Verdig alderdom fra damene på øyo

rognetreet

 

Det gamle treet

Jeg ser rogne treet

såret og vridd i sin gamle form.

Etter skadene er det snart ferdig

om det vurderes etter gjeldende samfunnsnorm.

Ja normen vil fjerne de

som ikke gir næring på rette måten.

Så vi kaster og plasserer de

gjerne om bord på den aller siste båten.

Men treet vil ikke gi seg

det har fortsatt liv i sin topp.

På same måte som blodet

pulserer i en gammel sliten kropp.

Ja med sine grønne blad

og de blodrøde bær.

Viser rognetreet i sannhet

hvor viktig livslyst er.

For så lenge en bærer frukt

og har noe å gi til verden.

Hvilken rett har vi til å bestemme

hvem som skal få være med på ferden.

Når jeg satt og så på tv2, var det ett fantastisk program fra Varaldsøy. Her fikk de frem den kampviljen som to gamle damer viste da systemet ville overkjøre både de og lokalsamfunnet.

Skremmende dårlig håndverk av politikerne, men filmen gir og ett skremmende bilde over hvordan vårt samfunn er blitt.

Alt blir kalkulert og dividert, og når du ikke er produktiv og når kostnaden med deg stiger, ja da er du tydeligvis ett problem.

På heimen på Varaldsøy som hadde ett godt driftsresultat, der var og er det fellesskap. Når de styrende fikk regjere, ja da ble de gamle sendt som pakkepost rundt om. Noen og sendt hjem med da påfølgende kostnad for å gi helsetilbud fra kommunen.

Ordet som dukket opp i filmen og som jeg har vært opptatt av før er ordet ensomhet.

Hva gjør vi med våres handlinger i mot den ensomheten som mange føler på i dag. Når en blir gammel og det tynnes i vennekretsen, når gode naboer flytter, når fellesskapet fra den gamle arbeidsplassen tynnes ut, og når barn og barnebarn bor langt borte eller har det altfor travelt med sitt, da kan vegen inn i ensomheten bli kort. Og dersom helsen i tillegg svikter slik at man ikke kommer seg ut og får være en deltaker på de tilbud som forefinnes, så mister man noe av det som man skulle fylle dagene med. I slike tilfeller kommer ensomheten ofte krypende så nådeløs, så nådeløs. Noen vil kan hende trekke seg tilbake i alderdommens refleksjon, og har det muligens godt med det, men det finnes også dem som føler seg drevet ut av gamle sosiale sammenhenger, f.eks. ved å bli tvangspensjonert fra tillitsverv, med følgende setning: «Hvil deg borger, det har du fortjent».

Vi bør alle være klar over at ensomhet er en subjektiv følelse og lar seg ikke avlese ved å telle hvor mange man nikker og sier hei til under butikkrunden, eller hvor mange som har ringt eller kommet innom siste uke. Ensomhet er en sinnstilstand bestemt av hvor sårbar man er for det å bli oversett, grunnet tidligere fellesskap og stort nettverk, og i hvilken grad man evner å gi alenelivet mening. Ensomhet gjør vondt, og derfor gjøres det mye for å trekke eldre inn i fellesskap. Det inviteres til formiddagskaffe og hobbyarbeid, busselskaper til lette dagsturer og opplysningsorganisasjonene til ulike kurs til en ikke altfor billig penge. Likevel blir mange sittende i sin ensomhet, ofte bitre, fordi de ikke kjenner tilbudene, ikke har orket å gå inn i en ny situasjon uten en fortrolig arm å holde i, eller fordi de ønsker noe som de ikke finner.

Jeg er klar over at det kan være vanskelig for utenforstående å lindre ensomhet, men vi står i stor fare for omsorgssvikt i henhold til gjeldende regler om vi ikke er bevist hva som skjer i samfunnet vårt. Vi bør kan hende ha en oppsøkende og tilstedeværende seksjon for de gamle som er mer opptatt av relasjon og kontakt, enn behovet for vinduspuss og gulvvask som det viktige med stoppeklokken i handen.

Selvsagt kan vi si at de gamle av i dag er dyre i form av pensjoner, helsetjenester og hjemmehjelp, og politikerne svarer med å rasjonalisere for ikke å si rasjonalisere bort, slik at man ikke kan tilby stort mer enn tomme liv. Samtidig soler de seg i stråleglansen fra stadig flere gulldukater. Det er umulig å tro at landet ikke har råd til noe bedre, og da blir det en nærliggende tanke at det dreier seg om en mer eller mindre bevisst «silent killing satt i sene av yngre mennesker som ikke ønsker å fø på gamlingene, og som i feighet gjemmer seg i ideologiens tåketale. Det er ikke sikkert at dagens situasjon er så mye bedre enn den gang våre forfedre drepte sin gamle med klubbeslag i bakhodet, når de ble en for stor trussel mot stammens eksistens.

Må tenke på en som kom fra ett annet land og var på besøk i Norge. Han reagerte på noe han så, nemlig alle som gikk tur med hunder. Han sa at i hans land stengte de hunden inne og gikk tur med de gamle. Her i deres land synes det som om dere stenger de gamle inne og går tur med hunden.

 

Er det slik det bør være?

Nei slik skal det ikke være sa damene på Varaldsøy. De tok opp en kamp for oss alle, og viste at det var liv i gamle trær.

Takk til de for det

Én kommentar til «Verdig alderdom fra damene på øyo»

  1. å setja ord på det vi kjenner er også ei gåve i seg sjølv, å seia fram det vi andre føler og tenkjer er du flink til Svein Olav Nordlien….desse to damene frå Varaldsøy har vist oss at det nyttar å stå på…Mildrid si framtoning skapte ein imponerande tru på at noko kan gjerast, den rolege Torborg som nok inspirerte Mildrid som korrekturlesar i alt som vart skrive…er minst like viktig….dei to damene vert ikkje så lett gløymt…

    ordet einsemd ….er den verste «kjensla» nokon kan ha….ikkje alle er like flink å bearbeida dette, men kanskje i einsemda så er du rik også som du seier….men dei som ikkje taklar dette….er faktisk det moderne mennesket som er overfladisk og lyt vera der det skjer eller at ein blir «trollete og vond» i framtreden….mange gløymer å liva….livets slutt kjem vi til alle….å setja ord på kjensler-synsintrykk er bra, men handling det beste…hurra for «Varaldsøy-damene».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.