HVA RISIKERER DU

Jeg har flere ganger siste tiden snakket om det å ha tid, og være tilstede. Ikke bare tilstede for andre, men og tilstede for seg selv. Jeg peker på at en må kjenne seg selv og sette egne grenser, for da kan en klare det som kommer på en bedre måte

Årsaken til at jeg peker på dette er at jeg er en av de med såkalt helseproblem. Ja jeg har en diagnose, men har bestemt meg for at jeg skal ikke la diagnosen styre mitt liv. Diagnosen er for meg problemet og jeg er løsningen. Noen vil nok si at jeget her er en dårlig løsning, men de om det.

Jeg velger trass mine skavanker å fokusere på livet, og forsøker hver dag å finne ting som jeg kan le av. Og med 3 små i huset er ikke det så vanskelig om jeg bare ser litt utenfor min egen situasjon

 Noe vil sikkert si at det er synd osv. NEI, NEI, NEI sier jeg da med høg stemme.

P.C. Roud har sagt det så godt det er stor forskjell på å synes synd på og vise medfølelse. Å synes synd på noen er fryktens ufrivillige refleks. Medfølelse er hjertets lengsel til å gå inn i smerten og dele dens byrder

 Når jeg klarer å være samfunnsengasjert, far, skribent, klovn, selger osv så er det ikke synd på meg. Jeg anser meg som en optimistisk realist som hele tiden søker løsning for flokken. Og flokken som jeg ser er en stor flkokk.

Siste tiden har jeg vært sterkt engasjert i distrikt, landbruk og de verdiene som vi har bygget opp i dette landet. Tenk å være så heldig å få innspill og tanker fra så mange flinke folk som finnes der ute. Jeg har ikke truffet alle personlig, men her har fjesboka gitt meg mange gode kontakter, og ikke minst mange smil.

 Når jeg tenker på de små problem som jeg har så er de i realiteten bagateller sett i forhold til det mange av dere bønder opplever i dag. Dere får hver dag deres dose av psykisk nedvurdering og hakking fra samfunnet. Dere har knapt noen medisin dere kan bruke som motgift og det er og vanskelig å finne hvor dere evt. skal sette inn støtet for å stoppe det som kommer.

I den sammenheng er det nok noen som sier at det nytter ikke å være positiv eller le. Tvert i mot sier jeg da. Jeg mener det er når det er som mørkest vi må tenne lys, heller enn å fornbanne mørket. Vi må ta vare på hverandre slik at vi ikke går å grubler over alt det negative alene.

 

Så når fremtiden er så mørk og triste

Da skal vi leve som om hver dag er den siste

Gi sol og smil hver dag

Da takler du lettere livets ubehag

 

Sannheten er at det gjelder å risikere

 

Å RISIKERE

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håpe er å risikere fortvilelse.

 

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

Den personen som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingen ting, er ingen ting. Han kan kanskje unngå lidelser og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve.

Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare en person som risikerer er fri.

Hugo Prather

 

Så til aller der ute, vi bør skal og må risikere alle sammen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.