Med dette bildet fra Wikipedia, vil jeg filosofere litt over rettferdighet og sannheten. Justitia er et symbol for lov og rett, der sverdet står for rettshåndhevelsen, vekten for dømmende virksomhet og bindet for upartiskhet.
Noen vil nok mene det er et underlig spørsmål jeg stiller her, men i realiteten kan en si at jeg i denne overskriften har stilt to spørsmål. Årsaken er at de henger så tett i hverandre i dagens samfunn.
Jeg pleier ofte si at det finnes ikke sannhet, bare løgn som ikke er oppdaget enda. Noen vil nok reagere på dette, men la det henge i luften en liten stund.
La oss heller se på dette med rettferdighet. For noen år siden var det en god venn av meg som havnet i en rettssak. Han stilte opp, og der sa han til dommeren at han var kommet for å få rettferdighet. Det var da dommeren sa de berømte ord som jeg aldri kunne glømme. Her driver vi ikke med rettferdighet, vi driver med juss.
Dette bekreftes senere av blant annet advokat Meling som også uttaler at juss ikke handler om rettferdighet. Han påpeker og at vi mennesker har en underlig oppfatning av rettferdighetsprinsippet. Han peker på at man for eksempel kan høre at det var urettferdig at et fotballag vant over et annet. Er det urettferdig når det ene fikk flere mål enn det andre laget?
Meling mener at folk flest er svært lite opptatt av rettferdighet så lenge det ikke går utover en selv. Folk har kun fokus på rettferdighet når det er urett begått mot en selv. Derfor er selvrettferdigheten den mest utbredte form for rettferdighet i norske domstoler, mener Meling.
Det er befriende å lese en som kan være så ærlig og samtidig klarer å bevare seg selv i den rollen han har. Mange vil nok mislike det som advokat Meling her uttaler, men vi bør ikke drepe budbæreren om vi ikke liker budskapet er det noe som heter.
For sannheten er nå engang slik at når vi føler ting ikke er rettferdige så er det ikke måte på hvordan vi reagerer, særlig om det råker oss selv. Da snakker vi om at ting skal være sant og drar gjerne ting inn i retten. Men igjen, hva er sannhet om ikke det er en fortolkning av meninger.
Tenk bare på hva som er sannhet i forhold til samlivsbrudd og de konflikter som da kommer frem i dagen. Da snakker hver og en ofte om både sannhet og rettferdighet i en salig blanding, men kan hende burde en heller speilet seg selv i barnas øyne. Da ville en ofte fått se løgn og urettferdighet slå tilbake mot seg selv.
Personlig har jeg og siste tiden hatt muligheten å lese svært mange dokument vedrørende en juridisk sak. Her fremkommer det med tydelighet at hva som for den enkelte er sannhet er meget ulik. Det verste er at de som skal være fagpersoner synes og å tolke historien ut fra sin egen subjektive sannhet eller sannheten til massene. Mange kan nok ha sine tanker og refleksjoner, men det virker som svært få våger å sette ord på sine refleksjoner eller kvalitetssikre de ulike sannheter.
Heller enn å stille spørsmål synes det som om de fleste forsvinner bak sin rolle, og med patos hevder at de kjemper for sannhet og rettferdighet, og har det som ett hellig mantra så lenge det passer dem selv. Det er ikke bare i yrkessammenheng jeg ser dette spillet. Også i vår private sfære hegner vi om vår sannhet og vår rettferdighet. Gjennom vår tolkning fra vårt private sfære forventer vi og at de som styrer skal være sannferdige og rettferdige, og helst slik at vi får vår sannhet og vår rettferdighet frem.
Og de styrende de følger med i det som vi krever. For la oss se på sannheten i vår moderne verden av i dag, og ikke minst inn i det politiske landskapet vi lever i og må forholde oss til. I dag skal politikerne være menneskelige og være tilstede og med på alt. Ja det er dagens sannhet for mange. Da kan de være av folket og vi kan stemme på dem. Sannheten vi da får servert og ikke minst tar til oss blir da mer basert på hva som fungerer, enn hvem og hva de er.
Da kan sannheten sees som en underholdende kraft så lenge den har en markedsverdi. Når verdien avtar så vil det som har bygget frem og opp sannheten slå tilbake og vi står igjen med spørsmålet, hva var sannhet. Var alt bare løgn???
Mange av oss vil møte denne situasjonen med signal om at det var det vi viste, andre med kynisme at slik er det bare. Men så er det og svært mange som trekker seg tilbake i avmakt og redsel, for de trodde og de føler at nå rakner ting mer og mer.
Uansett hvilken reaksjon en velger når ens såkalla sannhet rakner, enten det er i det offentlige eller private rom, ser jeg en fare i dagens samfunn. Vi har så lett for å havne i en situasjon der vi når vår sannhet ikke strekker till eller vi ikke oppnår vår rettferdighet, vurderer livet på en annen måte. Vi kan da lett stå i fare for å basere vårt liv kun på en rasjonell forståelse av kalde fakta, uten emosjonell empati i menneskelige forhold. Vi kan da i private forhold trygt si at kjærligheten var datostemplet, eller at vi elsket så lenge musikken varte. I offentlighetens forhold kan vi si at vi er blitt opplært som troløse av gode læremestere.
Da er vi tilbake til hva jeg startet med å si, nemlig at det finnes ikke sannhet bare løgn som ikke er oppdaget. Spørsmålet er bare om vi vil se, eller om vi velger å forbli blinde. For om vi velger å se så må vi gå ut over de to begrepene sannhet og rettferdighet, og søke inn i begrep som både moral og etikk.
Personlig har jeg i flere saker nå opplevd at de som skal ivareta fru justisia sine prinsipper, ikke vil høre andre sannheter en sin egen. Hva som er årsaken kan nok diskuteres ut fra mange forhold, men personlig mener jeg frykten er noe som her er styrende. Mange kan nok føle frykt når de blir utfordret i sin rolle og sannhet, for om de velger å se, så kan de jo oppdage løgn. Det kan faktisk hende de oppdager sin egen livsløgn.Spørsmålet er om en er klar og eventuelt våger å se og ta stilling til egen livsløgn.
Ut fra min erfaring siste tiden vil jeg si at det er heller tvilsomt