SAMFUNNSJAGET ETTER LYKKE

Hvordan har du det, eller hvordan går det, er spørsmål som vi ofte stiller hverandre.

Ofte stilles spørsmålene i farten, enten det er på telefon eller om vi treffes på gata, eller ett kjøpesenter. Jeg undrer meg virkelig om vi virkelig vil vite hvordan andre har det eller rettere sagt om vi klarer å ta i mot svaret.

Som oftest får vi høre at det går godt eller på det jevne, og da kan vi svare at slik er det her og. Ofte baseres svarene på hvordan det går med unger, eller fremskritt på jobben osv. På en måte så er det ufarlig alt sammen. Blir nett som været, alle vil kunne snakke om det.

Men så kommer den dagen da du spør hvordan har du det, til en venn eller bekjent, og så kommer en flodbølge i mot deg.  Kan hende han har en historie som velter mot deg med smerte og ulykkelighet, og hva gjør du da?

Er det sjokket, redselen eller frykt som i mange tilfeller gjør at vi da trekker oss unna. Hva er årsaken til at vi mange ganger ikke klarer å være der når det er som mørkest og vanskeligst for andre.

Min tanke er at på vår veg for å forskjønne livet og vår søking etter lykke, så har vi og forskjønnet smerte, død og vanskeligheter på en måte som gjør at vi sliter med å takle det.

Det blir på en måte som med kjøtt som vi eter. De fleste vil ha det og liker det, men vil knappest vite hvordan det er havnet i disken. Da blir de ulykkelige.

Dette lykke begrepet kommer til oss veldig tidlig i dag. Bare du gjør det og det på skolen så vil du oppnå velstand og lykke får våre barn høre.

Men skal alt vi bygger vårt liv på bare være materiell lykke og velstand. Er vår plikt som menneske innfridd når vi lever opp til samfunnets krav og forventninger, eller er det noe mer? Eller er det muligens slik at for de som vender seg til gud, så er de sikret og vil oppnå den evige lykke. Jeg kan ikke gi eksakt svar, og jeg kjenner heller ikke noen som kan gi svaret.

Jeg vil heller beskrive livet som beinhard morro. Det er både oppturer og nedturer. Du kan si livet er en lang reise i fjellheimen. Vi klatrer våre fjell opp og ned alle sammen.

Vi har alle hørt om Mont Everest, men for meg er det ett fjell som er større, det er vårt eget Mont Life rest.

Vi har alle vårt eget fjell å beiseire. Noen høge, noen små. Men for hver enkelt så kan det fjellet han/hun klatrer være det største akkurat da. Noen klarer ikke sitt fjell første gang og kan hende aldri. Noen er fornøyd med å stoppe på vegen, og sier det er nok.

Men de fleste klarer første topp, og hva så? Vart det lykken de fant på toppen der???

Nei for mange blir det da å se utover og oppover. Da er det nye fjelltopper som de selv ser, eller som de får høre at de bare må nå, for da vil de bli lykkeligere og komme høgere opp. Så de jager videre, hele tiden mot nye fjelltopper i sitt eget liv.

Men hva er det som driver en videre? Er det lykken vi søker eller redselen for å bli ulykkelig?

Noen snakker om at lykke er å realisere seg selv og så søker de utover og oppover mot neste topp. Og i vår fortvilte søking etter lykke og selvhevdelse, hender det ofte at vi søker oss ut av den nære familiesfære i vår realiseringstanke. Vi sier at vi er ikke lykkelige der vi er, men evner vi å stille oss foran spegelen å stille spørsmålet hvorfor er vi ikke lykkelige.

Nei vi jager stilltiende med i samfunnets krav om lykke. Kan hende når vi da går mot fjelltoppene, burde se på de elvene vi passerer. Tenk da på kjerringa mot strømmen og vurder om det er på tide å gå mot strømmen for oss alle en stund.

I stedet for at vi hele tiden søker utover og oppover for å finne lykke og realisering, burde vi kan hende gå innover i oss selv. Det er vårt indre som er vår kilde til det vi er i dag, og det indre vil og være kilden til hva vi noen gang kan bli. Det er når vi er i sann kontakt med oss selv at vi vil finne svar på vår søken etter lykke, håp og drømmer.  For evner vi ha ett fundament i det indre, så vil og vår søking i det ytre ha en varig verdi og bety noe. Kan hende når vi da søker mot fjelltoppen så vandrer vi ved siden som en medvandrer, heller enn det som synes å være målet i dag, nemlig bare jeg kommer meg opp så er jeg lykkelig.

Spørsmålet er om vi vil søke vår egen sannhet??

VANNET OG SANNHETEN

Vannet er en livsnødvendighet

Slik er det med sannheten og.

Vannet kan sildre, renne eller kaste seg frem

Slik er det med sannheten og.

Vannet kan skape, forme, men og rive ned.

Slik er det med sannheten og.

Vannet kan aldri for evig holdes tilbake

Slik er det med sannheten og.

Vannet finn i naturen sitt spor

Slik er det med sannheten og

Vannet sin retning kan være vanskelig å se på avstand

Slik er det med sannheten og.

Vi forsøker ofte å forandre vannets retning

Slik er det med sannheten og.

Vi kan porsjonere vannet

Slik er det med sannheten og.

Når så vannet forsvinn, blir det tørke og død

Slik er det med sannheten og.

sannheten

Skrevet av

Sveinolav

Familiemann, sosionom og landbruksutdanning i bunn. Kaller meg med ett smil for sosionaut

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.