Tanker vedrørende rollen som hjelper i vårt samfunn.

Som sosionom har jeg gjort meg noen tanker om det som skjer i landet, og ikke minst det som ikke skjer.

Vi tar en utdannelse over flere år, der vi får høre om empati, og mange andre flotte ord. Når vi så er ferdig utdanna så har vi med oss mange flotte modeller i ryggsekken. Spørsmålet er bare om vi får brukt det på rett måte.

 Kan vi i realiteten si at vi går horisontalt ut i verden for å hjelpe?

Nei vi kan ikke det. For i forhold til de vi skal hjelpe så ligg vi langt der oppe i stratosfæren. Vi kan faktisk si at vi starter vertikalt med en veldig stor kraft og fart. Drivstoffet er som oftest idealisme og solidaritet, og at vi skal forandre det dårlige systemet som alle disse stakkars menneskene møter. Men når så den vertikale banen avtar, grunnet vår mangel på drivstoff, så har vi fortsatt en slags fallskjerm på ryggen.

Denne fallskjermen inneholder ikke bare våre verdier og de ulike modeller vi tydeligvis skal eller bør jobbe etter. Den er og bygget opp slik at trådene i skjermen består av ulike overlevelsesstrategier. Denne fallskjermen er dermed ikke bare med å forhindre at vi lander for hardt, den gjør og at vi har en retrett mulighet.

Når jeg så får beskjed om å hjelpe et menneske i nød, hva veit jeg om dette mennesket?

Ikke minst hvilken modell eller hvilke verdier skal jeg bruke når jeg skal hjelpe dette mennesket. Skal jeg bruke fagets grunnverdier, kontorets verdier, eller samfunnets verdier. Ja det er mange spørsmål som vi kan, men ikke minst bør stille oss selv.

Personlig vil jeg si at det eneste jeg veit når jeg får beskjed om å hjelpe et menneske i nød, er nettopp det at det er et menneske som trenger hjelp. Det er et menneske som holder på å gå ned, eller drukne på det store stormende samfunnshavet, og som jeg da kan og skal hjelpe. Jeg veit kan hende også om det er herr eller fru jeg skal hjelpe. Det er ikke sikkert at jeg veit så mye mer.

 Men som en god hjelper og selvfølgelig med de meget brukte orda altruisme og empati, så hopper vi på ordre ut i fallskjerm, det være seg samfunnets ordre – kontorets ordre eller hvem det nå måtte være som gir denne ordren.

Så svever jeg og mange med meg gjennom både tåkebank, loddebank og doggebank og alle andre slags banker, for vi skal virkelig hjelpe.

Mitt problem, (og kan hende mange med meg) starter når jeg lander på dette mennesket sin båt der nede på det stormende havet. For der nede skal jeg da ta fatt på jobben og bruke en eller annen modell sier utdanningen. Problemet er hvorledes en skal jobbe når en kommer ned og ser hvilken båt en skal berge. For i sannhetens navn så er det bygget mange slags båter i denne verden. Vi har både trebåter, plastbåter og stålbåter. Vi har store båter, småbåter osv.

 Hva er det eneste vi kan være sikker på dersom vi lander på en båt som holder på å gå ned, på et stormfullt hav? Jeg vet ikke hva dere mener er sikkert, men personlig er det bare en ting jeg er sikker på når jeg lander på båten og skal hjelpe dette mennesket.

Nemlig det at tegningene til båten er på verftet og ikke om bord på båten. Tror dere virkelig dersom det er en fin båt med teak og mahogny dekk, at dere vil finne en materialstabel og et sagbruk om bord, slik at dere kan sage og sette på plass akkurat de rette bordene eller fjølene. Nei det er ikke realitetene.

 Det er i slike situasjoner at vi må bruke det gamle ordtaket at nøden lærer naken kvinne å spinne. Det er her vi må gripe tak i det beste og ikke minst gjøre det beste vi kan for å få båten og mennesket gjennom det som jeg kaller den første krisen. Vi må altså evne å bruke det beste i frå alt vi har lært, og vi må bedømme situasjonen selv, og ikke minst her og nå.

 Legg merke til at jeg snakker om den første krisen og ikke om en krise generelt.

For når jeg har sørget for å lappe båten og kommet gjennom stormen starter neste krise. Det kan hende både båten, og vi som er om bord er slitne. Kan hende vi ser ut som om vi har vært gjennom tre verdenskriger og tapt de alle sammen, men vi flyter. 

Men da starter den alvorlige situasjonen, eller for å si det med rene ord, den aller største krisen, ikke bare for den vi skal hjelpe men kanskje i større grad for oss som hjelpere.

 Nå starter vi nemlig å pendle opp og ned kysten for å søke etter en trygg havn. For det er vell ikke noen mening i å segle båten på land eller i fjellveggen etter å ha lost og berget den gjennom den første krisen.

 Spørsmålet som gjelder dere andre og som i aller høgste grad impliserer den alvorlige krisen er hva gjør dere når eg eller andre hjelpere segler der ute og leter etter en trygg havn sammen med det mennesket som trengte hjelp.

Dere var nemlig medansvarlige for at jeg i min hjelpekåthet hoppet ut i fallskjerm for å berge båt og mann.

Dere, bygda, byen ja faktisk hele samfunnet – har mens jeg kjempet der ute stått der inne på hvert nes med kaffe koppene deres og betraktet situasjonen. Kan for så vidt se tilbake til romertiden og tilskuerne til de gamle gladiatorkampene som en hadde då.

 Når jeg så har berget båt og mann, og driver å pendler opp og ned kysten for å finne havn hva er det å de fleste av dere gjør.

 Dere går hjem dere og er for så vidt tilfreds med underholdningen.

Mitt spørsmål blir når dere heller skal gå ned til vannkanten og bidra til å bygge en brygge som vi om bord i båten kan få legge til.

Dette er den store krisen og ikke minst det store samfunnsansvaret som hviler på oss alle.

Den kampen kan ikke vinnes før ord som erkjennelse og anerkjennelse kommer i høgsetet.

Alle i dette samfunnet bør huske at det er stor forskjell på medfølelse og å synes synd på noen

Å synes synd på noen er fryktens ufrivillige refleks. Medfølelse er hjertets lengsel til å gå inn i smerten og dele dens byrder. Fra PC Roud

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.