HVEM ER DU

ørnen

 

Hvem er du som minner om gasellen som springer,eller ørnen som folder ut sine store vinger.

Hvem er du når du som vulkanen i raseri koker over,og  vi  fruktbart bygger videre når du legger deg og sover.

Hvem er du som godtar en som på mørke stier går, og kommer og blir lyset for han som alene står.

Hvem er du som gjør den harde vilje om til det mykeste smør, og lager flammer av bålets døende glør.

Hvem er du som uansett renkespill og bisarr logikk, kjempet for alt og alle og de svar du ikke fikk

Hvem er du som ber om respekt og ære og en åpen hand, og hever din røst mot systemets lenker og band.

Hvem er du når vi frå denne kloden bort skal vanke,siden du er med til vårt hjerte slutter å banke.

Jo du er vår kjærlighet til livets frihet,som vil bestå i dag, i morgen og i all evighet.

Denne teksten kom jeg i hug når jeg her om dagen kjørte gjennom Hardanger. Jeg fikk god tid til å tenke på naturen og hvordan vi steller oss mens jeg kjørte. Jeg ser kontrastenes landskap fra forholdsvis flate jorder i Etne til små og bratte jorder inne i fjorden. Jeg ser de som knoger seg fast i lia som de har gjort i mange år og lurer på når vil de gi seg. Er det siste generasjon som bur her nå, eller vil det komme nye generasjoner som vil ta arven videre. Ja for det er en arv, og i sannhet en stor og verdifull arv vi er i ferd med å miste.

For i dag skal alt være så effektivt og strømlinjeformet at det knapt er tid for de små brukene og det å ta vare på de små jordene. Det viser og igjen i form av at det gror mer og mer igjen både langs vegkanter og i liene generelt. Det er en kontrast her at mens alle snakker om matvaresituasjon og tydeligvis baserer seg på en sirkulære økonomi så kan det synes som om vestlandet gror igjen.

Personlig mener jeg at vi trenger å bevare de små brukene og bosetningen i distriktene, men da må og forhold og signal være så tydelige og forutsigbare at folk våger å satse. Pr i dag synes det som om det fremkommer mange fine ord, men essensen virker å være uansett ord vi hører, at alt skal være stort og ikke minst sentralisert.

Med det som bakteppe er det godt å treffe de som gjennom årene har kjempet på de ulke bruk på vestlandet og gjerne og i de ulike daler i dette landet. De har en utrolig kjærlighet til naturen og jorda. Ikke minst har de flere generasjoners erfaring som de kan høste av når de spiller på lag med naturen. Bare se hvordan de gamle husene er plassert og hvordan folk har tatt hensyn til vind og vær.

Men når så forutsetningene endres, tilskuddene fjernes og alt skal effektiviseres, hva blir da status. Jo da får vi noen som sliter og tar sin økt til de er ferdige i yrkeslivet. Kan hende de både er trøtte og bitre og det med all grunn. For hvem skal overta når ingen mener det har noe for seg. Samtidig synes det å være vilje til å gi tilskudd slik at en kan rydde utsiktsplasser for turistene. Ja selvfølgelig må vi fremvise ett glanset bilde som vi (noen) kan tjene på.

Men alvorlig talt, livet er mer enn bare turister og utsiktspunkt langs en landeveg. Livet består av alle de vanlige folkene som skal bo og leve sammen. De skal satse og involvere hverandre på en måte som skaper ett levelig samfunn. Pr i dag ser jeg en sterk fare ikke bare for gjengroing men og for at mange av de små brukene vil stå til nedfall og gå tilbake til naturen.

 

Da er jeg tilbake til det jeg startet med: hvem er du.

Her kan jeg da og snu det og si hvem er vi

Hvem er vi som godtar at regjeringen blodtapper vårt distrikt på en slik måte at utkantene blir svakere og svakere år for år.

Hvem er vi som aksepterer at alt skal måles i effektivitet og penger og der livskvalitet bare synes å være ord som brukes i festtaler.

Hvem er vi som aksepterer at de som med både slit og kjærlighet har bygget landet, nå kan synes å bli parkert i alle henseende.

Ja hvem er vi som er mest opptatt av global og kapitalistisk tilpasning selv om det går på bekostning av egen kultur og egne borgere.

Ja vet vi i virkelig hvem vi er, eller hvem vi vil være? eller har vi i realiteten solgt ut den frihetens kjærlighet til livet som tidligere generasjoner kjempet for.

Skulle det være tilfeller er det ikke bare våre bygninger som er til nedfalls grå og fargeløse. Vår egen sjel og samvittighet står da og i fare for å bli svært grå og fargeløs om vi aksepterer en politikk som ilegger oss lenker og band, i den forstand at vi tilslutt ender opp med å gi opp vår egen frihet.

bygning i forfall

Om vi da sier vi vet hvem vi er, så blir spørsmålet er det slik vi vil være, eller slik vi vil ha det??????

PERSONLIG SIER JEG NEI

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.