NÅR SYSTEMENE OG DETS TJENERE SVIKTER FOLKETS TILLIT

Som noen har fått med seg fikk jeg svar fra Riksadvokaten i dag, vedrørende ett ønsket møte.

Svaret ble som forventet.

Riksadvokaten skriver at de etter intern drøftelse ved riksadvokatembetet ikke finner det hensiktsmessig med et møte i sakens anledning.

Nei hvorfor skal sannheten være hensiktsmessig for Riksadvokaten i denne sammenheng. Sannheten vil jo medføre at en med stor sannsynlighet må rette kritikk mot bestemmelser og avgjørelser som er gjort av systemets tjenere tidligere. Nei best å ikke gjøre noe, eller helst håpe problemet forsvinner.

Det som den vanlige borger da ser skjer, er at det nytter lite å ta opp ting, eller kritisere.

Da faller det naturlig å stille spørsmål om hva som deretter skjer med tilliten til systemet og dets tjenere, når de på en så klar måte ser bort fra ikke bare bevis, men og gjeldende lov.

La oss holde oss til dette med tillit en stund til. Tillit er ett fantastisk ord, og ett ord som de fleste i vårt samfunn synes å forstå og forholde seg. Mange sier at det er limet i vårt samfunn og noen sier også at uten tillit ville velferdsstaten bryte sammen (forsker Christian Bjørnskov )

I den sammenhengen vil jeg peke på noe som jeg kom over her om dagen, med ukjent forfatter: Jeg har lært at det tar år å bygge opp tillit, og det tar bare mistenksomhet, ikke bevis, for å ødelegge den.

Årsaken til at jeg peker tillit med referanse til mistenksomheten, er at dersom situasjonen er at vi vandrer i mistenksomhetens tåkelandskap, så vil det si at vi vandrer gjennom livet uten tillit. Da er vi for å sitere Graham Greene fengslet i den verste cellen av alt – oss selv.»

Men om vi beskriver tillit som lim så må vi og ta med ett annet lim som i dag synes å være sterkere, nemlig mistillit. Disse to begrepene er i realiteten i en symbiose der de arbeider i mot hverandre.

Har vi tillit så står vi i en sårbar og positiv forventning til en annens adferd. Tillit binder oss dermed sammen og former en felles struktur. Kan og si at tillit reduserer den sosiale kompleksiteten i samfunnet.

Når jeg da peker på at mistillit synes å få en sterkere rolle i dagens samfunn, så tenker jeg på mer negative begrep som mistenksomhet, frykt, passivitet osv.

Her vil jeg særlig sette fokus på vår manglende tillit til de enkelte system. Og vår manglende tillit er det i realiteten systemet og dets tjenere som skaper grunnet sin handlemåte.

Ingen kan si noe annet enn at det er svært alvorlig når det kommer flere og flere signal at vi som borgere er i ferd med å miste tilliten til samfunnets ulike system og dets tjenere. Underlig at ikke noen har gjort en studie i hva gjør det med folks psyke og generelle helse når de føler at de ikke kan stole på samfunnet og dets voktere. Mange blir preget av dette, og de igjen preger den oppvoksende generasjon. Dermed så er spillet i gang.

Personlig har jeg gjennom årenes løp vært involvert i mange saker og situasjoner, der jeg har stått opp mot ulike system. Personlig må jeg dessverre si at det virker som om enkelte system de senere år har blitt vaksinert for enhver form for kritikk.

Det synes som om enkelte system mener de er hevet over enhver form for kritikk, selv om de med den største selvfølgelighet sier en selvfølgelig må sende klage. Den klagen som en da sender inn, synes å havne nederst i en eller annen fordekt skuff. Når den endelig kommer opp og frem, slik at den kan realitetsbehandles, så kan det virke som om klagen er blitt kjønnsmoden og har forplantet seg utover til ulike kontor og etater. Dermed kan det synes som om alt blir pulverisert både klagens budskap og klagerens innsats.

For mange vanlige personer virker det da nærmest umulig å nå frem eller å få systemet til å forandre sin mening. Systemet kan faktisk fremstilles som en brekende saueflokk, som når den er i bevegelse er vanskelig å snu. En skal ha svært god kondisjon for å klare det, eller så må en satse på ei god bikkje som kan bite og glefse litt om det trengs.

Her er det slike som undertegnede kommer inn. Både jeg og flere med meg setter søkelys på enkeltsaker, vi skriver, snakker og maser. Mange vil nok se oss som irriterende og glefsende bikkjer, men de om det.

Det mange i de enkelte system helle burde bekymre seg over, er at vårt samfunn har ett stort problem, dersom vi skal basere oss på ett system der tjenerne opererer med sin egen falske virkelighet, og sannheten fordekkes.

I en slik situasjon vil vi ikke bare miste tilliten til rettferdighet, sannhet, rettsikkerhet osv. Vi mister og evnen til å forstå hvordan ting henger sammen eller hvordan dette kunne skje. I neste omgang vil da kynismen overta som en bærende kraft.

Personlig mener jeg dette ikke bare er i ferd med å skje, men har skjedd altfor mange ganger allerede. Det kan synes som om det for mange av systemets tjenere er en umulig oppgave å erkjenne at de eller systemet kan ha gjort en feil og at ting bør vurderes på nytt.

Nei det virker heller som om de setter seg selv i sentrum, heller en systemet, og tydeliggjør at kritikk ikke aksepteres. Og om ikke det nytter så blir ofte fremgangsmåten å definere den som bærer frem kritikk som kverulant, uromaker osv. Kort sagt de bruker stammekodene og definerer den som kritiserer som ett problem.

At tilliten dermed forsvinner synes for mange å være helt uproblematisk, også at mistilliten øker. I denne sammenheng vil jeg peke på ett spørsmål som ofte stilles til både private ledere og i idrettsverden når resultatene ikke kommer slik en har forventa.

Hvor lenge blir du sittende får da mange spørsmål om?

Standardsvaret er ofte: “jeg blir sittende så lenge jeg har tillit.”

La det svaret henge i luften litt og se for dere at vi hadde stilt det same spørsmålet til en av systemets ledere, jamfør her for eksempel politiet, statsadvokat/Riksadvokat som jeg har mine personlig erfaringer med siste tiden.

Dessverre synes svaret å bli det same da og, og det vil nok mange bare godta.

Personlig nekter jeg å godta slike svar fra de som er systemets ledere. Ikke før jeg har fått mulighet til å stille ett oppfølgingsspørsmål, til hver og en av de som mener de kan sitte så lenge de har tillit.

Hvem vil de ha tillit av?

Vil systemets ledere ha tillit fra de som er over seg, rundt seg, eller evner de å seg som tjenere av folket og det er den tilliten som bør, må og skal være det viktigste.

Dessverre må jeg ut fra egen erfaring si at min tillit til hva de burde svare er heller liten, og som en konsekvens av dette kan vi nok dessverre frykte at mistilliten vil få vokse, på same måte som ugras på en møkkahaug. Skal ugraset fjernes så må det gjøres en handling. Mon tro når enkelte føler seg kallet til å gjøre den handling som skaper tillit?

ugraset

 

VILLSKUDD I LIVETS KRUKKE

Vi er i slutten på 2015, og det er snø på Haugalandet i dag. Ungene bare måtte ut og leke i snøen, men etter en stund gav de klar melding om at det var kaldt. De ville inn å varme seg, noe jeg godt kunne forstå. Selv tok jeg bare en tur i hagen, så på greiner og planter og tenkte på ting som snart må gjøres.

Da vi så kom inn kom tankene både om kulde, og vilskudd.

Jeg ser ett samfunn i dag som mange reagerer på, heldigvis. Vi er mange som føler det holder på å utvikle seg en kulde og redsel som vi ikke setter pris på. Her hjemme kan ungene komme inn i varmen når de fryser, men hva med de som opplever kulden og distansen der ute i det store samfunnet. Hvem kan gi de varme og fred?

For meg virker det som om det grunnet frykt og redsel skjer en fremvekst av ulike villskudd i samfunnet. Samtidig virker det som vi har mistet vår evne eller vilje til å stelle vår hage på en god måte.

Når jeg i denne sammenheng tenker på ordet villskudd har det ikke bare med planter og det vi dyrker. Jeg vil og trekke det inn mot noe som er viktig for oss mennesker, nemlig den åndelige føde. I dagens samfunn skulder vi ofte på muslimene og sier de kommer til å overta, men det er i aller høgeste grad en sannhet med en viss usannhet.. For å overta så må vi jo ha noe som noen vil ta fra oss. Realiteten er at fra ca slutten av 1960 og frem til i dag har kristendommen i Norge vært i en kontinuerlig tilbakegang.

Så mens mange peker på den muslimske fare, mener jeg vi heller skal være så ærlige at vi heller peker på oss selv.

Hva er det med oss selv som gjør at vi så lett gir opp vår kulturelle verdi til fordel for andre ting. Hva er det vi savner og søker, og ikke minst hva er det vi frykter når andre evner å vise stolthet og tilhørighet til sin egen kultur.

Jeg vil i sammenheng med den stolthet og tilhørighet jeg skulle ønske vi kunne ha for egen kultur og verdi, vise til noe som Johannes skrev:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

 

Noen vil nok nå reagere og si dette blir kjedelig kristendom, men de om det.

Jeg vil heller be at en ser denne teksten i en større sammenheng.

Vi bør evne å legge bak oss den nasjonalistiske tanken på det religiøse. For det som ligger her i teksten er tale om liv og fruktbarhet. Her pekes det på at det er greinene som lever som gir frukt. Vi bør tenke litt i større sammenheng på at ingen grein bærer frukt, uten at den har en god forbindelse med stammen.

Når jeg så på min vandringstur i hagen kobler det som skjer i samfunnet med villskudd og greiner/stilker som må kuttes og knipes av, så er det en enkel veg å gå. For på same måte som jeg i hagen ser mye som er mislykket i den form det er, ser jeg og ute i samfunnet mange mennesker som jeg anser som visne/døde, ja i realiteten frakoplet det egentlige livet. Mange av disse menneskene er absolutt tilstede, men på en måte er de døde i sitt eget liv og deres dødskrefter påvirker så mange andre. Herunder kommer ord som både frykt, raseri, redsel, stigmatisering rasisme osv osv

Ser vi videre på bildet av hagen og planter som lever så kan og levende greiner og skudd sees som de som er inkludert om med i livsstrømmen.. De som er vilskudd og ikke har god kontakt med stammen, faller derimot utenfor og blir i mange henseende ikke regnet med.

Heller enn å bare kutte vekk villskudd, eller enda verre bare la villskuddene leve sitt eget liv, skulle jeg ønske at vi alle fremelsket vår evne som gartner i vår egen hage. En god gartner har og evnen til å pode ting sammen, og her ligger det en ufordring i alle kulturer. Kan hende om noen år vil det komme nye frukter som vi som lever i dag ikke kan tenke oss, men en ting er sikkert det vil aldri komme frukter fra vårt tre eller våre planter, om vi ikke evner å stelle treet eller plantene slik at det gir frukt/avling. Da vil vi være avhengig av andres frukter og dermed så vil misnøyen vokse og flere greiner vil

For meg som ofte henter ideer fra landbruket og den fantastiske jobben som de mange bønder i dette landet gjør, er det lett å trekke paralleller mellom hele vår kulturelle identitet og verdiskrise, og det som gjennom tidene er skapt når hver en dyktig bonde dyrket frem sin avling. Når bonden vendte og snudde jorda så var det en langsiktig plan, for han levde ikke etter en hastighetskultur der han skal ha maksimal avkastning på kortest mulig tid. Men på same måte som resten av samfunnet så har og tidene i landbruket forandret seg. Maskinene er blitt større, men om avlingene har fulgt tilsvarende i alle sammenhenger kan diskuteres.

Jeg skal ikke påstå at alt er feil, men på vegen fremover så står vi i fare for å miste noe verdifullt. Vi er da tilbake til de som er innenfor og de som er utenfor. De som er tilkoblet og de som er frakoblet.

I tiden som kommer så ser jeg ikke bare store utfordringer, men og store muligheter for landet vårt, om vi bare evnet å stelle godt med vår egen hage. Vi kan ikke basere oss på at alle andre skal fremdyrke alt vi trenger, da både mat og åndelig føde. I en slik situasjon tar det ikke lang tid før vi er tjenere i eget hus, og noen vil da se oss som de greinene som ikke bærer frukt og bare kan kappes vekk.

 

Evner vi å stelle godt med hagen og våre egne vekster vil de i kraft av seg selv gi så mye avling at de vil være bærende ikke bare for oss, men og for andre mennesker og kulturer.

Så målet må være å stikke fingeren i jorda og stelle godt med våre kulturelle planter og rikdom. Da kan det bli vekst for alle. Heller det enn at vi ender i det som Bjørnebo kaller den evige slagmark

Den evige slagmark

av Jens Bjørneboe (1920-1976)

Bevisstløs og naken og blodig
kom du til verden, venn,
– ut av det evige mørke.
Og det som alltid har skjedd,
skal evig skje om igjen.
Mange år har du brukt på å smi
en rustning å bære,
noe å kle deg i.
Men alltid ligger du blodig
og naken ved veien,
mens vi går forbi.
Meget er det å lære,
men dette er alt du vet:
Det er ingen nåde her
og ingen medlidenhet.
Bevisstløs og naken og blodig
forlater du verden, venn, –
inn i det evige mørke.
Og det som alltid har skjedd,
skal evig skje om igjen.

Det er mange villskudd som har poppet opp og frem og ikke minst har mange villskudd dødd gjennom tidenes gang. Jeg håper vi har evne til å tenke oss om så ikke vår kultur og generasjon blir ett tragisk vilskudd i historiens krukke.

livets krukke

En julehilsen når livets bok skal formes og leses

Det er sent lille julaften, og klokka slår snart de tunge slag og gir beskjed om at nå er det julaften.

I den sammenhengen lar jeg tankene svive, ikke bare over meg og min familie og de jeg har kjær, men og over kulturen og det landet vi lever i.

Vi setter oss snart til bordet og feirer, ja hva er det vi feirer? Er det bare gavene, maten, fellesskapet eller er det noe mer. Her vil vi få mange svar, og for noen, så vil det ligge langt inne å si at det er det kristne budskapet og det som vår kultur bygger på, som ligg som en god ramme for feiringen

Med en gang vi sier bibel og kristendom så er det dessverre mange som får piggene ut og en blir plassert i bås med engang. Men tenk litt over de fortellinger en har fått med seg som barn før internett og andre medier ble barnevakt og forteller kveldens godnatt historier. Det var ofte bibelen historiene bygget på, og de fungerte som moralske veiledere for de som voks opp. Om en så ser vekk fra det kristne, så kan en ikke la være å se bibelen som ett litterært og historisk mesterverk, men samtidig er bibelen så mye mer.

Personlig mener jeg den med rette kan kalles livets bok.

livets bok

LIVETS BOK

Når vi les de mange bøker,

er det mange ting vi søker.

Det er opplevelse, glede, kjærlighet og hat,

og vi fordøyer det på same måte som vår middagsmat.

Den næring vi får fra bøker med permer så stive,

kan symbolisere vår ferd gjennom livet.

Lik boka med tittel og innholdsliste,

får vi navn for historien ei å miste.

Når boka går videre inn i historie og handling,

illustrerer det vår livsreise og derav vår forvandling.

Når historien er ferdig og du les dens epilog,

tenker jeg på den gamle som tilbake på livet sitt såg.

Om boka er stor eller liten, lang eller kort,

så illustrerer den vår reise og det vi fikk gjort.

Når du hopper over sider, fordi det gjør deg trist og lei

forklarer det hvordan vi møter problem på vår vei.

Ja, bøker kan vær tunge og vonde å fordøye,

slik livet, når det  gjev slit og møye.

Og når boka er kjedelig og vi legg den bort

så illustrerer det reisa der vi så kom til kort.

Så når du frå perm til perm tar næring frå hver en bokstav

se det som et speil over det som livet deg gav.

Men la oss så tenke videre ut fra dette og se det i sammenheng med noe som Paulo Coelho har sagt: Sammen skriver vi Livets Bok, i møter som alltid styres av skjebnen.

Ja la oss tenke litt på livets bok, og i den sammenheng vår egen livets bok. Hvor flinke er vi til å forme og skape denne boken. Lar vi i realiteten andre forme vår bok, eller vil vi skape vår egen magiske bok med all verdens farger, eller vil vi la boken være trist og grå.

Personlig trur jeg boken gjør seg best med litt av alt både farger og gråtoner, da den skal romme så mye, ja faktisk hele livet vårt med både oppturer og nedturer.

Når vi skal forme og skape vår bok, så se ikke bare på solskinnsdagene, men og på de dagene der du kan hende ble formet aller mest. Det var kanskje de dagene det var som brattest, eller der du hadde det som vondest. Da var det kanskje der du og fikk glimt av det beste lyset og kjente den varmeste varmen, når noen var der for deg.

Mange av de som sitter gamle og ensomme i dagens samfunn tenker at deres bok er snart til en ende. De kan bare skrive ned navnet om de klarer det og så er det slutt. Her vil jeg protestere så høgt jeg bare kan, for vi som er rundt kan ikke tillate at deres bok skal ende som en trist avslutning på en levende historie. Vi har plikt til å sørge for at historien lever til siste punktum er satt.

Ikke bare har vi en plikt mot de eldre, men og en plikt mot oss selv. For vi bør alle huske at hver dag er det ei ny side i livets bok. Når vi vakner, står opp og møter dagen så er den siden blank. Det er da vi kan bestemme oss for hva vi vil fylle den siden med. Hvilken farge skal vi bruke.

Det bringer meg tilbake til starten og livets bok slik mange kjenner den.

I morgen når vi feirer julaften, så tenk litt på budskapet og kjærligheten som ligg til grunn for livets bok. Når dere så møter neste dag håper jeg alle kan møte den nye dagen med håp tro og masse kjærlighet. Det fortjener vi alle sammen

Ha ei riktig god jul alle sammen

 

 

KAN SAMFUNNET OG DE STYRENDES KRAV TIL TOLERANSE SKAPE INTOLERANSE?

I kveld vil jeg filosofere litt rundt dette flytende og svulstige begrepet toleranse

Dette er ett begrep som fremkommer svært ofte fra både fra politikere og media i dag. Ikke minst er det sterkt fremme i sammenheng med både flyktninger og vår kristne religion

Årsaken at jeg filosoferer om dette nå i kveld er alt snakket om hvordan jullefeiring skal foregå. Ikke skal det synges julesanger hører jeg, og mange steder virker det som om vi skal fjerne alt som har med vår egen kultur å gjøre. Har og fått med meg diskusjoner om at kors og kristelige symbol måtte fjernes i diverse hus før flyktninger kunne bo der. Dette ble i neste omgang trukket tilbake, men jeg vil påstå at skaden allerede hadde skjedd.

Ja vi kan trygt si at vi får beskjed om å vise toleranse både i øst og vest, og ofte med forbindelse til vår religion og kultur.

Jeg vil påpeke at det jeg her peker på er ikke kritikk av verken flyktninger eller vår kristne kultur.  Det jeg vil ta opp og forsøke å peke på, er om bruken av begrepet toleranse, slik det fremmes i dagens samfunn i realiteten kan medføre inntoleranse mot den rådende politikk.

Her viser jeg til Herbert Marcuse og ett foredrag som han holdt til sine studenter.
Tar vi hans tanker til grunn så kan en da se for seg at dagens krav til toleranse som fremsettes fra alle og enhver, mot den vanlige borger, i realiteten åpner opp for holdninger, meninger og dermed en utvidelse av selve toleransebegrepet. Dermed så kan selve kravet som fremsettes om å vise toleranse i realiteten medvirke til å legitimere holdninger og meninger som vi i dag ikke aksepterer? Dermed så øker det som vi pr dags dato kaller intoleranse.

Ut fra det som fremkommer så er det mange som er redde og ikke minst føler de at de ikke blir hørt i forbindelse med for eksempel hvor flyktninger skal komme og bo. Det som da de får høre som motargument er ofte at alle skal bli hørt og at det er bra med engasjerte folk, selv om de viser motstand. På den måten så fremhever de styrende at her skal det vises nettopp toleranse. Og hvem kan benekte og kjempe mot den slags argumentasjon, og dermed så sitter mange igjen med en total avmakt, for om de reagerer så er de stemplet som intolerante og det som verre er.

Den form for toleranse som myndighetene da ofte bruker kalte Herbert Marcuse for repressiv toleranse. Med det mente han en form for politisk undertrykkelse, der de som hadde makt, tilsynelatende hørte etter, tillot eller oppmuntret til protest av noe, så lenge det ikke rammet systemet eller de som hadde makt. Han lanserte dette under studentopprøret på 60 tallet.

For etter at en så tilsynelatende har lyttet så fremtrer ofte resultatet slik at de som har makt gjør som de vil uansett.

 Resultatet kan da ofte bli både likegyldighet og avmakt, og kan i neste omgang og lede til intoleranse. For når folk føler at de ikke blir hørt eller at ting er utrettferdig så vil mange reagere og se seg om etter en syndebukk Og hva er lettere å se enn de som da er flyktninger. Da kan de lett få skuld for alt som oppleves gale med det som systemet forfekter.

Slik jeg ser det så medvirker dermed de styrende med sin bruk av ordet toleranse til at det innad i landet fremdyrkes intoleranse. Jeg vil her at påpeke at jeg trur de fleste vil vise toleranse, og stiller seg bak at toleranse er en viktig verdi for menneskene både å få og vise.

Problemet for meg er når toleransebegrepet blir brukt slik som politikerne bruker det i dag, jamfør repressiv toleranse. Da fremkommer toleransen mer som at vi skal vise toleranse fordi myndighetene sier det er slik det skal være. Det blir en form for paveprinsipp. Dette kan og omskrives til noe som jeg tror er mer politisk korrekt i dagens situasjon og ikke minst vil gi bedre garanti med neste valg. Det er politisk korrekt å si at en skal vise toleranse. Men det som mest av alt synes å bli konsekvensen når politikerne bruker toleranse på den måten de gjør, er at de ikke vil ta inn over seg refleksjonen om deres bruk av toleranse kan medføre noe problem. De sier tydeligvis det er ikke problem og så er de ferdig med det for de har jo vist toleranse. Det er alle andre som ved eventuell handling viser intoleranse og da er det de som har problem.

Jeg skulle ønske at en ved å diskutere toleranse mer åpent og ikke minst evnet å se konsekvensen av bruken, kunne fått en mer fruktbar diskusjon enn det som har fremkommet til nå.

Det som jeg ser i dag er at samfunnets forhelligelse av toleranse, i realiteten står i fare for å bli en sterk fødselshjelper til intoleranse, med påfølgende rasisme og systemskapte konflikter.

Jeg vil igjen påpeke at for meg er det ikke flyktninger eller religion som er problemet her. Der er heller de unnfallenhetssynder som de styrende viser. En ting er for å sitere en dansk forfatter, å ha en åpen hjerne, men en treng ikke være så åpen at alt detter ut. Skulle det bli resultatet så er det lite igjen å jobbe videre med.

For om ikke vi evner eller våger å se toleransebegrepet i en større omfang en det som synes å være virkeligheten i dag, så frykter jeg at det vil fremkomme mange konflikter, og taperne vil ikke bare være flyktninger og asylanter, som faktisk har opplevd nok elendighet. Vi vil i realiteten alle være tapere, da vi med en slik konsekvens har mistet vår nestekjærlighet av syne. Og det er ut fra nestekjærligheten vi og vår kultur har fundamentert vår toleranse. Håpet er at de styrende ikke omskriver og utvanner begrepet toleranse uten å ha folket med seg.

JULEHILSEN TIL DISTRIKTETS SLITERE SOM GIR OSS FORBRUKERE SÅ GOD MAT

lys i husa

Vi nærmer oss med stormskritt den viktige datoen i vår kultur 24. desember. Ja det er lysets tid i husene våre, og i vår kultur så forteller vi hverandre det glade budskap, og gir hverandre gaver.

Ja slik har det vært i så mange år og generasjoner. Uansett hvordan en hadde det så var dette den tiden i året da en tente lys, en sang de gode sangene og leste teksten fra den gode bok. Dette gav både håp, tro og tilhørighet.

Hva er det så som skjer i distriktet i dag. Jo mange hus står tomme, da det ikke var grunnlag for videre bosetting eller drift. Kan hende det blir liv i huset om sommeren når en kan gå barbeint og ta inn angen fra vår flotte natur.

Men fortsatt er det liv i noen av husene her i det ganske land. Fortsatt må vår kjære minister ta inn over seg at i disse husene er det ikke bare neonlys og kunstige juletre som er til stede. Nei det er familier som er glad i hverandre og bryr seg ikke bare om hverandre, men og har hjerte for bygda og jorda de driver. Dette er mennesker som på grunn av ministeren og regjeringens politikk i sannhet kan lure på om det er grunnlag for å tenne lys.

Men jeg håper de fortsatt vil tenne lys, alle som bor og jobber der ute i distriktet. Og gjerne må de tenne enda mer lys nå i tiden som kommer, for det lyset som de nå bør og må tenne, er ett lys som i realiteten kan og vil bre seg utover hel vårt himmelhvelv. Kan hende det vil starte smalt men det vil nok bre seg så stort så stort, om de styrende bare vil se det. Men personlig tror jeg nok det er lettere for vår herre både å se det og forstå det, en det er for vår kjære landbruksminister

For når sant skal sies så fremtrer ministeren og regjeringens målsetning mer og mer klart. Det er å samle mest mulig lys på en plass, jamfør stordrift. Men tro meg kjære minister, du kan slukke lysene, men det vil da fortsatt være folk som sitter igjen i de mørke husene. Hvem skal ta ansvar for dem, og hva skal en leve av i distriktene etter at politikken har slukket lysene på de små brukene?

Skriften sier at en god gjeter skal sørge for flokken sin. Pr i dag synes det som om du er i ferd med å foreta en brutal seleksjon av flokken din og der du i realiteten overlater til jungelens lov hvem som skal overleve. Jeg kan ikke engang se at det er så stor anstendighet at en evner å si med klar tale at de små eller de som er langt ute i distriktet har vi ikke bruk for i vår liberalistiske sentaliseringspolitikk.

Men jeg håper fortsatt at det skal brenne lys i mange hus i i vårt langstrakte land, for når du forlater flokken så vil og flokken forlate deg. Må i sannhet be om at de som pr i dag forsøker etter beste evne å slokke lysene,  får oppleve varmen fra de familiene som bor i husene, der  ute i distriktet. Og om de så skulle bli litt brent av all den varmen som vi i fellesskap da kan skape, ja så er ikke det meg i mot.

Ha en riktig varm og god kveld alle gode bønder der ute, som gir oss den gode maten som vi forbrukere får så alt for billig. Og la oss alle som er glad i distriktet og de verdier som finnes der ute være enige om å tenne lys og ta vare på hverandre.

 

SKAL VI VÆRE SOM PEER GYNT UTEN KJERNE, ELLER SKAL VI REVITALISERE VÅRE VERDIER?

Når jeg ser og hører hva som foregår i dagens Norge er det mange tanker som tvinger seg frem. Jeg ser politikere som virker å ha liten substans som hyler seg fra den ene siden til den andre siden, alt etter hvor mikrofonene står.

I den sammenheng kommer jeg i hug Peer Gynt av Ibsen. Mange vil nok da tenke på:

Åse: Peer, du lyver!
Peer Gynt (uten å stanse): Nei, jeg gjør ei! !
Åse: Nå, så bann på det er sant! !
Peer Gynt: Hvorfor banne? !
Åse: Tvi, du tør ei! !
Alt i hop er tøv og tant!!

Ja dette kan nok mange av oss føle er sanne ord, når det gjelder mange som stikker ansiktet frem for hvert ett mikrofonstativ. Men jeg skal jo selvfølgelig ikke si at noen lyger, selv om jeg har problem med å se en kjerne av sannhet i det mange forfekter

Det bringer meg da over til hva jeg vil peke på i Peer Gynt i kveld, nemlig at det synes som det mangler kjerne i mye av det som fremkommer i samfunnet i dag. Ikke bare synes det å være politikere som mangler kjerne, men faktisk tror jeg det er mangel på kjerne hos ganske mange av oss i dag.

Hos Peer Gynt er det en løk som symboliserer mangelen på kjerne der Peer Gynt sitter og skreller lag på lag. Han søker å finne kjernen i seg selv, men ikke finn han kjerne i løken og heller ikke i seg selv.

Du er ingen keiser; du er en løk. Nu vil jeg skalle deg, kjære min Peer!
Det hjelper ikke enten du tuter eller ber. (tar en løk og plukker svøp for svøp av.)
Der ligger det ytre, forrevne lag; det er havsnødsmannen på jollens vrak.
Her er passasjer-svøpet, skralt og tynt; – har dog i smaken et snev av Peer Gynt.
Innenfor her har vi gullgraver-jeget; saften er vekk, – om det noen har eiet.
Dette grovskinn her med den hårde flik, det er pelsverksjeg’ren ved Hudson vik.
Det innenfor ligner en krone; – ja takk! Det kaster vi vekk uten videre snakk.
Her er oldtidsgranskeren, kort men kraftig. Og her er profeten, fersk og saftig.
Han stinker, som skrevet står, av løgne, så en ærlig mann kan få vann i øyne.
Dette svøpet, som rulles bløtaktig sammen, det er herren der levet i fryd og gammen.
Det neste tykkest sykt. Det har svarte streker; – svart kan ligne både prest og neger. (plukker flere på en gang.)
Det var en ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?
(plukker hele løken opp.)
Nei-Gud om den gjør! Til det innerste indre er alt sammen lag, – bare mindre og mindre.

Peer Gynt har levd livet på enkleste måte for seg selv hele tiden, og vært seg selv nok. Kan på mange måter si at han har vært egoistisk, kommet med løgner, oppdiktede historier og laget roller om seg selv. Hans identitet har han farget av den situasjon han befinner seg i. Han er som en kameleon, der han skifter farge og drakt for å tilpasse seg enhver situasjon.

I denne sammenheng kan en jo lure på hvem er egentlig Peer Gynt, når han er seg selv, eller jeg kan snu det og være direkte: Hvem er vi mennesker når vi er oss selv, om vi klarer å være oss selv.

For min påstand er at det er en Peer Gynt i oss alle, både heldigvis og dessverre vil jeg si. Blir vi ikke alle preget av det som skjer rundt oss, forandrer vår personlighet etter hvem vi snakker med og hva vi kan oppnå? Og om vi med styrke sier at vi har selvfølgelig en kjerne i vår personlighet, er den konstant og varer den evig? Vil vi tenke det same om for eksempel 5 år som vi gjør i dag.

Personlig tviler jeg på det, for ingenting er statisk.

Problemet er at alt går så fort i dag, og mange sliter med å absorbere det som skjer. Dermed så filtrerer vi og dukker unna. Ikke bare for å unngå å ta valg, men og for å slippe å få lyset på oss på en måte som viser oss som den som ikke har kunnskap eller ikke strekker til. Da tar vi altså en Peer Gynt vi og. Vi lager oss en rolle eller situasjon for å hevde oss selv.

Det er i den sammenheng jeg må stille spørsmål om de uthullede kjerneverdiene som synes å være så fremtredende i dag. For det er i denne sammenheng kampen vil stå om vi skal ivareta, ikke bare distrikt og landbruk, men og allsidig industri og bosetting i hele landet.

ravner

HULLEDE KJERNEVERDIER

Fundamentet i våre verdier, gikk fra moral, etikk og ærlighet.

Til fellesskapets forpliktelse, og det viktige ordet kjærlighet.

Det var for vårt samfunn kjernen, og ett ord var ett ord.

Og var en mann så en mann, gav det lykke på jord.

 Ja fellesskapet rådde, og det var samsvar mellom liv og lære.

Men så snudde det brått, og en ville seg selv nærmest være.

 Som materialistiske ravner har vi pikket, på kjernens gamle kultur.

Og som ett lik med avpillede knokler, står restene og grin mot oss, som i landet nå bur.

Nå kan vi som egoistiske og selvdyrkende individ, kjøpe alt for penger.

Og alt snakk om samfunnsmoral, er det selvfølgelig alle andre som trenger.

 For vår moral er vinnerens, som sier la det briste eller bære.

Og er fast bestemt på, at alle andre skal betale salæret.

 Men vi bør huske at det er ikke angrefrist, på vårt maktbegjær og den pris samfunnet gav.

Ikke før det mange nok, roper i redsel, stopp verden vi vil av.

I dag er det mange som skriker og sier det er nok. De vil ha trygge og god mat. De vil ha trygge jobber uten å føle redsel for at arbeidsplassen skal legges ned eller firmaet selges ut til storkapitalen. Men blir de hørt av våre dagens ledere?? Nei verken bonde eller vanlig arbeider blir noe særlig hørt i dag.

Med dette som bakteppe vil jeg påstå at det er lettere å spikre en fiskepudding på veggen og få den til å henge, enn å finne politiske ledere av i dag, som har en så anstendig og moralsk ryggrad at de evner å stå oppreist på egne vegne og ut fra samfunnsgagnlige verdier. Pr i dag synes det som de fleste av de som fremkommer er avhengig av det som jeg kaller ei krykke, og den er bygget opp av relasjoner, kontaktnett og gjensidige avtaler til felles beste for ens selv.

For det meste som fremkommer i dag er hvor heldige vi er som har så mange valg. Og det er rett det de sier, vi har fått mange valg. Men hvorfor blir det ikke fokusert på at alle de økte valgmulighetene som vi får i dag også gir oss alle økte krav, nemlig til å ta valg.

Og herunder ligger da også mulighetene til oss alle om å ta valg som revitaliserer kjernen både i samfunnet og vår egen moral.

For uten at vi står opp og har en trygg og god kjerne som ivaretar ikke bare oss selv, men familien, nabo, bygd og land, så vil vi alle tape.

Evner vi ikke å være proteksjonistiske nok til å se verdien av å produsere egen mat som vi veit har god kvalitet, vil vi ikke bare tape på kort sikt, vi vil tape hele spillet.

Personlig ønske jeg en kjernemessig vekst for oss alle

V         Viljen må fremheves

E          Engasjement må vi ha

K         Kommunikasjonen må fremheves

S          Samarbeid må styrkes

T          Tiltak til felles beste må støttes

HVA BLIR RESULTATET NÅR LANDBRUKSMINISTERENS QUICK-FIX POLITIKK SKAL STYRE MATPRODUKSJONEN

Jeg leser om mat krig og Reitan som sier med stor patos, vi gir oss ikke. Men jeg vil heller snu dette og spørre hvem er det som må gi seg til slutt. Hva betyr maten for Reitan og de andre matbaronene, utenom profitt i egen lomme.

Jeg skulle ha lyst å utfordre de styrende og ikke minst vår kjære landbruksminister som gjør seg til talsperson for alle som ikke har råd og sier at nå har hun eller regjeringen medvirket til at gi de frelse i form av billigare mat. Altså fungerer den liberalistiske quick-fix-tanken godt.

 Men her bør vi alle stoppe opp og tenke litt mer. For å sitere hva som fremkom på helse kontra profitt, så er det ingen quick-fix løsning for å få ett bærekraftig samfunn

http://www.landbruk.no/Nyheter/Nyhetsartikler/Aktuelt-om-Landbrukssamvirke/Det-er-ingen-quick-Fix-til-et-baerekraftig-samfunn

Jeg vil og i denne sammenheng peke på at mat er kultur og måltidet skal værer fellesskap i nærverenhet. Det som nå skjer er ikke bare med å sette fokus på prisene og billig mat. Det er heller ikke bare det at vi i neste omgang får en reaksjon tilbake i verdikjeden som svekker landbruket og den norske matproduksjon enda mer. Nei det jeg i tillegg vil peke på er at måten som vi nå går frem på så får ikke bare maten dårlig verdi, men også verdien av måltid og fellesskap blir angrepet med den quick-fix politikken som føres i dag.

Jeg skal forsøke å bruke en modell for å illustrere mer hva jeg mener vi må vektlegge og ikke minst hva vi kjemper i mot

Tilstedeværelse                                      kontra                      quick-fiks

Bonden er vokst opp med at ting tar tid, og det må ta tid om han skal arbeide med jord og natur Profittaktørene baserer seg på kortsiktige løsninger og quick-fix-arbeid
Bonden sitt arbeid er ikke over før målet er nådd, det være seg at dyra har det bra, avling høstet og familien har det bra Profittaktørene bare beskriver at de følger gjeldene prosedyrer og regler og har forventning om resultat. .
Bonden må samarbeide med både mennesker, dyr og natur for å oppnå resultat til alles beste. Profittaktørene ser på kun funksjon med fokus på problemløsning for seg, uten å ta hensyn til det store bildet.
Bonden baserer sitt arbeid på respekt og anerkjennelse, med fellesforståelse, tillit og kjærlighet til det som er rundt seg. Profittaktørene definerer virkeligheten og har mistro til alle andre i sitt jag på profitt.
Bonden søker å nå målet på en planmessig, rasjonell måte basert på god kvalitet. Profittaktørene søker produktivitet i den form at mest mulig skal utføres på billigast måte med størst mulig kvantitet.
Når bonden evaluerer dagens arbeid så gler han seg over antall delmål han har nådd.. Når profittaktørene evaluerer dagens arbeid, ser de på kassen og antall avsluttede salg,

Personlig må jeg innrømme at jeg foretrekker langsomhetens tidsalder der mat, kultur og nærværenhet for hverandre betyr noe, heller en den politIkken som vår kjøre landbruksminister forfekter, der alt skal være quick-fix- med billige løsninger og profitt som mantra.

Det som skjer nå er en utfordring til oss alle. Spørsmålet er om vi er voksne nok til å ta den utfordringen, om ikke for oss selv, så bør vi ta den for våre barn og den fremtid vi ønsker å gi de.

Den utfordringen vinnes ikke med å bare jakte på billig mat, når konsekvensen blir utarmeing av distrikt og tilstedeværelse for hverandre på alle måter.

 

 

VI SIER ALLE AT JEPPE DRIKKER, MEN HVORFOR DRIKKER JEPPE

Som noen sikkert har fått med seg gjennom ulike innlegg og artikler, har jeg fokus på familie og nettverk. I den sammenheng vil jeg i dag sitere noe som en gutt som jeg har arbeidet med sa til meg for en stund siden.

”JEG VILLE BARE HA EN PLASS Å HØYRE TIL”

Dette er en fantastisk mektig setning, ikke minst når denne gutten pr i dag blir vurdert som voksen, men er han det?

For å sette perspektivet om familien i rett fokus vil jeg i denne sammenheng også vise til Mor Theresa som er sitert på følgende: ”Alt begynner med familien. Slik familien er, slik blir naboskap, bygder, byer. Nasjoner påvirkes og farges av en eneste ting: Familien.”

De erfaringer vi får og tar med oss formes gjennom både familiens og nettverkets erfaringer. Det som vi modellerer for våre barn, vil få avgjørende effekt på våre barns fremtid.

I dag kan det virke som om mange mener at alle ulike system kan ordne det meste, men slik er det dessverre ikke. Om ikke grunnlaget i familien og det nære nettverk fungerer så vil en i realiteten slite, gjerne gjennom hele livet.

Mange mener at de må nå ha lov å unne seg både det ene og andre. Og i den sammenhengen er det mange som ikke ser de små. Mange forfekter og en moral som jeg med sterk stemme vil påstå at små barn blir skadelidende av. Her vil jeg vise til hva professor Per Sundby sier: Han uttaler at ”moralske spørsmål smitter over på og har innvirkning på helsa”.

Deretter spissformulerer han seg slik: ”Den frigjorte pilsgenerasjonen, osten og rødvinens venner”, sier Sundby, ”vil ikke bli fortalt hvilke sørgelige skadevirkninger deres daglige stille gleder har. Familiesplittelse har gått som en farsott over det norske folkeferd. Det frihetselskende menneske mangler evnen til å leve sammen med annet enn sitt eget speilbilde.”

Så fortsetter han: ”Stabile familieforhold og et normfellesskap kan berge folk gjennom de verste kår og problemer. Her finnes det faktorer som beskytter både psykisk og somatisk helse, og faktisk forlenger livet”.

 Går jeg så tilbake til den gutten som sa til meg at han bare ønsket å høre til en plass, så tenk over at dersom ett barn erfarer at det er ønsket og elsket, da vil det utvikle tillit som danner basis for ett godt liv.

En god start forteller barna at omsorgspersonene og nettverket er til å stole på, og en plass de hører til.

Men hva så med den gutten som sa her om dagen at han bare ville ha en plass å høre til. Personlig tror jeg det er mange som han/ho. Faktisk er det alt for mange som vi har sviktet.

Hva gjør så de barna som vi svikter så fundamentalt?

Jo de beviser at enhver reaksjon medfører en motreaksjon

De kan bli utagerende, sære, sinna osv. Her kan jeg liste opp uendelige reksjoner som vi i samfunnet ikke godtar.

Hva gjør så vi som er så korrekte og forstandige?

Jo vi sier med Holbergs ord: Jeppe drikker

.Men svært få av oss er villig til å stille det store spørsmålet,

HVORFOR DRIKKER JEPPE

Heller enn å stille dette spørsmålet så gir vi denne gutten/jenta en merkelapp, ja ett STIGMA

S-T-I-G-M-A – seks små bokstaver som handler om å være merket, satt utenfor, uren, farlig, du blir nesten ansett som en ”spedalsk”. Det virker som om det absolutt er best å holde en viss avstand.

Tenk om vi alle heller enn å stemple barnet, kunne starte med å ransake våre og samfunnets totale holdninger. Vi må være villig til å stille spørsmål med ikke bare samfunnet, men og vår egen likegyldighet, fornektelse, frykt og intoleranse mot alle som faller utenfor den aksepterte normen og havner i mørket.

I dag kan det synes som om den gutten jeg her viser til er i ferd med å finne en plass der han hører til, noe som gjør meg så utrolig glad.

Spørsmålet mitt i denne sammenheng, blir da heller, når skal de ansvarlige personene/systemet som i henhold til loven skulle ivaretatt denne gutten finner igjen sitt moralske kompass, eller skal de fortsatt leve videre i fornektelsens tåkeheim.

Jeg håper de kan evne og gå inn i ordet STIGMA og tenke videre ut fra denne tankegangen

Og i henhold til sine etiske regler og moral medvirke til å skape ett SAMFUNN: som tar ansvar for alle, og der vi alle er en del av samfunnet. Her igjennom må vi iverksette TILTAK: som bidrar til INKLUDERING av alle, og som er preget av GODHET fra alle, og der alle evner og MOTIVERE seg og føle felles ANSVAR for hverandre.

Om vi alle kunne klare dette, så kan det hende at både den gutten jeg her har snakket om og alle andre barn unngår å få ett steinhjerte med seg gjennom livet.

steinhjerte

STEINHJERTE

Vi leiter gjennom livet, etter ei spesiell dør.

For mange blir så døra flukt og utgang,

når varmen forsvinn og bålet ikke har flere glør 

Ja på steingrunn du så vandrer, der det er lite som gror.

Og det du så forteller, er ofte de kalde bitre ord. 

Ja turen kan bli lang, og du vil få føle kroppens smerte.

Til slutt vil du og kjenne det rive og slite, i situasjonens skapte hjerte

Ja du kjenner det river og sliter, å veit det blir stygge sår.

Og du merker kulde ikke varme, fra ett hjerte som slår.

Når ditt steinhjerte da slår som hardest, og du i ditt innerste inne er så svake.

Måtte du da klare, å se både frem og tilbake.

Hva du enn så velger, når du disse tankene får.

Sørg for at ett steinhjerte av stein, blir bare stein når du så videre går.

NÅR BYGDEDYRET OG SLARVESYNDEN BLIR TREET VI SITTER I

Siste dagen har jeg grunnet saker jeg arbeider med og ting jeg har blitt servert, fått litt fokus på dette med bygdedyr og ryktespredning og slarv.

Mange snakker om fellesskap, nettverk, naboskap osv, men samtidig er justisen knallhard om det ikke er en som passer inn.

I den sammenhengen kom jeg over en sak fra en lokalavis som jeg her legger ved. Her hadde de så flotte intensjoner.

Bygdedyret lever av dårlege eigenskapar

– Det kan synast som om politikarane si evne til å snakka dei store orda, halda lite, ikkje våga å vera uforskamma overfor kvarandre, er nokre av dei dårlege eigenskapane bygdedyret lever av, sa Benthe Bondhus på «gravplassen» i Uskedalen. – Den einaste maten bygdedyret ikkje kan leva av, er samarbeid og heilskap, heldt Bondhus fram og viste til dei som meiner det vil vera umogleg å bli fri dette «dyret» – før det er jevnbyrdig representasjon i kommunestyret. – Dette vil ikkje Senterpartiet vera einige i. Me vil forplikta oss og dei som no er vitne til eit farvel med bygdedyret, om å sjå heilskapen og aldri meir la Indre-Ytre – med etternamnet Luten – styra utviklinga i Kvinnherad, sa Bondhus og avslutta ein alvorleg meint appell.

http://www.kvinnheringen.no/nyhende/skal-gravleggja-bygdedyret/s/1-1245635-2977436

Må si at intensjonen til de nevnte politikere må sies å være god, men som en dikter sa så er vegen til helvete brolagt med gode intensjoner.

Selv om dette som ble iverksatt inne i den nevnte kommune og bygd, er noen år gammelt så var det en flott tanke.

Problemet slik jeg ser det er at det kan synes som om bygdedyret har fått en avlegger, ikke bare i den kommunen som det her vises til, men rundt i det ganske land.

La oss kalle det slarvedyret som praktiserer dagens store slarvesynd.

Når slarvedyret har fått angrepet oss på en slik måte at slarvesynden slår ut da skal jeg si at det blir mange meninger som kommer, men selvfølgelig helst i det skjulte

Da får ordet løsmunnet en helt ny betydning så lenge vi kan si noe som ingen vet om andre. Om vi kan godte oss over eller gjøre narr av de som vi snakker om så er det enda bedre.

Ja om vi krenker andre med usannhet eller verbale sleivspark og rykter så er ikke det så nøye for vi har jo fått litt oppmerksomhet. Alle vil jo se hvor viktige en er når en har slikt viktig budskap å komme med. Om en ikke har reflektert over sannhetsgehalten så får nå det bare være

Men det som vi tydeligvis ikke fatter eller vil ta inn over oss, er at både bygdedyr og slarvesynden, gir oss tilbake dårlige relasjoner, svake fellesskap, sjalusi og misunnelse.

I den forbindelse vil jeg dele en historie:

Å SKRIVE I SAND ELLER STEIN

En historie forteller at to venner gikk i en ørken. På ett tidspunkt under turen, begynte de å krangle, og den ene gav den andre en skikkelig lusing. Han som fikk lusingen, følte seg såret, men uten å si noe, skrev han i sanden:
«I dag gav min beste venn meg en lusing i ansiktet»

De fortsatte å vandre til de fant en oase, der de bestemte seg for å bade. Vennen som hadde fått lusingen, holdt på å drukne, men vennen reddet ham. Da han hadde kommet seg, skrev han igjen, men nå i stein:
«I dag har min beste venn reddet livet mitt»
Vennen som hadde gitt han både lusing og i neste omgang reddet livet hans, spurte da. Når jeg slo deg – da skrev du i sanden, men nå skriver du i stein. Hvorfor?
Den andre vennen svarte: «Når noen sårer oss, da skal vi skrive det i sand. Der kan vindens tilgivelse slette det ut. Men når noen gjør noe godt mot oss skal vi skrive det i stein, der ingen kan slette det ut.

Jeg tror mange av oss bør lære å skrive våre sår i sand og gravere vår lykke i stein. 

Personlig skulle jeg ønske at vi mennesker evnet å se hverandre, snakke med hverandre og ikke minst forsøke å legge vekk både bygdedyr og slarvesynd.

For den som blir utsett som mål/offer for dette dyret eller sjukdommen, opplever som oftest at det er knapt noen medisin som virker, så sant en ikke har ett godt fungerende nettverk. Og i sannhetens navn, de som står på utsiden har mange ganger ikke bare den støtten de kunne forvente, men får ofte heller ikke det de har krav på.

Og med det som utgangspunkt vil det nok leve mange både bygdedyr og slarvedyr rundt i det ganske land i tiden fremover.

Ikke minst når en tenker på hva som skjedde i den lokale kommunen der bygdedyret ble begravd.

Jo bygdedyret ble nett som en annen person som vi leser om i skriften. Det sto opp igjen. Kan synes som om det fikk hjelp av gode konsulenter men slik er det jo ofte i vårt samfunn i dag. Det er mange grå eminenser som skal mene og synse om alt, og helst uten å stå frem og ta ansvar.

Eit ualminneleg stygt tilfelle av gravskjending har funne stad på Stemneplassen i Uskedalen natt til tysdag: Bygdedyret, som vart gravlagt i ein Senterparti-regissert seremoni laurdag er grove opp att på sjølvaste valgnatta!

http://www.uskedalen.no/no/nyhende/1149/

Med det som utgangspunkt kan en si at bygdedyr og slarvesynd har mange gode disipler og hjelpesmenn rundt i det ganske land. Er du en av de?????????

Og er vi mange nok som sørger for at både bygdedyr og slarvesynd får gode vilkår så vil det som ett tre vokse seg sterkt. Da kan vi alle sitte på hver vår gren og titte oppover på neste mann. For vi vil jo alle lengre opp og frem

Men tenk over hva du ser når du titter opp og sleiker for å komme høgere

apetre

 

NÅR KJÆRLIGHETEN BLIR ETT FROSSENT STENGSEL

Jeg anser meg selv for å være en person som forsøker å følge med i samfunnsbildet, og siste tiden har det vært mye fremme dette med asylsøkere. Når så antallet flyktninger stiger og problemene synes å bli store, så trer nesten lovbestemt en annen faktor inn. Fr.p får økt oppslutning.

Jeg skal ikke diskutere partipolitikk her, men jeg vil tenke videre på at nå når det er kaldt, mørkt og vinteren er svært nærme, da ser vi frem mot juletid. Ja vi ser frem mot fellesskap, varme og gode tradisjoner i lag med de som vi er glade i. Dette gjelder for svært mange, men det er de som ikke har denne fellesskapen eller varmen.

Jeg vil ikke her bare peke på flyktninger, får når sant skal sies er det mange her i landet som opplever kulde, ensomhet og mangel på kjærlighet. Og i denne tiden kan det føles ekstra hardt å være ensom.

Noen har ufrivillig kommet i den situasjon at de er alene, andre har tatt valg som har medført ensomhet, kulde osv. Uansett kan det for mange ha kommet grenser og stengsler som kan være vanskelig å komme forbi

Her ligger det en utfordring til oss alle.

Frosne Stengsler

Frosne stengler

Når vi lager grenser, og sett opp stengsel.

Er det i kulden vanskelig å se, kjærlighetens sanne lengsel.

Men ser du nøye etter, vil du med hver kalde grense se.

Så mangt ett frossent hjerte, som du med ekte kjærlighet kan gjøre noe med.

Ja med kjærlighet kan vi løse det meste, men for å sitere Romerne 12:9

Lat ikke bare som om du elsker andre. Elsk dem virkelig

I dag har vi så lett for å ta til oss setninger fra filmer og si til andre: I love you. Ja vi bruker ord og vendinger som kommer fra media hele tiden. For noen år siden så var det en juleserie der den person sa Bob Bob. Har noen tenkt over hvor mange som da gikk rundt og sa Bob Bob til nesten alt de kom over.

Men tilbake til setningen i love you som så mange bruker.

Her i landet så vil den setningen bli jeg elsker deg, og så var det sagt og ferdig med det. Nå vil noen protestere, og for noen er det rett å protestere for hos noen ligg det sterke føringer og verdier i disse ordene. For andre så er ordene i realiteten blitt bare ord.

Her om dagen mens vi hadde en vilter lekestund i huset fikk jeg tre unger rundt meg som klemte og holdt hardt. Da jeg så spurte hva de holdt på med kom den gylne setningen fra ene jenta som sier alt.

VI FANGER KJÆRLIGHETEN PAPPA, sa hun mens hun smilte.

Ja tenk om vi voksne kunne etterleve barnas innhold, verdi og forståelse i denne sammenheng, og forsøke ikke bare fange kjærligheten, men vel så viktig ikke slippe.

Derfor skulle jeg ønske at jeg kunne nå hver og en som bruker ordene så lett og enkelt, og ikke minst kunne gi hver og en ei utfordring.

Tenk om jeg kunne få hver og en til å tenke over denne setningen i love you, eller på norsk, jeg elsker deg..

Deretter skulle de gå til sin/sine kjære, medmenneske og se de  dypt i øynene og si til dem personlig.

Det er deg jeg elsker, eller det er deg er glad i osv

Dette er for så vidt nett de samme ordene som jeg elsker deg, men nå har en gjort det personlig og med følelser.

Om dette kan virke som en underlig utfordring så er det og i denne utfordringen at løsningen til vår kommunikasjon og relasjon ligger. Skal vi lykkes i å nå hverandre må kommunikasjonen være personlig og med følelser.

Så derfor kast ett blikk på de som er rundt deg og fortell nå hvor mye de betyr for deg, og ikke bare da tenk på de nærmeste, men forsøk og å se de som er der ute i kulden. De er våres medmennesker de og.