PAPPA, JEG LOVER:

Det er en sterk setning jeg setter som overskrift i kveld, men når sant skal sies er det en setning vi som foreldre hører titt og ofte fra våre barn. Men samtidig er det ikke bare barn som bruker denne setningen. Vi voksne er og svært flinke med å bruke setningen jeg lover i ulike situasjoner.

Når sant skal sies, og det gjelder i realiteten både barn og voksne, så skjer det at vi alle må love igjen og igjen, da det skjedde ting, som gjør at det som vi lovet ikke ble gjennomført. Når det gjelder barn så hender det da at vi voksne ser på de, og sier at det nytter ikke hva du lover osv for du holder ikke ord.

Hva så med alle lovnader og de påfølgende unnskyldninger som vi voksne har når vi ikke holder vår lovnad eller de ord vi gir?

Hva kan vi bruke som unnskyldning når vi svikter våres egne ord og lovnader.

Tenker vi over den makten ordet har og ikke minst faren for å misbruke den makten som ordet har når vi for eksempel sier du mener det ikke når ett barn sier det lover?

Årsaken til at jeg peker på dette er at for meg er ikke ord bare ord. Nei ord er både en fantastisk gave, samtidig som det kan være ett farlig våpen. Det er en gave om vi evner å bruke ordene rett, men samtidig kan ordene bli svært så farlig om vi ikke er oss beviste hvordan vi bruker ordene og hvilken makt ordene kan ha

For ord kan både løfte oss opp, men samtidig knuse oss. Ord kan både sette oss fri fra fastlåste mønstre, men og fange oss. Ja ord kan komme som de hardeste slag, men og som det mest forsiktige kjærtegn.

Ja de ord vi bruker eller får, kan bringe både gråt og latter i same stund, både som forløsning og lindring. Dersom vi tenker over dette, så er det fantastisk hvilken styrke, poesi og makt som ligger i ordet, og ikke minst hvor heldige vi er som har evnen til å bruke ordet.

Spørsmålet mitt blir ofte hvorfor det da ofte virker som om ordene ikke strekker til. Vi sier ofte vi ikke har ord, og det kan nok være rett. Samtidig bør vi huske at ett budskap er ikke sendt før det er forstått. For ord, og ikke minst ordene sitt mellomrom er ikke bare ord men så mye mye mer.

Vi bør kan hende tenke over at det er ikke alltid de ordene vi sier som betyr mest, men heller de ordene som andre sier til oss. Kan hende vi ikke skal være så flinke til å stemple andre med sterke ord, men heller bruke både øyne og ører, ja hele kroppen for å lytte til hva den enkelte forsøker å formidle til oss.

Jeg bruker ofte ett døme at når ett barn sier at månen er svart og firkantet , så er vi voksne ofte raskt ute og sier: slutt å tull. Jeg aksepterer ikke dette. Jeg finner heller papir og tegner en svart måne. Deretter tegner jeg en rund og gul måne. Så sier jeg til barnet: Du sier din måne er svart og firkantet, min er gul og rund. Kan du fortelle meg hvordan du er kommet til din løsning, så kan hende du får meg til å tro på din måne. Med dette har jeg ikke blindt akseptert, men heller ikke avvist barnets fortelling. Jeg har heller invitert til dialog. For gjennom interesse og dialog får jeg mer kunnskap som gjør meg i stand til å forstå.

Når en da får mer kunnskap så kommer enn til en ny situasjon der en må ta valg, i sammenheng med hvor mye en kan stå i eller hvor mye en skal involvere seg.

Det bringer meg da tilbake til ordet LOVA.

Men nå vil jeg ikke ha fokus på hva barnet sier, men heller hva vi som voksne sier. Det være seg både foreldre, skole, samfunn ja alle sammen.

Jeg vil legge det frem på en annen måte (muligens klargjørende) siden vi er så raske med å bruke det, og ikke minst misbruke det.

L          Lærdommen som vi har og ikke minst den lærdommen som vi vil, bør og   skal få som en konsekvens av det vi lover.

O:        Ordet sin verdi og hvor verdifullt og forpliktende ordet er, kan og skal være for oss alle.

V:        verdien av det som blir lovet, kan vi se og ta inn over oss det

A:        Ansvaret vi får og tar når vi lover noe. Er vi klar over det og er vi villig til å ta det ansvaret????

Barn ser hva vi voksne gjør, og vi kan med god grunn si at barn fødes som originaler, men blir snart en kopi. Når barn ser at vi voksne ikke er ordholdne, så har vi gitt barna de første byggestein i deres liv og lagt premissene for hvordan de tror det skal være.

Når barn så reagerer, kan hende slik de oppfatter at vi voksne gjør det, så er vi voksne ofte raskt ute med korreksjon. For er det noe vi voksne ikke tolererer så er det frekke barn som ikke holder ord, lyger og ikke er lik de andre.

Da blir ofte fokus flyttet fra subjekt til objekt og barnet er blitt ett problem. En må finne en løsning på problemet.

Kan hende vi heller burde se på oss selv og søke en løsning i oss selv, heller enn å se barnet som problemet.

Vi bør kan hende spørre oss selv vi voksne hvilke Middel, skal vi bruke for å gi hvert enkelt barn ERKJENNELSE slik at vi skaper SAMHANDLING og TRIVSEL. Evner vi som voksne å skape den gode RELASJON der barnet sees som subjekt, vil barnet snart melde tilbake INNKLUDERING, NÆRHET OG GLEDE.

Det vi da har skapt er MESTRING FOR DET ENKELTE BARN

M        iddel

E          rkjennelse

S          amhandling

T          rivsel

R         elasjon

I           nnkludering

N         ærhet

G         lede

Dette er noe som vi alle bør tenke over. Ikke bare foresatte, men og alle som har sitt arbeid med barn.

Evner vi eller vil vi møte barnet der det er. Om ikke hvordan kan vi da gi barnet mestring?

 

 

 

 

Skrevet av

Sveinolav

Familiemann, sosionom og landbruksutdanning i bunn. Kaller meg med ett smil for sosionaut

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.