BEAUTIFUL MISTAKES and then we try again

Denne flotte overskriften er hentet fra en engelsk forfatter.

Slik verden fremstilles i dag så skal verden være perfekt og det kan synes som om det ikke er rom for feil, eller tabber. Og er du så syndig at du trør feil, så vil du i mange tilfeller bli tatt hardt. Men her og er spørsmålet hvem du er og hvilken status du har.

Jeg finner det underlig hvor lett vi mennesker har det med å kaste stein og dømme andre, når det gjør feil eller tabber seg ut. For selvfølgelig er vi så spesielle selv at vi gjør jo aldri noen tabber, eller feil.

Og den som da har gjort feil, eller tatt feil valg, bevist eller ubevist, han sitter da der og merker andres vurdering av han selv. En ting er at om en gjør feil som blir vurdert i rettsvesenet. Det kan en på en viss måte forholde seg til. Men den dommen og vurderingen som ofte kommer fra de som er rundt en, blir som ei tykk tåke som legg seg over sjela. Du hører lyder og stemmer, men klarer knapt å se hvor det kommer fra.

Den som da sitter der, i si mørke tåke, kan nok høre muntre toner fra fjernsyn og radio, men tonene når ofte ikke inn. De kan føle situasjonen svært så ensom, selv om de i realiteten har mennesker i nærheten.

Det er personer som har sagt at bare det å gå på butikken kan være en utrolig stor belastning, for de føler andre ser på de og dømmer de.

Jeg må da tenke på med så mange kle forretninger som vi har, så skulle det vært noen som solgte en kappe med nåde. Tenk om en slik fantes og vi kunne legge den over skuldrene til den som har det vanskelig. Eller om vi kunne gått på matforetningen, og i stedet for å kjøpe hårbalsam, kunne kjøpt balsam for sjelen.

Når jeg sitter her og trykker så gjør jeg ofte feil. Men her er situasjonen så fantastisk at jeg har angreknapp og delet funksjoner. Hvorfor kan vi ikke lage angreknapp på livets tastatur. Siden alt som markedsføres i dag skal være perfekt og feilfritt, vil jeg foreslå at vi må henge opp plakat på fødestuen.

Vårt liv er forbeholdt de som aldri gjør feil, og ingen reklamasjon eller klage aksepteres. Dersom vi nå er ærlige så er det ikke mange som hadde kommet ut fra fødestuen da. Men likevel så dømmer vi, og ikke minst vi glømmer ikke.

Hvorfor gjør vi det? Er det hevn, eller dyrking av ego eller andre ting som driver oss.

Er det frykt som gjør at vi ikke vil involvere oss og ta i mot den smerten som andre ber på.

Og når så den som sliter fortel sin historie, og vi stønner ut de empatiske ord, stakkars deg, tenker vi over hvilken verdi de har for den det gjelder.

Ja det er populært med dette ordet empati, og det holdes kurs over en lav sko, både for offentlig og privat sektor. Alle skal lære gode måter å ta i mot budskapet, men helst i kontortiden selvsagt. Spørsmålet er om det de lærer om empati får overføringsverdi til virkeligheten, eller om det blir omformet til sympati og distanse.

Den som har ting han sliter med merker dette med engang. Han ser når de som skal råde eller hjelpe er fraværende i sin tilstedværelse. Da vil han mest sannsynlig trekke seg tilbake til den tåken han har vært i tidligere. Neste gang kreves det enda mer styrke for å komme frem og be om hjelp.

Selvfølgelig kan det være vanskelig å nå bak ordene eller masken til en annen. Herunder så er utdanning en ting, men ens realkompetanse vil her vege ekstra tungt. Har en kjennskap til det landskap den som sliter går i, eller er det helt ukjent. Jeg håper i enhver situasjon at de som skal hjelpe ikke bare får med seg teori, men og har med seg praktisk erfaring og er villig til å se den historiske konteksten. Da har en bedre mulighet til å hjelpe slik at tåken letner.

Da kan en muligens se at en bør ikke være så rask med å dømme den som snubler, men heller vurdere måten han reiser seg på.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.