NÅR ALLE SKAL UT AV SKAPET.

I kveld vil jeg filosofere litt over det store skapet. Ja det må være stort dette skapet som mange av oss snakker om.

I starten var ofte begrepet om å komme ut av skapet brukt med tanke på sin seksuelle legning.

Men som alt annet så har dette også forandret seg. Ja det brukes fortsatt i forhold til seksuell legning, men samtidig brukes begrepet om så mye mer.

Nå skal de ensomme komme ut av skapet, de syke og skammen skal og ut av skapet. Ja til og med de profesjonelle skal ut av skapet les jeg en plass.

Kort sagt virker det som alle og enhver skal ut av skapet.

Hvor de skal til er ikke lett å si, men svært mange fremkommer med sin ut av skapet opplevelse på det virtuelle nett, til vederkvegelse for oss andre som muligens fortsatt sitter inne i ett eller annet skap.

I den forbindelse ble jeg fasinert over hvor mange ord som har sammenheng med skap.

Ut fra det jeg fant ut så er det opplistet over 1100 ord som kan favne om ordet skap.

Jeg skal ikke ta for meg alle, men som en kuriositet la oss leke litt med skapet.

Jeg skal ikke bestemme eller dømme hvilket skap vi mennesker har eller lever i. Noen har overskap, andre underskap. Noen framskap og noen baksskap. Ja noen er og tilhengere av kombiskap.

Jeg vil heller tenke litt på fellesskap, for det er vell ett av de viktigste skapa for oss alle. Ut av fellesskapet kan det komme både vennskap, ekteskap, samboerskap, naboskap osv.

Ja for mange blir det og da videre både morskap og farskap, og felles nøkkelskap. Om de så klarer å finne sitt moderskap og faderskap, ja se det er en annen historie.

Klarer mor og far bevare sitt kjæresteskap og felles nøkkelskap, så er mye vunnet. Om ikke så vil det ofte bli som det blir i dagens samfunn. Da kan deres troskap ende i dumskap, dårskap, bannskap, drukkenskap, og i noen tilfeller og utroskap.

I mange tilfeller er da de voksne råket av blindskap, ikke bare for det som var, men og hva deres blindskap gjør mot de små.

Derfor burde kan hende hver og en tenke over i disse tider, før en skal ut av skapet, tenke over budskapet en står i eller sender ut.

Hvilket lederskap viser en til de som betyr noe.

Hva slags verdiskap søker vi å ha våre ting plassert i.

Skal vi basere våre verdier som troskap, heilskap, klokskap, likskap og broderskap? Eller skal vi forsette vår reise ut av så mange skap, for så å ende med vårt eget tomme budskap?

Det er derfor jeg mener vi alle bør tenke over, ikke bare hva vi tar med oss ut av ett skap, men og hvilket skap skal vi plassere det som vi tar med oss ut.

Som dere forstår så ble det mange ord med skap her. Men for de som lurer så er det utrolig mange skap jeg kunnet trukket veksler på. Som jeg nevnte så er det over 11oo ord med skap i. Bare antallet kan forvirre en stakker, og slik er det og med de mange skap som vi både er i og ikke minst så vil ut av.

Jeg tror vi kan trekke veksler på dette ikke bare i parforhold, men og i forhold til nabolag, arbeidsforhold og samfunnsforhold generelt.

Mister vi eller forlater vi troskap og fellesskap, hva har vi så igjen?

fellesskap

 

REFLEKSJONER OVER DEN GYLNE REGEL

”Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.”

 

Dette er en fantastisk flott setning, men klarer vi å leve opp til dette budskapet.

Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss, så har vi mange ønsker (krav) til de vi møter. Det kan være partner, unger, arbeidskolleger osv.

Det kan være ønske om oppførsel, erkjennelse, anerkjennelse osv. Alt dette er legitimt og fult forståelig. Samtidig må vi og stille spørsmål med bakgrunn i den gylne regel.

Klarer vi å være mot andre som vi vil de skal være mot oss selv?

Personlig tror jeg de fleste av oss svikter i dette mange ganger.

Det hender så ofte at vi dømmer, har sterke forutinntatte meninger om folk og situasjoner. Og om det er noen som er i krise og signaliserer at de trenger hjelp, så hender det alt for ofte av vi andre trekker oss unna.

Det er sikkert mange grunner til vår handlemåte, men noe av det som jeg hører som oftest er at tiden er så travel. Vi sier at tidsklemmen har tatt oss og bruker den da som unnskyldning for å ikke involvere oss.

Personlig mener jeg det er en hul unnskyldning å skulde på tidsklemmen, som grunn for å ikke være tilstede for andre når de ber om hjelp. Som jeg har sagt tidligere mener jeg vi mennesker ikke har problem med tidsklemmen, men har gått oss vill i verdiklemmen.

Personlig er jeg glad i møte med mennesker og ikke minst lærer jeg mye i møte med andre mennesker. Da er jeg snar med å få kaffen på bordet og lar samtalen finne sitt spor.

Som noen kjenner til liker jeg å bruke metaforer og bilder, for de utvider rammene for refleksjon. Jeg tar derfor i bruk et bilde fra noe så trivielt som å koke kaffe med den gamle typen kjele som plystret, for å vise at alt skal ikke gå fort, når en møter ett annet menneske.

tekanne

Når jeg setter på kaffevannet må jeg ha tålmodighet til å vente til kannen plystrer – først da er vannet ferdig.

Dette kan da og sees som en situasjon som blir varm, og noen kaller på meg. Da må jeg høre ropet.. Og når ropet kommer og jeg lytter, må jeg være villig til å handle.

Tålmodighet, ro, oppmerksomhet og handling. Så kan kaffen drikkes!

 

Hva kan så vi som mennesker lære av dette?

Jo, vi kan lære at vi må ha ro og tålmodighet i møte med andre mennesker.

Vi må være langsomme nok til å lytte til hva andre vil si..

Og når noen meddeler noe til oss, må vi handle slik at vi møter de på en måte som inngir tillit, erkjennelse og anerkjennelse.

 

Hva det hele koker ned til, eller handler om, er kjærligheten – og det er her enhver må møtes. For når mennesker er i krise og føler seg mentalt avkledd, trenger de kjærlighet for å kunne se seg selv som et genuint menneske.

 

Derfor må det være som følger; problemer kan vi gjerne imøtekomme i plikt, men mennesket kan vi bare møte i kjærlighet. Jeg tenker ikke her på den erotiske kjærlighet (eros) mellom to individ, men kjærlighet til menneskeheten (i henhold til det greske begrepet agape). Agape er det som bl.a. i Det nye testamentet betegner den kristne kjærlighet – Guds kjærlighet til menneskene og nestekjærlighet – til forskjell fra den erotiske.

 

Det er derfor jeg startet med den gylne regel, og ønsker vi alle skulle fremheve den sterkere: ”Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.”

 

 

LA MEG HOLDE DEG I HANDA

Jeg sitter å tenker over hvor heldig jeg er som hver kveld får ett sterkt ønske fra de små om å gi de handa mi, og gjerne stryke de varlig. Det er en fantastisk opplevelse, som jeg skulle ønske vi evnet å ta med oss ut i det daglige strevet vi omgir oss med

Sondre Bratland sier det så vakkert i sin salme:

Gje meg handa di, ven

Gje meg handa di, ven,når det kveldnar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

La dei ljose og vennlege tankar

fylgje oss inn i draumars land.

Lat varmen frå ein som er glad i deg

tenne stjerner i myrkaste natt.

Gje meg handa di, ven,

når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

Varme tankar og hender som trøystar

er som sol over frosen jord.

Kjenne varmen frå ein som er nær deg

gjev langt meire enn store ord!

Lat varmen frå ein som er glad i deg

tenne stjerner i mørkaste natt!

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

Det er en fantastisk tekst, og jeg kunne ikke la være å tenke på den i kveld. Årsaken er ikke minst det som har vært hovedtema for mange av samtalene med gutten siste tiden. Han er i den perioden hvor det skal ikke mye til før verden går i grus og alt føles vanskelig. Han snakker om mangel på vennskap og lurer på om det er han det er noe gale med.

Dette er ikke noe spesielt, i den forstand at mange foreldre (de fleste) opplever slike situasjoner.

Likevel føler jeg for å stoppe opp litt, og reflektere over hva vi voksne gjør når barn forteller om sin smerte. Det være seg mangel på venner, at de ikke er flinke nok i idrett, fag eller liknende ting.

Personlig tror jeg de fleste blir sterkt berørte og gjør så godt de kan for å hjelpe sine barn. Men samtidig har jeg ikke tru på løsninger der vi skal møte kulde, sinne, hat osv, med tilsvarende svar.

Det er når våre barn opplever smerte at vi voksne må evne å ha ett varmt hjerte men en kald hjerne.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er vanskelig, ikke minst når ens egne barn signaliserer at ting ikke er i orden.

Men i den sammenheng vil jeg trekke med noe som kommer fra min gode venn Andreas Aamodt, og som jeg lagde en tekst på.

 

Affektbevisthetsøvelse med ei åpen hand

Ei hand som er åpen,

er livets sterkeste våpen.

Den kan omfavne og roe, følelsens stomfulle sjø.

Pust inn, pust ut, reflekter, la affektbevisthetens øvelse bli livets nye frø.

Fem fingrer som åpent, inviterer pusten inn.

Lar så pusten samle seg, og reflekterer i vårt sinn.

En sier åpent velkommen, en vil så gjerne forstå.

En vil akseptere, mens en vil analysere,

før den femte sier til aksjon du nå kan gå.

 

Sannheten er at vi alle treng ei hand på vår vandringsti, både store og små.

Og når regnskapet skal gjøres opp, så tror jeg vi alle innser at vi kom lengst når vi brukte den åpne handa for å finne veg og løsning, heller enn når vi bruker knyttneven og slår oss frem.

Derfor ber jeg alle som en der ute både store og små, bruk den åpne handa og spar ikke på kjærtegna. Start med de nærmeste i din egen familie, men gå gjerne videre og. Det skal ikke mer enn ett handtrykk eller ett klapp på skulderen til en du møter før du har forandret ikke bare dagen, men kanskje hele livet til både den du møter og deg selv.

Når det nå stunder mot vår og lysere tider så ser jeg spirer kommer. Det er ikke lenge før hvitveisen blømer i all sin prakt. Hvitveisen har og som betydning la meg holde deg i handa, og jeg mener det passer i denne sammenhengen.

 

hvitveis

La meg holde deg i handen

Når vinteren er til ende, og naturen syng av vår.

Da vil jeg ta deg med i lunden, der hvitveisen står.

Ja når vi har hatt en vinter, å så kjenne kulden sleppe.

Vil livslyst og kjærlighet spire, ved hvitveisens blomstrende teppe.

Ja hvitveisen er som menneske, der han flokkvis står.

For vi søker og fellesskap, og blir svake når vi alene går.

Derfor sier jeg med hvitveisen min kjære, når vi går mot dens blomsterseng.

La meg holde deg i handa, det er noe vi begge treng.

Så jeg får si her som jeg sier til mine kjære, min hand er åpen og jeg er heldig som har så mange som tar i mot den.

 

SYSTEMET OG DETS SVIKTENDE TILLIT

Tanker vedrørende systemet og dets sviktende tillit

Når jeg legger ut denne filmen er det med håp om å få folk til å tenke
Jeg er ikke som jeg sier i filmen opptatt av å peke på de enkelte som evt. har gjort eller gjør feil.
Min målsetning er at vi skal evne å stille spørsmål til systemene.

På mange måte så bør vi i dag være som gutten som sa at keiseren ikke har klær. Før han sa det var det mange som viste, men ingen våget å gjøre noe med det.

Når så en peker på situasjonen så fremkommer det ofte at en må gi seg og slutte å kverulere.
Ja for med en gang en spisser argumentene eller vil diskutere så sier folk at en er en kverulant

Til det vil jeg si:
K ommunikasjon er jeg opptatt av og det mener jeg alle kan lære noe av
V erdier er for meg essensielt å ha, og mine verdier er viktige for meg
E ndring er det jeg opplever hele tiden i samspill med andre
R elasjon er de forbindelser som jeg får og som jeg mener er viktige for meg
U ndring er det barnlige i meg som alltid er undrende og spørrende til den etablerte sannhet
L æring er det som kommer av det jeg ser, opplever og føler hver dag i det samfunnet jeg lever i og er opptatt av.
A nsvar er det jeg mener hvert menneske har både for seg selv og for sine medmenneske.
N ærhet er den nærhet vi søker i vår egen familie og til vårt eget nabolag, og nettverk
T rivsel er essensen av alt som her er nevnt.

Tar en da dette som utgangspunkt erklærer jeg meg som en kverulant av første klasse og er stolt av det

 

 

 

SYSTEM

SAMVITTIGHET

YDMYKHET

SOLIDARITET

TILHØRIGHET

ENGASJEMENT

MEDVANDRER