.

Da de bygget ut Råstølen i Fana på starten av 2000 tallet ble utbyggingen i den gamle jordbruksbygden Fana presentert slik:

Senhøstes neste år er det byggestart på Råstølen. Arkitekter og utbyggere vil forvandle jomfruelig utmark til et boligstrøk der caffe latte-generasjonen føler at omgivelsene samsvarer med deres urbane levesett og tanker om arkitektur og bomiljø. 

Jeg tror vi kan trygt si at med de drømmer som vi i dagens samfunn lever etter hadde ikke prosjektet blitt like salgbart om en hadde presentert dette prosjektet som en plass der vi markedsførte kaffi Lars og en god kopp svart kaffi.

Men er det ikke snart på tide at vi våkner opp alle sammen. Jeg har ofte sagt i mitt arbeid med mennesker at de fleste treng en god dose med realitetsterapi.

Vi må nå tilbake til at før vi kan nyte så må vi yte. Pr dags dato lever vi på overforbruk og alt skal være kvikk fiks til egen nytelse. Maten skal ikke bare være billig, men og super næringsrik. Samtidig hadde vi først ikke tid til å lage maten fra grunn av, og da fikk vi ferdigretter. Nå går tydeligvis det og for sent og tar for mye tid. Nå er det fremkommet ett marked der vi får middagen levert i esker med ferdig pakninger. Da blir det jo så sosialt osv å lage maten.

Personlig så unner jeg de som har en ide å lykkes. Samtidig føler jeg det er en fallitt erklæring at vi ikke evner å planlegge og lage mat som er næringsrik, uten å velge hastige løsninger hele tiden. Og mest av alt så ligger det til grunn den dårligste unnskyldning av dem alle, nemlig at tidsklemmen har tatt oss.

Unnskyld meg, men det er ikke tidsklemmen som har tatt oss, men vi har drømt oss vekk, og gått oss vill i vår egen verdiklemme.

Jeg tror vi må slutte med alle våre fantasifulle drømmer, og vil her sitere Dag Solstad sine ord om kaffikjelen igjen: en morgen forstod vi, at vi for alltid måtte slutte å drømme. Da ble vi fylt av en ømhet for verden og sa: Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe. Vi vil ta et godt tak i håndtaket, løfte den på skrå over bordet, bevege den langsomt mot alle koppene og fylle dem en etter en med svart kaffe som vi drikker.

Så med å ta folk med ut i naturen, vil jeg vise folk hva tid er. Der vil jeg vise de hva natur er i form av blomster, trær og alle de fantastiske lukter og lyder som finnes. Der vil de få høre livets musikk i ekte vare. Og ikke minst vil jeg vise og gi dem ekte kaffi, ikke dette caffe latte tullet som tydeligvis er så tidsmessig på mote i dag.

 

kaffikjelen

KVELDSTANKER OM Å SE POSITIVT OG TA VARE PÅ HUMØRET

Når jeg ser ukens signal så ser jeg tanker om nedleggelser, omstillinger og krav om nye driftsbygninger. Kobler en dette sammen med diskusjoner om dyrevelferd, prisen dere bønder får for deres gode produkt så kan en sant å si bli meget pessimistisk.

Når vi nå går inn i desember som er lysmåneden velger jeg å legge ut ett flott bilde fra min gode venn Steve med tilhørende tekst.

LYSOPPGANG I EN MORGENSTUND1

LYSOPPGANG I EN MORGENSTUND

Støtt vi vandrer gjennom natten, mot den gryende dag.

Med på reisen er historien, savnet og sjelens rastløse jag.

Så står vi i gryningen, mellom mørke og lys.

Kjenner fortsatt mørkets kulde, og vi  hutrer og frys.

Vi treng bare, gå noen ekstra steg.

Og la blikket søke lys, som gir varme på vår veg.

Ja vil vi som trærne, stå oppreis mot liv og lys.

Eller velger vi skyggens ensomme mørke, der vi hutrende står og frys.

 

Personlig håper jeg flest mulig av dere bønder velger å stå oppreist og søke lys, varme og fellesskap. Vi trenger dere og ikke minst trenger dere i tiden som er å ta vare på hverandre. Personlig har jeg lett for å la humoren komme da jeg mener latteren er den beste medisin (ikke minst selvironi)

I den sammenheng vil jeg dele en historie fra da jeg praktiserte som avløser

Jeg var avløser hos noen utrolig kjekke folk som blant annet hadde griseproduksjon. Der skjedde det som av og til skjer. Det var ei purke som vart syk. Vi målte temperatur, hadde lege og styrte på. Det ble bestemt at når temperaturen var i orden så skulle purka nødslaktes. Vi fulgte med og når så tiden var inne så var det å få purka på slakthuset

Ho hadde leget lenge og virket meget slakk, og da bonden hadde lastebil med bakløfter så mente vi dette skulle bli en kurant sak. Få purka opp i lastebilen. Ta med en løs våkekone som vi kunne tre over purka og så kunne en støtte henne mot førerhuset.

Det virket som sagt som en god plan, ikke minst siden det ikke var lange beten å kjøre.

Og når sant skal sies så gikk det bra en stund. Men da vi så kom på vegen så skal jeg hilse og si det ble liv i purka. Om det var den friske luften, eller hun ante hvor reisen gikk skal ikke jeg si. For meg som skulle stå og holde våkekonen ble det en umulig oppgave. Purka tok ut å springe, oppi lastebilen. Hun kom jo ikke langt, så hun snudde og sprang tilbake og slik fortsette det. Problemet var heller større for meg som mer eller mindre satt på våkekona mens hun raste rundt.

Som det ikke var nok så kom det en HSD bus kjørende og siden vi kjørte seint, så kjørte bussen forbi. Må innrømme at de som var i den bussen fikk seg en opplevelse for livet av synet av purka som sprang rundt på lasteplanet men en sittende mer eller mindre oppå

Da vi kom til slaktehuset kan jeg garantere at jeg var mer enn klar for å ta avskjed med denne purka.

Nett da var jeg ikke i humør til å diskutere situasjonen, men senere har både jeg og bonden gapskratta av denne galskapen over en kopp kaffe og to.  Og slik er nå livet. Ting skjer som kan være både vonde, kjedelige og vi kan nok bli flaue, men tiden går og forhåpentligvis så ser vi med ett smil på det som har skjedd. For klarer vi å ta vare på smilet, humoren og den lune kommentaren så vil vi klare det meste. Ha en god kveld alle som gjør så god en jobb for oss andre.

DSCF1264

VI SKAL IKKE ENDRE OSS

Sterk overskrift jeg bruker, men når sant skal sies så er det sitat fra Sandefjord blad.

Det var politiets ordenssjef som uttalte dette i sammenheng med de problemene som oppsto når asylsøkerne kom inn i lokalsamfunnet.

Samtidig som jeg forstår hva han ville frem til, må jeg og si at dersom han har sagt det som fremkom i bladet så mener jeg det er feil.

Han, jeg og alle andre i Norge vil hele tiden være i en endringsprosess. Jeg er ikke sikker på om all endring er til ett gode, men endringen skjer.

http://www.sb.no/stokke/asylsokere/politi/barn-og-unge-jenter-antastet-av-asylsokere/s/5-76-211141?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Før vi går videre inn i disse tankene ber jeg folk tenke over hva hadde Norge vært uten oljen. Jo kan hende en utpost og karrig plass nord i Europa der folk strevde og kjempet med sitt. Ingen får meg til å tro at vi hadde hatt den velstand som vi har i dag. I dag sliter både olje og næringsliv generelt, samtidig som vi får press om å ta mot flere og hjelpe flere asylsøkere og flyktninger. I den sammenhengen ser jeg at frykt og redsel kommer sterkere og sterkere frem.

Jeg går ikke inn på den enkeltes rett til å komme til landet vårt, for jeg mener at i utgangspunktet har hvert individ både egne grunner og egne rettigheter for å søke ett bedre liv for seg og sine. Kan noen ha blitt forledet, fått høre falske historier, brukt som brikke i ett spill etc? Selvfølgelig, men la det ligge nett nå, for det mener jeg må avklares av ansvarlige myndigheter.

Jeg er mest opptatt av utsagn som at vi skal ikke endre oss. Som sagt så tror jeg den endring allerede har skjedd og vil skje hele tiden nå fremover.

Ord som problematisk, konfliktskapende, kulturell krise er ord som jeg har hørt mer og mer siste tiden. Nå er det særlig muslimene og deres tro som står i fokus for alle problemene vi føler.

Personlig skulle jeg tenkt meg å sløyfe mange av de sterke ordene som brukes i dag, grunnet deres «ladning». Istedenfor ville jeg brukt nøytrale ord som utfordringer. Noen vil si det er feighet, men jeg vil heller forsøke å unngå å havne i en felle, hvor enkeltindividene og deres problem blir plassert i en kulturell forklaringsramme.

Jeg mener ikke med dette at vi skal underslå kultur, eller kulturell forståelse som forklaringsfaktor. Nei, jeg vil heller peke på at det kulturelle må sees som levd erfaring knyttet til enkeltindividet, og det fellesskap de har og føler tilknytning til. De enkelte livshistorier blir dermed limet som binder fragmenter sammen og gjør selvidentitet mulig. Og gjennom det individuelle som vi tilstreber og skaper, kommer det allmenne eller det kulturelle og samfunnsmessige frem.

Vi må innse at vi lever i en verden hvor mikro og makro planet er mer sammenvevd en noensinne. Det individuelle og samfunnsmessige henger sterkere sammen og det globale og det lokale flyter over i hverandre.

Skal vi som borgere i dette landet som vi er så glad i lykkes med å integrere de som kommer og har rett til asyl, må vi altså jobbe med den angst som sier at «andre» er så forskjellige fra oss selv. Forskjellene skal selvfølgelig ikke glemmes eller fortrenges, men de må ikke bli et uoverstigelig hinder for å kunne gå inn i diskusjoner eller problem på et individuelt grunnlag. Vi må innse at dagens globaliserte samfunn ikke lever i et kulturelt vakuum.

Kultur er noe som skapes av mennesker gjennom samhandling, og former mennesket gjennom prosesser og erfaring. Kultur er altså ikke en ting som kan flyttes uforandret til et annet land, men det er heller ikke noe som kan eller bør legges igjen ved grensen før en kommer inn. Kulturbagasjen slår altså begge veger, da både innvandrere og vi «innfødte» i hver vår kultur er preget. Vi er ikke bare preget av verdier, men og av fordommer og forestillinger.

Som nordmenn har vi på vår egen personlige harddisk lagret våre forestillinger og fordommer om de fremmede som kommer til landet.

De er et problem (stort), og vil ikke leve som oss.

De lukter og forsøpler vår hverdag,

De har ikke tradisjoner som passer inn.

Kostnaden blir for høg, de lever bare på Nav, og jobber svart.

De yngler som kaniner, de er kriminelle, driver med narkotika.

Slår ned gode nordmenn etc. etc.

Innvandrerne har og forestillinger om alt fra kulde, lite ansvar, sviktende moral til løssluppenhet.

Hvem er det da som har de rette fordommene eller forestillingene?

Ingen eller begge faktisk. Det vil alltid finnes både sannhet og løgn i slike forestillinger eller forklaringer. Det vil alltid bli det som jeg kaller subjektets subjektive objektivitet syndrom. Og dette er det ingen som kan si de ikke råkes av.

Personlig skulle jeg ønske vi tillot oss å være åpne og nysgjerrige.  Eller for å bruke teatrets språk: Vi må sørge for at alle får muligheten til å vandre bak sceneteppet. Dette for å få oppleve usensurert informasjon. Målet med dette trenger ikke nødvendigvis være en identisk oppfatning av problemer/sak og årsaken. Nei, heller å kunne akseptere at det er flere virkeligheter og løsninger.

Dette bør vi gjøre uten at vi oppfatter det som en trussel, kultur kollisjon og havner i det som jeg kaller kulturfellen.

Samtidig må de som kommer og være klar over at vi vil vurdere de fra våre egne verdier og synsmåter (og det er vår rett), og om vi ikke skal kunne gjøre det, hva skal vi da vurdere de ut fra.

Og med utgangspunkt i det som var overskriften her at vi skal ikke endre oss, så vil vi med en slik holdning ha tapt alle sammen. Vi bør tenke over at ingen er statiske, verken vi som er fødd i landet, eller de som søker asyl (heldigvis). Alle formes og påvirkes av det som skjer.

Derfor vil jeg påstå at så lenge vi tar i mot mennesker på flukt, så både må og vil vi endre oss alle sammen. Til hva ja det er det store spørsmålet.

 

TANKER VEDRØRENDE DEN GALSKAP SOM DERE BØNDER MØTER OG FØLER PÅ

Grunnet at jeg har registrert at diverse motstandere av måten landbruket steller sine dyr på, vil jeg dele en historie med dere som viser galskapen.
Da vi kjøpte eigendom i Haugesund var det landlig og trivelig. Etter en stund fikk vi problem med katter som kom ikke bare på døren, men og kom inn i huset og gjorde sitt fornødne. Jeg er selv glad i katter og vi hadde katter selv, men nå vart det for mye.
Jeg tok da kontakt med alle slags tilsyn for å gi beskjed om at noe måtte gjøres. Tilslutt ringte jeg politiet som alle ba meg henvende meg til
Da må jeg og innrømme at det var kommet noen små horn av f…. i min panne

Jeg forklarte politiet at grunnet noen som fanget inn villkatter og dermed skapte store problemer for oss som bodde her, ville jeg skyte kattene. Det er ikke lov var den korte beskjeden jeg fikk. Jeg forklarte da at dersom våpenet var lovlig og jeg fulgte reglene så ville jeg ha rede på hvilken lovhjemmel politiet brukte for å si at jeg ikke kunne skyte.
Slik fortsatte diskusjonen en god stund. Politijuristen sa det var ikke lov, og jeg forlangte lovhjemmel

Da så politijuristen oppdaget at jeg ikke kom til å gi meg men ville ha svar, fikk jeg svaret som gjorde at jeg knakk i latter.
KAN DU IKKE KVELE DE FORDØMTE KATTENE sa juristen og la på røret

Samtidig som jeg flirte av galskapen så er det noe å tenke på.
Her skal alt ivaretas, alt skal forskjønnes, og tydeligvis aner ikke dere bønder noe om hvordan dere skal ivareta dyr eller dyrs helse. Nei dere er jo amatører i forhold til oss forbrukere som har både premiebikkjer og premiekatter. Ikke minst er vi svært opplyste etter å ha tatt fagprøven i kunnskap gjennom ulike artikler på internett.
Gjennom denne fagprøven får vi automatisk rett til å mene og uttale oss om alt som dere bønder gjør og samtidig slipper vi all møkka og ulike lukter som vi ellers måtte bli plaget med

Ja livet er skjønt når bare vi får bestemme

Når jeg ser denne galskapen som råder og hvordan enkelte oppererer for å få frem sitt budskap, så må jeg si at på mange måter forstår jeg ikke at dere bønder orker denne galskapen lenger. Samtidig håper jeg dere klarer å holde ut.
Som jeg har sagt mange ganger er samfunnet mer avhengig av dere enn dere er av oss forbrukere.

Håper og at dere som bønder klarer å stå samlet og ikke hakke på hverandre. De eneste som vinner på dette er de som ønsker landbruket dit pepperen gror. Vi kan nok alle se at det er ting som sikkert kan bli bedre i landbruket og, som i alle næringer. Der er og noen av dere bønder som kan bli bedre, men det gjelder i alle næringer.

la ikke deres egen frustrasjon bli så sterk at dere henger dere på hylekoret til rikssynsere og diverse meningsbærere på internett.
Bruk organisasjonen og deres faglag om dere er uenige og fremstå utad samlet. Det vil vi alle tjene på..
Ha en god og samlende dag alle dyktige folk der ute.

DE KOMMER SOM MAUR, OG VI BLIR ULYKKELIGE

maurtue

Jeg har siste tiden hørt mange si at flyktningene kommer som maur, og de kreler frem over alt. Siden mange bruker mauren som bilde lånte jeg ett bilde fra en avis for å symbolisere litt.

I skriften sies det: «Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis» heter det i Salomos ordspråk 6.6. Jeg skal ikke si at en skal ta til seg alle deler av hvordan maur lever, men Jim Rohn  (1930 – 2009) skrev en filosofi om maur som er verdt å ta med seg

Maurfilosofien.

Han mente alle burde studere maur, og mente maurens filosofi kunne oppdeles i fire deler.

Første del sier: Maurer gir aldri opp! Det er en god filosofi. Hvis de er på vei i en retning og du prøver å stoppe dem, ser de seg om etter en annen utvei. De vil klatre over, under og rundt om. De fortsetter med å lete etter en annen vei. Det er en gagnlig filosofi: gi aldri opp når du leter etter en vei, som kan bringe deg dit hvor du vil.

Annen del sier: Maurene tenker på vinter hele sommeren. Det er et viktig perspektiv. Man må ikke være så naiv, at man tror det er sommer hele aret. Så maurene samler føde sammen til vinteren midt om sommeren. En gammel historie sier: Bygg ikke ditt hus på sand om sommeren. Hva kan man bruke dette råd til? Jo, det er viktig å være realistisk. Når det er sommer, blir man nødt til å tenke på at der senere kan komme stormer og uvær. Tenk fremad!

Tredje del av Maurfilosofien forteller oss at maurene tenker på sommer hele vinteren. Det er så viktig. Gjennom vinteren gjør de seg selv oppmerksomme på, at dette ikke varer så lenge og snart er vinteren forbi og på den første varme dagen, er maurene ute.

Siste del av filosofien sier: Hvor meget vil en maur samle gjennom sommeren for å forberede seg på vinteren? Alt hva den kan! Hvilken enestående filosofi, dette «alt hva den kan».

Gi aldri opp, se fremad, hold deg positiv og gjør alt hva du kan.»

 

Hvorfor kobler jeg da dette opp mot overskriften om vår redsel for å miste lykken?

Jo for i dag med alle de skiftende og til dels negative meldingene som fremkommer fra arbeidslivet er det mange som sliter. Mange lever i en usikker tid og for mange blir realiteten at de må omstille seg. Når det så kommer mer og mer flyktninger og som maur over grensen som noen sier, så er det mange som tenker sitt. I den sammenheng kommer ofte dette med lykke inn i bildet. De føler ofte de ikke er verdt noe, eller andre snakker om hvor trist eller fælt det er og så er bildet lagt i mange sammenhenger.

En kommer lett i den situasjon at en ikke har hva som menes med det ultimale liv. Men vær snill å si meg hva er det ultimale liv. Er det en stor lønnsslipp, fine bil, stort hus osv.

Jeg er klar over at her vil jeg få mange og sprikende svar, alt fra både alder, utdanning, politisk ståsted osv. Samtidig vil jeg våge meg til å peke på noen moment som jeg tror alle inert inne vil være enige i

I dagens samfunn tror jeg alle ønsker å få lov å ha helse og være produktive. Selvfølgelig skal vi ikke bare produsere, men som mauren kviler skal vi og ha mulighet for hvile, slik at vi i neste omgang kan gå på med nytt mot.

På same måten som mauren arbeider i ett fellesskap og en kultur med mange rundt seg, treng vi og venner og en plass å høre til. Herunder må vi evne å ta vare på og bringe videre den kultur som er fremelsket og skapt gjennom mange år i landet vårt. Når jeg her sier kultur så tenker jeg på alt fra vårt språk, musikk til ulike tradisjoner. Dette er ikke bare med å gjøre oss unike, men og med å binde oss sammen og gi oss identitet. I neste omgang gir det oss og tilhørighet, energi makt osv. Skal vi klare å ta i mot flere i vår eksisterende maurtue så må vi selv klare å ta vare på vår kultur, ellers så vil vi lett kunne miste våres kulturelle verdier.

I neste omgang bør vi og peke på vår tro og ånd som vi har med fra vår fødsel. åndelighet. Den historiske ånd og tro er en av de viktigste byggesteinene for den familien som vi trenger for å bygge vår nasjon. For familien er i realiteten vår indre sirkel. Klarer vi å investere i vår familie, så vil og familien investere i deg.

Tar vi disse tankene med når snakker om redselen for å bli ulykkelige, både grunnet de som kommer og hele arbeidssituasjonen, så kan hende ville flere definert seg selv som lykkelige.

Om ikke så kan vi jo leke litt med begrepet lykke, slik at en får enda noe mer å tenke på

LYKKE kan defineres på denne måten

L          Lærdommen vi har fått med oss og som gjør at vi gler oss over det/de vi har.

Y         Ydmykheten vi har vist på den vegen vi har gått.
K         Kommunikasjons måte og styrke vi har valgt å bruke på vår veg.
K         Konsekvenser av de valg vi har tatt.
E          Erfaringene vi har fått på vår veg.

Personlig skulle jeg ønske vi evnet å være mer i kontakt med oss selv og de innerste tanker. Det er vårt indre som er vår kilde til det vi er i dag, og det indre vil være kilden til hva vi noen gang kan bli. Det er når vi er i sann kontakt med oss selv at vi vil finne svar på vår søken etter lykke, håp og drømmer. For evner vi å ha ett fundament i det indre, så vil og vår søking i det ytre ha en varig verdi og bety noe. Kan hende når vi da vandrer mot lykken og det berømte lykkeland, så ville vi evne å vandre ved siden av hverandre som medvandrere og medmennesker, heller enn det som synes å være situasjonen i dag, nemlig bare jeg kommer meg frem så er jeg lykkelig.

 

For å si som Vinje

For å ha utsyn må du ha innsyn

Og for å ha innsyn, må du ha utsyn

Og til slutt ender du med tvisyn

NÅR ALT SKAL MÅLSTYRES, HVEM HØRER VÅRT SKRIK

skrik

NÅR NATUREN SKRIKER

Edvard Munch malte skrik, men knappest folk forsto.

At bildet som i dag er vært millioner, ble skapt av en himmel med rødfarga blod.

Edvard Munch viste lite, om vulkanutbrudd i fjerne land.

Men følte naturens skrikende angst, og malte så den blodfarga himmelrand.

Ja vi beundrer hans maleri, men ser vi bak, jeg tror ikke det.

For maleriet ble skapt som et resultat, da vår jord gav så tydelig en beskjed.

Ja vår jord gir titt og ofte beskjed, og vil som finale straffe oss for alle våre svik.

For i dag er vi kommet så langt, at også plantene i sin taushet står å skrik.

Når jeg bruker dette diktet som innledning er det for å vise at det er ikke bare naturen som skrik i dag. Det er mange som skrik, men det er få som hører kan det synes som, ikke minst når det gjelder å se og høre den enkelte sine problemer. Jeg har gjennom svært mange år vært opptatt av å se den enkelte som subjekt, og valgte derfor brukermedvirkning eller bare virkning som hovedoppgave i min utdanning.  Mitt anliggende med oppgaven var å se mennesket vi skulle hjelpe, som ett subjekt. Samtidig som en ikke skulle gå seg vill i de det politiske, byråkratiske og et profesjonelt system.

Jeg mente ikke da, og mener heller ikke i dag, at en skal fornekte eller forkaste de ulike system, men at målsetningen var å kommunisere så symmetrisk som overhodet mulig, innenfor de komplementære roller.

Kan her og sitere Ugggerhøj som sier at det gjelder å ha en åpen hjerne, men ikke så åpen at alt faller ut. Jeg har i tidligere innlegg og pekt på Søren Kierkegaard som har som uttalelse at livet må leves forlengs, men sees baklengs. Før var det god latin å se hele bildet når personer kom med sin sykdom og symptomer.

Har gjennom de årene som har gått siden jeg tok utdannelse blitt mer og mer bevist at mange forteller sin historie, men vi som fagfolk hører ikke historien. Dette kan være av ulike årsaker. Først tenkte jeg på tidspress og at det var for mye å gjøre. Senere har jeg og lagt fokus på ord som målstyring og rammevilkår.

Det virker som behandlingen skal være symptom behandlende og målstyrt i dag. Gi en tablett så er mye løst, det være seg urolige unger, eller deprimerte voksne. Som terapeuter så blir vi styrende i den form at vi har lest papir og har dannet oss en mening over hva denne brukeren trenger. Er det urolig unge så er det tester og deretter medisin- Alle skal ha det strømlinjeformet, også helsevesenet og terapeutene.

Kommer den som har problem til orde i dagens samfunn, eller får han bare beskjed om hva vi tror som feiler, evt. tabletter og må lære seg å mestre sine problem. Er vi i ferd med å frata de som sliter enda mer verdighet når de ikke får en forståelse av at deres livshistorie er viktig i behandlingen.

Jeg sitter med en følelse av at mange i dag vektlegger modellene stor verdi, og verdi har de, men spørsmålet er om den vektleggingen går på bekostning av individets historiske, sosiale og familiære relasjoner.

Dersom min bekymring her er reell, så medfører det at vi er lagt på den økonomiske kjøttvekta alle sammen, og vår menneskelige virkelighet kun har betydning, om den kan måles og evalueres i økonomiske og fagrelaterte termer/modeller.

Det er svært alvorlig om vi på vår målstyringsjakt kutter forbindelsen mellom symptom og det enkelte menneskets erfaring og historie. Symptomene kan vise vegen til og være nøkkel til både familiære hemmeligheter, traumer, ressurser og motiver. Går vi direkte til symptomene, så har vi og objektivisert den som har problemer. Det vil da si at vi svært lett kan miste muligheten til å være en medvandrer i det indre kaos som den som trenger hjelp har. Tvilsomt om vi da får tak i tankene, fantasiene og drømmene som denne personen har og har hatt.

Det er mange fagfolk i dag som roper varsko over den politikken som føres, og sier at ingen kan tillate seg å tro at undrende lytting og det kloke skjønn kan erstattes av metoder. Jamfør her psykoanalytikeren Jurgen Reeder (2010)

Professor og psykolog Tor-Johan Ekeland har og pekt på at statens innføring av målstyring gjennom New Public Management har innskrenket de forskjellige helseprofesjonenes makt og mulighet til å utvise klinisk skjønn.

Man må og kunne stille spørsmål om alle modeller, manualer og den evidensbaserte kunnskapen som fremlegges, kan fungere som en sikkerhetsvest for mange fagfolk. Det kan gi autoritet i en slitsom og forvirret hverdag, samtidig kan en unngå å gå inn i det etiske ansvaret en har til å utøve eget skjønn.

Filosofen Dany-Robert Dufour har pekt på noe som jeg føler alle bør ta inn over seg. I boken «The Art of Shrinking Heads» (2008) skriver han at nyliberalismen er i ferd med å skape en ny subjektsform. Før var identitetsformen slik at en ble skapt i relasjon til verdier og idealer utenfor individet, slik som staten, partiet, klassen, familien og moralen. I dag blir de unge flasket opp på illusjonen om at de kan skape seg selv utelukkende ut fra egne ressurser. De får og høre at de kan finne sin identitet uten å identifisere seg med andre. «Gjør og velg hva du vil, det er opp til deg!» er mantraet de unge podes inn med, noe som skaper en forventning om at det finnes ubegrensede muligheter, og at det er opp til ungdommen selv å utnytte disse.

I dag er den mentale arenaen å prestere og lykkes, og ikke minst de unge har allerede fått tilnavnet generasjon flink. I dag synes det som om det legges mindre vekt på erfaringer med familie, samfunn, ens indre liv, kritikk og opprør. En vektlegger mer og mer med tanke på markedsidelogi at ressursene og friheten ligger som en tilgjengelig råvare alle kan ta i bruk. Samtidig som en blir utsatt for økende komformativitet og styrende kontroll på ene siden, får en beskjed på andre siden at du har ubegrensede muligheter til vekst og frihet.

Den sentrale aksen for mange blir da å pendle mellom en klarer alt, til at alt du gjør er feil. Det blir svart hvitt og alle piler er innover på deg selv. Den subjektive egenverdi er da under sterkt angrep hele tiden. For mange ender dette med fortvilelse, selvhat og depresjon.

Dersom det liberalistiske systemet skal få fortsette sitt hardkjør, så lurer jeg på om ikke vi alle, både bruker og behandler er fanget i ett vareøkonomisk regnskap. Da er det spørsmål om kjøp og salg som gjelder og jeg ser ingen vinnere, bare tapere.