Universalia in rebus

I mitt arbeid med mennesker, er jeg alltid opptatt av å møte mennesker med den respekt de fortjener og bør kunne forvente å få. I den sammenheng er det viktig å se for seg at de som skal gi hjelp og tjenester evner å dele kunnskap, makt og ansvarlighet med dem som mottar tjenestene. Her vil jeg spesielt peke på ordene erkjennelse og anerkjennelse.

Erkjennelse forbindes oftest med sannhet eller ærlighet og det å gå i seg selv ta inn sider ved seg selv som kanskje ikke er så behagelige. En kan muligens si at det å erkjenne er å gi seg selv lov til å komme nær og bli kjent med det som er. Erkjennelse er ikke noe lettvint eller lettkjøpt. Det er en prosess som krever tid, både følelsesmessig og tankemessig. Den lar seg ikke kjøpe, men må skapes, utvikles, leves og ivaretas av hvert enkelt individ hele tiden.

Ser vi anerkjennelse ifht. erkjennelse, må vi først se på forstavelsen: An betyr å stå bi. Hvem er det i så fall som står bi og hvem er lojal? Er det jeg, den andre, eller begge? Hva ligger det i å stå bi, eller å være lojal i forhold til en annens opplevelse?

Etter at vi da har tatt inn over oss ordene erkjennelse og anerkjennelse, får vi valget om vegen videre. Her mener jeg den store utfordringen ligger i dagens samfunn med press fra alle kanter. August Comte sier universalia in rebus! Med det mener han samfunnet er “i” individene, og uttrykkes gjennom individene:

Men hvilke lokalsamfunn og nærmiljø er i den enkelte av oss i dag og uttrykkes gjennom oss??

Det er en vedtatt sannhet at det å være del av et nærmiljø, det være seg i en familie, et vennskap eller et arbeids- og læringsmiljø, er en viktig forutsetning for å kunne fungere i samfunnet. Tidligere tiders samfunn som var mer oversiktlige og relativt stabile, ga grunnlag for sosiale nettverk som knyttet enkeltindividene nokså tett sammen. Samfunnets økende urbanisering, geografisk mobilitet og spesialisering har medført at kontaktmønsteret har skiftet karakter. For mange har antall sosiale kontakter økt, og det skapes en annen type sosiale nettverk nå en før. Herunder har en både blogger, ulike nettsamfunn som facebook osv. Samtidig som en da synes å være på nett, har vi en fremvekst i samfunnet, som privatiserer familien og fremhever retten til å trekke seg tilbake som et gode.

Om retten til å trekke seg tilbake kan det stilles mange spørsmål om i disse dager. Er det ikke sterke signal på økende isolasjon og ensomhet og mindre samhold og uformell sosial kontroll.

Ett av grunntrekkene med oss mennesker er at vi er sosiale og treng kontakt. Når jeg gjentatte ganger har skrevet, snakket, ja nesten ropt høgt så er det for å få folk til å møtes og snakke sammen. Vi må tilstrebe at alle som tilhører flokken har eller klarer å etablere ett sosialt nettverk som de føler er relevant for sitt eget liv.

Herunder hviler det ett stort ansvar på oss alle sammen, for den som ikke føler han hører til noen plass, blir erkjent eller akseptert kan lett komme i en situasjon der han får store problem.

En historie som meget bra illustrerer dette er en historie fra Kipling D Williams

Han skriver om en mann som var dømt til livsvarig fengsel. Etter å ha sittet inne i fem år, rømmer han. Han lykkes i å komme ut av cellen og ut av fengslet. Han klarer også å klatre over den innerste av de to piggtrådsperringene omkring fengslet. Men i stedet for å prøve å komme over den ytterste av sperringene og ut i frihet, begynner han i stedet å plukke søppel mellom dem. Vaktene kommer løpende til og arresterer han. Stilt for retten for å dømmes på nytt, spør dommeren om han har noe å si i formildende retning. Ja sier mannen, jeg har sittet fem år i fengslet, det er ingen som har snakket med meg, det er ingen som har verdiget meg et blikk. Jeg følte at jeg ikke hadde noen betydning lenger og at jeg ikke lenger var regnet som menneske. Så tenkte jeg at hvis jeg lot som jeg rømte, så ville i hvert fall vaktene reagere. Og i det øyeblikk jeg ble arrestert, følte jeg at jeg også betydde noe, og da ble jeg igjen et menneske.

Dette illustrerer faren når vi ikke ser, tier ting i hjel, neglisjerer og ikke bryr oss før det kan hende er for sent. Vi må ikke bare tenne lys i husene, men og hjelpe slik at de som har det som mørkest får lys i eget liv.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.