Trollet i tåke

trollet

 

LIVETS EVENTYR

Det var en gang sier jeg,

og de små følger med.

Inn i en eventyrverden,

og alt som der kan skje.

Vi les først om Espen Askeladd,

og prinsessa som i slottet bor.

Men så besøker vi trollet,

som bor i skyene og kan dekke vår jord.

Ja vi lager trollet stort og farlig,

 som den mørkeste sky.

Som velter seg frem,

å kan dekke både land og by.

Vi merker trollets mørke,

og sitt alle å frys.

Menn finn fellesskapets styrke til å blåse,

så trollet forsvinn og atter blir det lys.

For slik er nå engang livet,

det kan bli mørke i ett sinn.

Da treng en fellesskap og støtte,

slik at sol og varme kommer inn.

 Mange lurer sikker på hvorfor jeg starter med uskyldige eventyr, for så å fortelle, og helst lage troll. Jo det har seg slik at jeg tror det har noe for seg å sette lys på trolla, for å bruke eventyrspråket. Samtidig som jeg forteller om troll og møre, som her symboliserer den frykt og utrygghet vi alle føler, viser jeg og til lyset og tryggheten.

Jeg sku ønske vi mennesker ble så trygge på hverandre at vi kunne snakke om egen utrygghet og fortelle om det som gav oss trygghet

Når jeg bruker naturen som bilde, er det fordi naturen har så utrolig mye å gi oss, i form av stemninger og skjønnhet. Naturen kan vi oppleve både i lag med noen, men den kan og være en fantastisk samtalepartner når vi er alene.

For når livståken kommer sigende kan det være tungt å leva

 

 

Tåke i dalen min

 Tåka kom dettendes ned ei høstlig li

gjorde det vondt å finne fotfeste på en trygge sti.

 Naturen ble skremmende og fikk uante dimensjoner

og i redsel jeg satte meg ned med egne refleksjoner.

 Jeg tenkte på viktige valg som i tåken kunne forsvinne

å som jeg siden aldri ville kunne finne.

 Brått ser jeg store konturer, jeg tror det er trær

men jeg sanser ikke alt det vakre som i lyngen er.

 Tåka er tykk og ingen retning jeg får

for det som jeg ser i dag er ikke det jeg så i går.

 Jeg ser inni tåka for å finne mitt svar

å der var det atter ett glimt av noe og forsiktig  ett steg jeg nå tar.

 Det var ei gammel furu som ruvde så stolt å stri

og ho gav meg styrke på min usikre sti.

 Ho var høg som ett fyrtårn om lyset var vekk

men gav faktisk lys til meg som i mi skodde der gjekk.

 Først fant jeg henne, så både to og tre

og vegen ble tryggere der jeg vandret av sted.

 Blant mine trær jeg fant min trygge sti

som redsel og uro kunne fjerne og fred meg då gi.

 For om tåka er det enda og jeg må ta de små skritt

er min redsel en form for gammal trygghet nå blitt.

 tåka i dalen

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.