Gaver både til glede og byrde.

Jeg har gjort meg noen refleksjoner over ikke bare kjøpepresset på gaver som vi må, skal og bør gir, men og det sosiale trykket som vi møter. Dette trykket oppstår i dag svært tidlig, da vi lærer ungene om kroneverdi og ikke minst verdien av gavene.

I dag er det mange plasser vanlig med presanger godt over 100 lappen til ungene i barnehagen og det øker gradvis utover i skoletiden kan det synes som.

Selvfølgelig blir ungene glade og det er det viktigste sier vi.

De river av glansa papir fra gaver som er pakket så fint inn, og så er det neste pakke takk. Kan på en måte synes som om innlevelsen og gleden er datostemplet og der utgangsdatoen er nuet, å der gikk datoen ut.

Når vi kommer til juletider som i utgangspunktet skal være en tid både for glede og ettertanke så har vi det same presset der og. Det lages liste og settes opp hva en må, skal og bør handle, og i de fleste tilfeller så sprekker budsjettet.

Vi er som foresatte med på karusellen da vi er sterkt preget av det som foregår i samfunnet ellers, og vi vil jo at våre barn ikke skal dette ut, bli mobbet osv. Derfor strekker vi oss langt (for langt??) alle sammen.

Men gå så litt tilbake til når ungene har laget presanger og har pakket den inn selv. Det er kan hende ikke glanset papir. Papiret som de bruker å pakke inn gaven med kan og virke skrukkete og ikke helt rett formet, men det er den flotteste pakken vi kan få. Den er skapt og gitt med kjærlighet og vi kan bevare den for alltid i vårt minne.

Kan hende vi voksne burde tenkt på om vi kunne laget en spesiell pakke til våre unger. Det skulle ikke være det glansede papir som synes å være helt perfekt. Nei la oss bruke ett vanlig ordinært papir, som gjerne har vært med på litt av hvert. La papiret gjerne være litt skrukkete og falmet, da det viser at det har levd og har en livshistorie.

Det vi da burde putte opp i pakken er våre gleder og sorger, våre drømmer og de mest fantastiske fortellinger om hva våre barn har gitt oss og hva de har betydd og vil for alltid bety.

I vår historie og med våre kjærlige minner vil de da kunne se seg selv som de skinnende diamantene de fortjener å være. Jeg tror om vi klarer å pakke inn en slik gave så vil denne gaven ha ett evig datostempel.  For denne gaven er da vår kjærlighetsgave til selve livet og vårt håp og våre drømmer for våre barn. La oss bare be at de har klarer å få med seg den lærdom og ballast som gjør at de klarer å pakke gaven ordentlig ut. Det blir den store utfordringen, for jeg føler meg ikke trygg på at vi voksne av i dag er de beste læremestere i en slik sammenheng

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.