PAPPA, JEG LOVER:

Det er en sterk setning jeg setter som overskrift i kveld, men når sant skal sies er det en setning vi som foreldre hører titt og ofte fra våre barn. Men samtidig er det ikke bare barn som bruker denne setningen. Vi voksne er og svært flinke med å bruke setningen jeg lover i ulike situasjoner.

Når sant skal sies, og det gjelder i realiteten både barn og voksne, så skjer det at vi alle må love igjen og igjen, da det skjedde ting, som gjør at det som vi lovet ikke ble gjennomført. Når det gjelder barn så hender det da at vi voksne ser på de, og sier at det nytter ikke hva du lover osv for du holder ikke ord.

Hva så med alle lovnader og de påfølgende unnskyldninger som vi voksne har når vi ikke holder vår lovnad eller de ord vi gir?

Hva kan vi bruke som unnskyldning når vi svikter våres egne ord og lovnader.

Tenker vi over den makten ordet har og ikke minst faren for å misbruke den makten som ordet har når vi for eksempel sier du mener det ikke når ett barn sier det lover?

Årsaken til at jeg peker på dette er at for meg er ikke ord bare ord. Nei ord er både en fantastisk gave, samtidig som det kan være ett farlig våpen. Det er en gave om vi evner å bruke ordene rett, men samtidig kan ordene bli svært så farlig om vi ikke er oss beviste hvordan vi bruker ordene og hvilken makt ordene kan ha

For ord kan både løfte oss opp, men samtidig knuse oss. Ord kan både sette oss fri fra fastlåste mønstre, men og fange oss. Ja ord kan komme som de hardeste slag, men og som det mest forsiktige kjærtegn.

Ja de ord vi bruker eller får, kan bringe både gråt og latter i same stund, både som forløsning og lindring. Dersom vi tenker over dette, så er det fantastisk hvilken styrke, poesi og makt som ligger i ordet, og ikke minst hvor heldige vi er som har evnen til å bruke ordet.

Spørsmålet mitt blir ofte hvorfor det da ofte virker som om ordene ikke strekker til. Vi sier ofte vi ikke har ord, og det kan nok være rett. Samtidig bør vi huske at ett budskap er ikke sendt før det er forstått. For ord, og ikke minst ordene sitt mellomrom er ikke bare ord men så mye mye mer.

Vi bør kan hende tenke over at det er ikke alltid de ordene vi sier som betyr mest, men heller de ordene som andre sier til oss. Kan hende vi ikke skal være så flinke til å stemple andre med sterke ord, men heller bruke både øyne og ører, ja hele kroppen for å lytte til hva den enkelte forsøker å formidle til oss.

Jeg bruker ofte ett døme at når ett barn sier at månen er svart og firkantet , så er vi voksne ofte raskt ute og sier: slutt å tull. Jeg aksepterer ikke dette. Jeg finner heller papir og tegner en svart måne. Deretter tegner jeg en rund og gul måne. Så sier jeg til barnet: Du sier din måne er svart og firkantet, min er gul og rund. Kan du fortelle meg hvordan du er kommet til din løsning, så kan hende du får meg til å tro på din måne. Med dette har jeg ikke blindt akseptert, men heller ikke avvist barnets fortelling. Jeg har heller invitert til dialog. For gjennom interesse og dialog får jeg mer kunnskap som gjør meg i stand til å forstå.

Når en da får mer kunnskap så kommer enn til en ny situasjon der en må ta valg, i sammenheng med hvor mye en kan stå i eller hvor mye en skal involvere seg.

Det bringer meg da tilbake til ordet LOVA.

Men nå vil jeg ikke ha fokus på hva barnet sier, men heller hva vi som voksne sier. Det være seg både foreldre, skole, samfunn ja alle sammen.

Jeg vil legge det frem på en annen måte (muligens klargjørende) siden vi er så raske med å bruke det, og ikke minst misbruke det.

L          Lærdommen som vi har og ikke minst den lærdommen som vi vil, bør og   skal få som en konsekvens av det vi lover.

O:        Ordet sin verdi og hvor verdifullt og forpliktende ordet er, kan og skal være for oss alle.

V:        verdien av det som blir lovet, kan vi se og ta inn over oss det

A:        Ansvaret vi får og tar når vi lover noe. Er vi klar over det og er vi villig til å ta det ansvaret????

Barn ser hva vi voksne gjør, og vi kan med god grunn si at barn fødes som originaler, men blir snart en kopi. Når barn ser at vi voksne ikke er ordholdne, så har vi gitt barna de første byggestein i deres liv og lagt premissene for hvordan de tror det skal være.

Når barn så reagerer, kan hende slik de oppfatter at vi voksne gjør det, så er vi voksne ofte raskt ute med korreksjon. For er det noe vi voksne ikke tolererer så er det frekke barn som ikke holder ord, lyger og ikke er lik de andre.

Da blir ofte fokus flyttet fra subjekt til objekt og barnet er blitt ett problem. En må finne en løsning på problemet.

Kan hende vi heller burde se på oss selv og søke en løsning i oss selv, heller enn å se barnet som problemet.

Vi bør kan hende spørre oss selv vi voksne hvilke Middel, skal vi bruke for å gi hvert enkelt barn ERKJENNELSE slik at vi skaper SAMHANDLING og TRIVSEL. Evner vi som voksne å skape den gode RELASJON der barnet sees som subjekt, vil barnet snart melde tilbake INNKLUDERING, NÆRHET OG GLEDE.

Det vi da har skapt er MESTRING FOR DET ENKELTE BARN

M        iddel

E          rkjennelse

S          amhandling

T          rivsel

R         elasjon

I           nnkludering

N         ærhet

G         lede

Dette er noe som vi alle bør tenke over. Ikke bare foresatte, men og alle som har sitt arbeid med barn.

Evner vi eller vil vi møte barnet der det er. Om ikke hvordan kan vi da gi barnet mestring?

 

 

 

 

BEDRE BRENT ENN ALDRI TENT

Mange lure nok på overskriften, men det er en setning jeg har brukt mange ganger når jeg har involvert meg i ulike saker. Når jeg da får spørsmål hvordan klarer jeg å være så engasjert, uten å bli utbrent, så ler jeg som oftest og sier bedre brent enn aldri tent.

Personlig anser jeg meg som privilegert som på min reise har fått møtt så mange fantastiske mennesker, og ikke minst at de har delt av sin kunnskap og erfaring med meg.

Det er så mange jeg kunne ropt frem og sagt de burde fått medalje. Ta ho som her om dagen sendte meg en melding på facebook. Hun hadde funnet navnet mitt og nå ville hun sende noen ord. Hun tok meg tilbake mange år. Da var hun en jente som hadde ting og slite med. Jeg var da den privilegerte som hun stolte på og i lag med henne, og hennes utrolige mor lagde vi en veg ut av det mørke hun følte hun var i. Når hun nå sendte en melding var det for å si hva det lyset som ble tent hadde betydd for henne. Jeg måtte påpeke at hun og hennes familie i kraft av sin kjærlighet hadde lyset selv, men kan hende jeg bidro til å tenne det som hadde slukket for en liten stund.

Jeg kan og fortelle hvor imponert jeg er over de som har mistet det kjæreste de har, men som fortsatt er i stand til å stå oppreist i livets storm. Personlig kan jeg ikke forstå hvor dere tar styrken fra, og jeg kan heller ikke fult ut sette meg inn i smerten dere har opplevd. Det eneste jeg kan forsøke er å være ett medmenneske og tilby min støtte.

Dette er to ulike skjebner, med for så vidt helt ulikt utfall, men samtidig er det så mange fellestrek.

Det er ett bakteppe av ting som har sviktet, i den forstand at om de som var ansvarlige hadde gjort sitt og fulgt med hadde det kan hende ikke skjedd slik det gjorde.

Mange vil nå hevde at jeg er en fanatisk angriper av de ulike system. Tvert i mot sier jeg, for jeg mener jeg ikke angriper systemet, men jeg tillater meg å stille spørsmål til de ulike system.

For skal vi virkelig godta ett overordnet system der alle synes å gå i same retning og bukke for de same herrene. Jeg har nå engang hørt at der alle tenker likt, der blir det lite resultat.

Mine tanker om systemsvikt lå og til grunn for møtet på stortinget med Justiskommiteens medlem Ulf Leirstein. Mitt anliggende var grunnet det som er fellesnevner i alle sakene jeg har fått på bordet siste tiden, nemlig klare brudd og sterk systemsvikt som råker de svake og sårbare.

 

Hvorfor er det ikke noen som tar ansvaret og rydder opp?

Hvorfor blir ikke noen stilt til ansvar når feilene blir oppdaget og det fremkommer soleklart hva som har skjedd.

Hvorfor har mange av systemets tjenere så store problem med å si unnskyld.

 

Ja her kunne jeg fortsatt i det uendelige med hvorfor spørsmål, men når natt blir til dag ville jeg fortsatt ikke ha fått noe svar som jeg kan tro på.

Og heri ligger da ett stort problem.

Systemene er så selvforsterkende at ikke bare eser de utover, men de kveler og på mange måter den vanlige borgers vilje og styrke til å stille kritiske spørsmål. Det nytter jo ikke likevel er det som ofte fremkommer.

Heldigvis er det da noen slik som Ulf Lerstein som våger å stille spørsmål om rettssikkerhet og det som foregår, og ikke minst sette det på dagsorden. Selvfølgelig verken kan eller skal han som representant gå inn i enkeltsaker, men her er realiteten at det som vi opplever som en rød tråd er større enn enkeltsakene i seg selv. Det er velsignet når en representant ikke bare lytter, men aktiv ber om forslag til hva en kan gjøre på vegen videre. Ikke for å straffe eller henge ut noen, men for å sette fokus på rettssikkerhet.

For meg er det ordet rettsikkerhet fundamentalt i vårt demokrati, og samtidig er jeg så sint når jeg ser systemene tar snarveger i sin fortolkning og håndtering av de ulike regler, og det på en måte som ofte råker de svake og sårbare. Noen vil nok mene det er sterke påstander om jeg sier at systemets tjenere ikke følger gjeldende lov, men med de bevis jeg sitter med så kan jeg på mildeste måte si at det er mange som har en svært underlig måte å tolke loven på.

 

Kan få en følelse av at mange av systemets tjenere følger to regler

 Regel 1: Vi som er systemets tjenere har alltid rett

Regel 2: Skulle det mot formodning fremkomme at vi som er systemets tjenere har gjort feil, så bestemmer vi oss bare for at Regel 1 trer i kraft.

 

Personlig kan jeg ikke godta slik tolkning, og jeg håper også andre vil reagere på feil som de ser og hører. Men uansett vil jeg fortsette å stille spørsmål og reagere når jeg får inn saker der det så tydelig er gjort feil.

Mange har stilt spørsmål om hvor langt jeg er villig til å gå: Ikke still spørsmål om du er redd for svaret sa jeg til ah som spurte. Andre har vært bekymret om jeg kommer til å bli brent ut, men da er vi tilbake til hva jeg startet med. For i sannhet er det bedre å være brent enn aldri tent. Og samtidig kan jeg si at når jeg tenker på personer som jeg treffer og som gir meg så fantastiske minner er jeg ikke bekymret for å bli utbrent.

Heller tvert om er jeg mange ganger mer bekymret for å eksplodere i sinne og fortvilelse over alle de som blir sviktet. Det er den eller de jeg så gjerne vil være nær.

Den næraste

Han som snåver tidt på vegen

Og som ingen styrke ber.

Han er den som står meg nærast

Og som all min godhug fær.

Han som full av angst å otte

Ser seg skjelvande ikring.

Han er den eg hugar verje,

Vera nær i alle ting.

Han som tagal står i flokken

Med eit einsamt andletsdrag.

Han er den eg går i møte

Og så gjerne byd mitt lag.

Han som går med gråt i bringa

Og med pine i sitt sinn.

Han er den eg hugar famne

Leggje til mitt hjarte inn

Birger Johannesen