Selvrefleksjon over tid og egen verdi

Å lese er noen ganger som å vandre gjennom en ukjent dør. Går en gjennom den døren, går en ut av «verden» og inn til en skjult verden. Når jeg skriver tekster og dikt, håper jeg det jeg skriver skal bli slike dører ikke bare for meg, men gjerne og for andre.

Jeg prøver hver dag å nyte tilstedeværelsen i denne urolige og kaotiske verden. Her vil jeg føle, se, lytte og ikke minst gi meg tid til å reflektere og tenke. Noen ganger vil jeg bare sette meg rolig ned med en kaffe kopp, la tankene svive for så å samle de til en tekst eller dikt.

Noen lurer sikkert på hvorfor jeg skriver, (syns nesten jeg hører spørsmålet) men jeg føler faktisk at med så mange inntrykk som vi bombarderes med hver dag, så må jeg skrive ting ned for ikke miste tråden. Muligens er skrivingen og en flukt. Hva som er sannheten er ikke lett å si, da den som oftest ligger i ett mørke og venter på å bli avslørt. Jeg pleier ofte si at det finnes ikke sannhet, bare løgn som ikke er oppdaget. For meg er det fantastisk å søke i skyggene, i mørket og lete etter muligheter. Ja finne åpninger i det vevde nettet som vi mennesker har skapt, både formelt og uformelt. Det har stor betydning å kunne medvirke slik at vi får lys som hjelper oss å se fremover, og videre inn i mørket.

Når jeg skriver hender det ofte at jeg holder rekneskap på meg selv. Da sitter jeg tilbaketrukket og tenker på meg selv og mitt eget liv. Da stiller jeg spørsmål til meg selv, Hvem er jeg? Hva er det jeg holder på med og er jeg i førersetet på eget liv? Har jeg den viktigste rollen for den personen jeg er, det liv jeg har og det som skjer i mitt liv? Eller bare lever og eksisterer jeg i en tilværelse som bare virker å være min egen, da den ikke har opprinnelse i mine avgjørelser og bestemmelser.

Denne prosessen anbefaler jeg alle som en å gjøre, og ikke minst være ærlig mot seg selv når de gjør det.

En av hovedårsakene til at jeg gjør dette er at uansett hvilken kanal, avis eller blad jeg ser i eller på, virker det som jeg ikke har ett godt liv. Jeg er ikke med på de rette festene, jeg har ikke de rette klærne, eller rett hus. Jeg reiser ikke på de rette ferieturene, og ikke minst jeg evner ikke bygge nettverk på den rette måten.

Det kan synes som om vår rolle i vår egen person og livsutforming, blir en slags eksotisk ornamentering, som blir styrt av ulike profitt baserte aktører. Her må mediabransjen og deres kommunikasjon ta en stor del av ansvaret. Det kan virke som de er ledende i den offentlige tenkningen, og bruker svært enkle og treffende formler for å selge inn kompliserte ting.

Men når vi hele tiden stresser, og skal absorbere mer og mer, hurtigere og hurtigere, bør vi tenke over følgende: Tiden løper ikke fra oss, det er vi som løper fra den.

Vi bør ta lærdom av den fortvilte og stressa reklamesjefen som sa” jo flere såkalte tidsbesp­are­nde elektronikk vidundere vi omgir oss med, jo dårligere tid får vi.”

Vi har i realiteten havnet i det tidsfordrivende aksellerasjons-syndromet alle sammen.

Vi har anskaffet oss utstyr som er summende, blinkende, talende, hørende, huskende og ”tenkende”, og som vi må ha for det ene formål å gi oss mulighet­en til å utføre flere aktiviteter i løpet av færre minut­ter enn før.

Men hva er det vi så opplever?

Jo vi opplever tiden mer på pulsen, mer intenst: For når vi måler tiden i mikrosekunder, da raser tiden av gårde. Jo mer besatt vi er av å spare tid, jo raskere bruker vi den opp.

Men den tidløsheten vi søker, både i eget liv og i ikke minst i forhold til andre, den er i realiteten bare oppnåelig hvis vi tenker hverken på fremtid eller fortid. I dag er vi helst fraværende i vår tilstedeværelse i forhold til andre.

Våger vi i vårt tidsjag å stille oss spørsmålet om PC’en eller mobiltelefonen gir oss mer tid til disposisjon?  Eller er det med tiden som med en dårlig aksje­portefølje: Jo mer vi skyter inn, jo fattigere blir vi? Det er sikkert flere enn meg som har tenkt at jo flere mobiltelefoner i bruk, jo vanskeligere er det å få folk i tale; vi får flere samtaler og beskjeder inn, men får mindre tid til å ringe tilbake.

Realiteten er at vi lever av å tråkke på gasspedalen og øke farten alle sammen. Men fart dreper.  Ikke bare ute på veiene, men også på konto­ret, og i ikke minst i hjemmet: Vi utsetter oss da for et slags ”aksel­lera­sjons-syndrom”, der hurtighet blir et mål i seg selv, uten at vi nødvendigvis klarer å legge flere problemer bak oss.  Som det står skrevet i sidespeilet på nye biler:  ”Objects in this mirror may be closer than they appear….”

I vår egen selvrefleksjon bør vi og huske at det franske ordet for has­tighet, vitesse, kommer fra ordet vif eller vive: Å leve.

Er det livet vi har i dag det vi ønsker og lever vi slik vi vil leve?????

2 kommentarer til «Selvrefleksjon over tid og egen verdi»

  1. Takk for hyggelige ord. Når det hender å ta ansvar så mener jeg det er ett ansvar som kviser på oss alle. Gjør vi alle så godt vi kan i forhold til medmennesker og samfunn, ja da kan det svingte gå godt.

  2. Hei Svein Olav!
    Svært godt skrevet om tiden og kulturen eller ukulturen(om sannhet fra mørket og skyggene skal tilnærmes) vi lever i- du er vanvittig dyktig med ord, her treffer du blink etter blink igjen!

    Hjertelig takk for din medmenneskelighet, dine verdier og holdninger, ditt engasjement, ditt mot og at du er med og tar ansvar for ikke bare din og dine nærmeste sin utvikling, men vårt samfunn, vår region og vår nasjons utvikling på grunnleggende områder.

    Vennligst hilsen Vidar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.