KALDE TANKER OM SYSTEMET

Det er slikt ett underlig ord dette systemet. Hvem er systemet sier folk i sin fortvilelse mange ganger.

Ofte oppfattes systemet som både kaldt og ullent, og vanskelig å komme innpå, og i gjennom til. Mange har registrert at jeg ofte setter søkelys på systemets rolle, i forhold til den vanlige mann

Jeg vil i denne sammenheng leke litt med begrepet System, da de problem som finnes innenfor ett system garantert og kan finnes i andre system

S          samvittighet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å stille spørsmål til egen samvittighet når det kniper på, og om de ikke liker svaret hva gjør de så?

Y         ydmykhet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å møte de som de skal tjene med den ydmykhet og respekt de må kunne forvente

S          solidaritet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å se seg selv som samfunnsbyggere, der solidaritet skal være en av de sterkeste grunnsteinene, eller har nye økonomiske modeller, der hver er seg selv nærmest tatt styringen?

T          tilhørighet: Evner de som arbeider innen de enkelte system å skape tilhørighet og nærhet, eller blir det distanse og avstand til de som trenger hjelp

E          engasjement: Evner de som arbeider innen de ulike system å holde flammen levende,  eller slukner deres brennende flamme i likegyldighetens tåkelandskap?

M        medvandrer: Evner de som arbeider innen de ulike system å være medvandrer for de  som trenger hjelp, eller ender de som medløpere for selve systemet?

La dette være med i tankene litt videre

I dag skal mange når de har behov for hjelp/rettigheter dokumentere på alle mulige og umulige måter at en er verdig til å få hjelp/rettighet. Klarer man ikke det så er det som oftest verst for en selv. For mange så er det som om de blir pekt på i skam, ja nesten at de ikke eier samvittighet som kommer og krever noe.

For mange så føles dette ofte som en kamp der overmakten er formidabel. Mange sier at de føler det som om de skal i en krig, der de er enkle amatører, men møter ett profesjonelt system med profesjonelle krigere.

Men mange har opplevd svært mye før de kommer så langt at de møter den profesjonelle systemkrigeren personlig.

Gjennom ulike bomturer lærer man om hvem som har med saken, eller rettere sagt hvem som ikke mener de har med saken. En må selv finne ut hvor sin sak skal leveres. Deretter må man finne ut åpningstider og i mange tilfeller komme seg der.

Noen sier det er bare å ringe, men det er ikke bare bare. Ofte er telefonen til de ulike system oppatt, eller så er ringetiden begrenset.

Kommer man så etter mye strev frem til det system der en skal være så møter man nye hindringer. Noen steder er det maskin der du trekker kølapp, og så er det å vente både vel og lenge før det er din tur.

Når man så kommer til en ansvarshavende, så er det mange som føler seg så små. Ikke bare i forhold til situasjonen der og da men og i forhold til det de har opplevd på vegen.

Men de har fortsatt håpet, men hva skjer så?

Mange sitter igjen etter møter med systemet, med mange uklare beskjeder syngende i hodet. Ene melodien er at selvfølgelig skal en få hjelp, men neste forteller om prioriteringer. Deretter synges det om andre som og har behov og problem med økonomien osv osv

For mange så blir møter og vandring mellom de ulike system nedbrytende og oppleves svært kaldt. Mange vil da si at i dag har en internett og de bør kunne ordne alt over nett. Ja noe kan nok ordnes over nett, men ikke alt, og heller ikke for alle. Det er fortsatt slik at en bør ha menneskelig kontakt for å se bak de kalde setningene, og kan hende en da ser hva som er det virkelige problemet.

iskaldt nett

Jeg tror alle er enige i at vi må ha fungerende nettverk og system, og at det skal beskytte samfunnet mot ulike former for misbruk. Men dersom vi tillater oss å la systemet organisere seg etter sprute vann på gåsa prinsippet, dvs. at det blir avstøtende mot mennesker, ja da er det og gale. For når alt oppleves som kaldt slik mange opplever det da vil vann fryse. Og slik oppleves mange system i dag dessverre.

Jeg skulle ønske de enkelte system ikke bare hørte støy, men lyttet til stemmene der ute. Ja det er mange stemmer, men ofte er de svake, for de er nederst med bordet, eller helst under bordet. Dette er stemmer som om en lytter, viser at systemene sliter med å oppfylle det Fiscer Brodsky (1978) kaller promethevsprinsippet; kunnskap, makt og ansvarlighet må av alle dem som er involvert i å yte tjenester, deles med dem som mottar tjenestene.

Personlig mener jeg det ble ett vendepunkt i mange henseende da regjeringen på 80 tallet vedtok (1987) at alle statlige virksomheter skulle innføre målstyring som overordnet rettesnor for sin virksomhet. En av årsakene var erkjennelsen av begrensningene i de offentlige budsjett: “Troen på offentlige budsjetter som en Sareptas krukke ble erstattet av troen på virksomhets- planleggingens effektivitet og reorganiseringens velsignelse” (Hansen, i Eriksen 1993: s 83).

Dermed så er vi tilbake til starten og det jeg startet med nemlig system

Skal systemene av i dag ha som ledestjerne prioriteringer, nyttekalkyler, behandlingseffekt og utredningsmodeller for livskvalitet. Hvem vil i så fall stå oppreist og si dette er etisk og moralsk riktig. Og om vi ikke liker det hva gjør vi med det. Herunder må og de som har sitt arbeid innen de ulike system spørre seg selv hvor lenge de klarer å gå på akkord med faglige og etiske krav, for å oppfylle budsjettansvarlighet og forpliktelser om fordelingsrettferdighet?

Klarer systemene av i dag å se den de møter som subjekt med mål, meninger, særegenheter og egne behov? Eller er en bare ett nummer i rekken.

Dersom svaret her blir at ja man er bare ett nummer i rekken, så må en i sannhet stille spørsmål om det er dette en vil ha eller akseptere. Vil vi virkelig ha ett system som utvikler seg mer og mer i retning av effektive målstyringsrutiner – og forenkler mulighetene for iverksetting av tvang og kontrolltiltak.

For mange vil ikke dette sees som ett problem i det hele tatt. Men både for de som trenger hjelp og for de som har sitt arbeid i systemene kan dette bli ett problem.

De som trenger hjelp kan lett bli mer og mer hjelpeløse og føle seg enda mer stigmatiserte etter møte med enkelte system. Og for de som arbeideir i de ulike system kan lett fortvilelsen komme når de ser seg selv som verktøy for ett system som i realiteten praktiserer utstøtning og disiplinering av de svakeste i vårt samfunn.

Slik situasjonen fremstår i dag med mange historier om både yngre og eldre som føler de ikke får sin rettmessige hjelp, må en undres på om det som kan kalles IKEA-syndromet har slått inn. For på same måte som IKEA sine produkt vanligvis har alle delene som er nødvendig for å ferdigstille ett produkt, har vårt samfunn og alle de nødvendige resursene for å utføre en god jobb som ivaretar den enkelte. Problemet synes å være enige eller føle ett felles ansvar for å sette samfunnsdelene sammen.

Noe av det største problemet her synes å være at det er en konflikt mellom behovet for å sette inn offentlige ytelser for legitimere det politiske systemet, og nødvendigheten for å hindre at pågangen etter offentlige ytelser blir for stor.

Dersom en ikke evner å løse denne konflikten til felles beste for alle, så kan i  realiteten de enkelte system fungere som et administrativt rasjoneringssystem heller enn som et administrativt fordelingssystem i forhold til de som trenger hjelp.

Er det slik vi vil ha det?

LITT KVELDSFILOSOFI OVER EN VAKKER STEINGARD

steingard

I helgen som gikk var jeg på tur og fikk tatt bilde av en vakker steingard. For meg er ikke bare steingard og gamle murer kunst, men og en historie med slit om en tenker etter.

Jeg kom til å tenke på dette bildet da jeg her i kveld kom over en artikkel fra en forhenværende høyrepolitiker Warloe som i 2014 mente at distrikta var en bør for samfunnet.

Ja han om det, men evner han virkelig å se tilbake på hva distrikta har skapt og sendt inn til makta i de store byene.

Vi kan ta fiske som har vært på kysten, vi kan ta landbruk, tømmerhugst osv. Mye av verdiskapningen som var i gamle tider hadde sitt utspring i distriktet, men ble høstet av de fine som gikk rundt og hadde fine titler og mente seg bedre enn andre.

Hva er det så som skjer i dagens samfunn

I dag så er vårt kjære Norge i store omveltninger. Vi treng bare lytte til signal om økende arbeidsledighet og fallende oljepriser for å se problemene tårne seg opp. Når neste innslagg da forteller om prognoser på 60000 tusen flyktninger dette år så er situasjonen komplett kaos for mange.

I denne sammenheng blir artikkelen og uttalelsene til en politiker som Warloe komplett idioti selv om det er fra 2014. Jeg kan heller ikke se at noen fra høgre har tatt han i skole eller gått i mot hans uttalelser.

Det får meg til å tenke at den som tier han samtykker. Kan bare be om at eventuelt noen andre fra høgresiden korrigerer meg her.

Når jeg tar med meg bilde av en vakker steingard så er det ikke bare fordi steingarden som jeg her viser er vakker. For meg har denne steingarden og en stor symbolikk.

Når vi nå er i starten på det nye året er det god grunn til å se tilbake. Noen tar de lange tilbakeblikk, andre bare noen timer, eller måneder. Uansett så er det helt sikkert ting en kan ta med seg, da hver og en av oss helt sikkert har opplevd ting som har ballast for den videre reise.

Både steingarden som jeg kom over og ikke minst Warloe sin artikkel aktualiserte mine tanker.

I dagens hastighets samfunn, der alt synes å styres av markedskreftenes rop om profitt bør vi alle evne å se oss litt tilbake. Ikke minst bør vi stille oss selv noen spørsmål.

Hvem var de som skapte dette landet.

Ja hvem var de som la stein på stein og dyrket jorda slik at vi i dag har det landet vi har i dag.
Ja hvem var de som var fremsynte nok til å kjempe for rettigheter og avtaler som sikret vår rikdom ikke bare da, men for senere generasjoner.

Før i tiden hadde de ikke maskiner, men måtte plukke stein for stein og lø den opp for hand. Og de gjorde de med flid og stolthet og sette sin ære i at det som de gjorde skulle stå for vær og vind.

De hadde ikke som i dag datamaskiner eller smart telefoner der de kunne trykke på en eller annen app så fikk de en løsning eller de får en forskrift de må holde seg til. Nei de måtte spille på lag med naturen og sette tæring etter næring.

At jeg så bevist bruker steingarden som søker seg mot haver er den historien som har vært på kysten. Kyst Norge har dyrket og skapt, men samtidig vært åpne for det som kommer utenfra. Ingen skal si til kystfolk og distriktsfolk at de gjennom tidene ikke har evnet å se  mulighetene der ute. Mange har tatt sjøen i bruk og skapt arbeidsplasser, andre har brukt innland, skog osv.

Ja med å se utover, ble for mange ved kysten ikke bare en mulighet til å kombinere både fiske og landbruk, men og en livsnødvendighet for å leve. For andre ble det ofte en kombinasjon av både landbruk og påfølgende arbeid rettet både mot hav og land. Her kommer da alt fra skipsverft til oljeindustri og havbruk inn.

I dag ser vi sterke forandringer som har råket landet for fult. Nå fjernes folk i oljesektoren og tilhørende næringer så fort som bare det. Alle skal effektivisere og bli store. Vi har hørt dette innen havbruksnæringen tidligere og der er det nå hovedsakelig noen få aktører igjen som råder grunnen.

Innen landbruket er det og nå en gjennomgangsmelodi som sier at stort, større, størst er det beste. Selvfølgelig med noen små trudelutter om at en kan jo klare seg på mindre bruk og om en bare er kreativ og dyktig.

Jeg skal i kveld ikke la dette bli en diskusjon bare om den enkelte næring, men heller be oss alle tenke over at så lenge vi ikke er proteksjonistiske nok, så vil vi lett stå i fare for å snakke ned våre egne arbeidsplasser. Jeg vil og påstå at grunnet sårbarheten vil distriktet merke det mest når noen legger ned, enten det er en stor arbeidsplass, eller en bonde.

Jeg sier ikke at vi skal tilbake til steingardene, men vi står i dag i fare for at ting legges ned og blir overgrodd. Med steingarden som bilde så står den da i fare for å rase sammen.

For hvem vil, eller kan satse om det ikke er noen å satse for. Når i tillegg ledende politikere får uttale seg slik som Warloe gjør når han sier distrikta er ei bør for samfunnet, da er det fare på ferde.

Dersom hans tanker skal være gjeldende i den rådende politikk så er det mange som kan legge ned og forberede flytting til mer sentrumsnære strøk.

Men jeg skulle gjerne sitt at de som hele tiden vil sentralisere og ha ting så billig kunne fortelle hva vi skal leve av til slutt. For personlig tror jeg at det er begrenset hvor mange som kan leve av fint snakk og oppblåst ego.

Nei, vi vil fortsatt trenge arbeidsfolk som er villig til å gjøre praktisk arbeid og som er villig til leve og skape verdier ute i distriktet. Men det forutsetter at samfunnet forstår hva som skapes og legger forholdene til rette for fortsatt verdiskapning. Uttalelser som Warloe kommer med at distriktet er ei bør for samfunnet gir meg grunn til bekymring når jeg tenker på hvem som styrer i dette landet, og ikke minst blir jeg bekymret for landbruket om vi ikke evner å stå opp for distriktet.

Varme fremtidsdrømmer

stol i kulde

Jeg er en av de som sliter med fuktig vær og kulde, og når kulden nå er begynt å bite litt er det bare en ting å gjøre, nemlig fyre godt i ovnen.

Samtidig kan vi både minnes varmere dager som har vært og ikke minst gle oss til det som skal komme.

Varme fremtidsdrømmer

Jeg savner sommeren, og alt som hører med.

Fra hvite strender, til sløve dager i ro og fred.

Men når kulden er på det sterkeste, i mitt kjære land.

Går jeg optimistisk tilbake til min sommerstrand.

Der på stranden, i is og sne.

Setter jeg min gode stol, som jeg delte min sommer med.

Selv om det er kaldt, og gradstokken er så blå så blå.

Gir stolen en optimistisk tanke, om den sommeren og varmen jeg tror jeg skal få.

Så når jeg så går hjem igjen, jeg går med varme i mitt sinn.

Og ber att de  som frys i si sjel, åpne for de varme drømmer som så gjerne vil inn.