ER DET FEIGHETENS FRYKT SOM STYRER SYSTEMETS TJENERE?

Samfunnets apekatter

IKKE HØRE, IKKE SNAKKE, IKKE SE, JA DA KAN ALT (INGENTING ) SKJE

Når jeg bruker bilde av de tre apekattene, så er det fordi disse apekattene på en fantastisk måte illustrerer hvor vanskelig det synes å være for systemets tjenere å handle og gjøre ting rett, selv om bevisene foreligger.

Heller enn å gjøre urett til rett så velger de ærede personer å være som disse apekattene:

De vil ikke høre: Det er noe som er gjenganger når vi har forsøkt å formidle faktum og uomtvistelige bevis.

De vil ikke snakke: Ja det er og noe som vi har opplevd i angjeldende sak.

De vil ikke se: Ja det er og faktum for de vil overhodet ikke se verken skriftlig eller audiovisuelle bevis.

Når dette er det som fremstår så sterkt i en angjeldende sak, må jeg og stille meg spørsmålet hva er årsaken til systemet unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse, ja i realiteten det jeg vil kalle en KOLLEKTIV FEIGHET. 

Når jeg bruker begrepet KOLLEKTIV FEIGHET, så begrunner jeg det i den totale svikten som systemets tjenere viser, når en kan fremlegge bevis på at domfelte ikke har fått rettmessig behandling.

Faktum er at han har vært utsatt for justisfeil grunnet feil gjort av systemets tjenere.

Jeg vil da i neste omgang stille spørsmål hva er årsaken til fremveksten av den KOLLEKTIV FEIGHET som synes å være så tidsaktuell i dagens samfunn.

Kan det være fordi:

F ellesskapsverdiene våre har forvitret slik at vi fremstår som hjemløse og rotløse og ikke evner eller våger å stille opp når urettferdigheten råker den enkelte.

mpati er for mange blitt ett honnørord uten substans og innhold, og som fremkommer i store festtaler, men i hverdagens virkelighet ofte synes å forvitre

nkludering og fellesskap synes på mange måter å tape for ekskludering, klasseskille og stigmatisering. Det er lettere å følge strømmen og dømme, enn å stå opp og ta ansvar.

G evinst, gevinst og atter gevinst for meg selv blir det overordnede. Hva får jeg ut av å bry meg, eller mest hva kan jeg tape på å bry meg er det som står i fokus. Herunder kommer og da måltalla som den enkelte skal oppfylle for å kunne si at han gjør jobben sin. Få saken ferdig så får en stjerne i boka.

H ardhjertet distanserer vi oss fra det som skjer, for vi kan jo måtte ta valg som forplikter oss. Og det med å ta valg er jo en fare, da vi kan bli upopulære og tape makt og status.

E ngasjementet blir ofte styrt av mål middelteori, og når vi møter risiko eller motstand så slukkes og mangt ett brennende engasjement. Det er best å sikre seg selv og holde avstand til en ser hva som skjer.

T russel er noe som lett kommer til syne i slike sammenhenger. Her kan en snakke om trussel fra sjefer, eller trussel mot de som klager. Når en ikke vil ha problemet så er det en enkel mekanisme å sette frem, eller signalisere trusler.

Dersom dette er realiteten, ja da har i sannhet den KOLLEKTIV FEIGHET fått fotfeste.

Da kan en være både døv, blind og stum for de realiteter som fremkommer, og heller velge å stemme i det felles hylekoret som sier med sin skinnhellige overbevisning at systemet har rett.

Spørsmålet jeg i en slik sammenheng da må stille, ikke minst til systemets tjenere er? Ser, hører og snakker den enkelte av disse systemets tjenere fra sitt eget hjerte og med sin egen moralske overbevisning?

Personlig tviler jeg på det. Jeg tror at ikke bare disse systemets tjenere, men de fleste av oss har en tendens til å la FEIGHET ta overhånd. Og så lenge vi lar FEIGHETEN bli den styrende faktor, vil ikke det å stå opp og si fra når ting er gale, ha levelige kår.

Den feighet som jeg peker på, kan og sees i sammenheng med det engelske ordet cowardice – feighet. Det handler bokstavelig talt om å stikke halen mellom beina og skygge banen når frykten får overtaket.

Og når vi dag ser på systemet og mange av dets ledere, så våger jeg og si at det er mange feige ledere som ikke våger å stå opp og frem. I neste omgang vil det da følge at som leder er de da og udugelige.

Men det er og noe som heter at vi får de ledere vi fortjener, og i denne sammenhengen må hver enkelt av oss våge å stille oss foran spegelen og granske oss selv. Kunne vi gjort mer når urettferdigheten råker, det være seg mange eller den enkelte. Burde vi gjort mer? Og om vi ikke gjør noe så still dere spørsmålet hvorfor gjør vi ikke noe.

Personlig påstår jeg at mye av svaret er å finne i FEIGHET, og den frykt som råder.

Spørsmålet blir da, når skal vi ha mot til å stå opp for det som er rett?

Når skal vi virkelig se, lytte og snakke om hva som skjer eller har skjedd?

Jeg håper den dagen vil komme, men da må svært mange av oss vekkes, ikke minst systemets ledere. For slik som det synes i dag, og som bildet av apekattene illustrerer, er viljen hos enkelte av systemets tjenere til å se, høre og lytte svært liten.

Vil påpeke at jeg med dette ikke sammenligner systemets tjenere med apekatter, da jeg da kunne stå i fare for å fornærme apekattene.