Barneoppdragelse i praksis

Som far i øvre alderstrinn, hadde jeg gjort meg mange tanker om det å bli far og ikke minst barneoppdragelse. Mye kom og av min utdannelse som sosionom.

Som sosionom har jeg mange ganger sagt at vi snakker så fint at vi ikke klarer å si at folk halter, vi kaller det for alternativ ganglag. Jeg sier dette med glimt i øyet, men og med brodd.

Når vi får 3 unger ganske hurtig, og jeg kan garantere at ungene våre har god lungekapasitet, da blir det travelt. Selv om ungene gir lyd fra seg, så mener jeg at det beviser at de er friske og ikke minst kan de svare for seg. Kan ikke forstå hvor det har det fra. Den opplevelsen jeg vil dele med dere er når jeg som stressa småbarnsfar skulle på handel på en lokal kjedebutikk. Med meg var guttungen, litt over 3 år gammel.

Handelen gikk forsåvidt greit helt til vi kom til kassen, og skulle betale. Rett ved kassen er det som jeg frykter mer enn noe annet når jeg har med meg mine små på handel. Der er det stativ fylt med godteri, lukter og farger i stort antall.

Jeg forsøkte etter beste evne å få guttungen forbi kassa apparatet, men da gav han tydelig beskjed, med hyling selvfølgelig. Han ville ha godt. Som en forstandig far forsøkte jeg selvfølgelig på alle de gode pedagogiske måtene å avlede guttungen. men jett om han ikke var sta. Han hadde bestemt seg, så når jeg setter varene i mine to poser så legger han seg på gulvet og hyler på godteri.

Jeg stoppet, så på han og det var da jeg forlot alle gode pedagogiske modeller. Alvorlig talt så kunne ikke jeg se for meg at jeg skulle bære både to bæreposer og en skrikende unge ut av butikken.

Jeg satte posene rolig ned på gulvet. Deretter slengte jeg meg ned på flisgulvet og startet å hyle jeg og. Jeg slo nevene i flisene og hylte.

Da stoppet guttungen, så på meg lenge.

Så reiste han seg opp og sa: Kom pappa vi må gå

Kan si at det tok ei stund før jeg kom tilbake til butikken, men mange fikk seg sikkert en opplevelse for livet etter som jeg har blitt forklart senere.

For min del ble konsekvensen at guttungen ikke maste mer på godteri slik som tidligere.

Det jeg mener alle kan lære er at vi skal våge å gå utenfor komfort sonen, og ta tak i situasjonen når ungene agerer på en måte som ikke er akseptabel. Selvfølgelig skal en lytte til fagfolk og gode modeller, men det er vi selv som er foreldre, og den rollen har vi ikke bare rett til å bruke, men det er vår fordømte plikt.

Ungene elsker tydelighet og trygge rammer, la oss gi dem det

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.