Liberalistene sin målstyrte behandling av de som har problem

For mange år siden skrev jeg en hovedoppgave som jeg kalte brukermedvirkning eller bare virkning

Mitt anliggende med oppgaven var å se mennesket vi skulle hjelpe, som ett subjekt. Samtidig ikke gå seg blind i de det politiske, byråkratiske og et profesjonelt system.

Jeg mente ikke da, og mener heller ikke i dag, at en skulle fornekte eller forkaste de ulike system, men at målsetningen var å kommunisere så symmetrisk som overhodet mulig, innenfor de komplementære roller.

Kan her og sitere Ugggerhøj som sier at det gjelder å ha en åpen hjerne, men ikke så åpen at alt faller ut.

Jeg har i tidligere innlegg pekt på Søren Kierkegaard som har som uttalelse at livet må leves forlengs, men sees baklengs. Før var det god latin å se hele bildet når personer kom med sin sykdom og symptomer.

Har gjennom de årene som har gått siden jeg tok utdannelse blitt mer og mer bevist at mange forteller sin historie, men vi som fagfolk hører ikke historien. Dette kan være av ulike årsaker. Først tenkte jeg på tidspress og at det var for mye å gjøre. Senere har jeg og lagt fokus på ord som målstyring og rammevilkår.

Det virker som behandlingen skal være symptom behandlende og målstyrt i dag. Gi en tablett så er mye løst, det være seg urolige unger, eller deprimerte voksne. Som terapeuter så blir vi styrende i den form at vi har lest papir og har dannet oss en mening over hva denne brukeren trenger. Er det urolig unge så er det tester og deretter medisin- Alle skal ha det strømlinjeformet, også helsevesenet og terapeutene.

Kommer den som har problem til orde i dagens samfunn, eller får han bare beskjed om hva vi tror som feiler, evt. tabletter og må lære seg å mestre sine problem.

Er vi i ferd med å frata de som sliter enda mer verdighet når de ikke får en forståelse av at deres livshistorie er viktig i behandlingen.

Jeg sitter med en følelse av at mange i dag vektlegger modellene stor verdi, og verdi har de, men spørsmålet er om den vektleggingen går på bekostning av individets historiske, sosiale og familiære relasjoner.

Dersom min bekymring her er reell, så medfører det at vi er lagt på den økonomiske kjøttvekta alle sammen, og vår menneskelige virkelighet kun har betydning, om den kan måles og evalueres i økonomiske og fagrelaterte termer/modeller.

Det er svært alvorlig om vi på vår målstyringsjakt kutter forbindelsen mellom symptom og det enkelte menneskets erfaring og historie. Symptomene kan vise vegen til og være nøkkel til både familiære hemmeligheter, traumer, ressurser og motiver. Går vi direkte til symptomene, så har vi og objektivisert den som har problemer. Det vil da si at vi svært lett kan miste muligheten til å være en medvandrer i det indre kaos som den som trenger hjelp har. Tvilsomt om vi da får tak i tankene, fantasiene og drømmene som denne personen har og har hatt.

Det er mange fagfolk i dag som roper varsko over den politikken som føres, og sier at ingen kan tillate seg å tro at undrende lytting og det kloke skjønn kan erstattes av metoder. Jamfør her psykoanalytikeren Jurgen Reeder (2010)

Professor og psykolog Tor-Johan Ekeland har og pekt på at statens innføring av målstyring gjennom New Public Management har innskrenket de forskjellige helseprofesjonenes makt og mulighet til å utvise klinisk skjønn.

Man må og kunne stille spørsmål om alle modeller, manualer og den evidensbaserte kunnskapen som fremlegges, kan fungere som en sikkerhetsvest for mange fagfolk. Det kan gi autoritet i en slitsom og forvirret hverdag, samtidig kan en unngå å gå inn i det etiske ansvaret en har til å utøve eget skjønn.

Filosofen Dany-Robert Dufour har pekt på noe som jeg føler alle bør ta inn over seg. I boken «The Art of Shrinking Heads» (2008) skriver han at nyliberalismen er i ferd med å skape en ny subjektsform. Før var identitetsformen slik at en ble skapt i relasjon til verdier og idealer utenfor individet, slik som staten, partiet, klassen, familien og moralen. I dag blir de unge flasket opp på illusjonen om at de kan skape seg selv utelukkende ut fra egne ressurser. De får og høre at de kan finne sin identitet uten å identifisere seg med andre. «Gjør og velg hva du vil, det er opp til deg!» er mantraet de unge podes inn med, noe som skaper en forventning om at det finnes ubegrensede muligheter, og at det er opp til ungdommen selv å utnytte disse.

I dag er den mentale arenaen å prestere og lykkes, og ikke minst de unge har allerede fått tilnavnet generasjon flink. I dag synes det som om det legges mindre vekt på erfaringer med familie, samfunn, ens indre liv, kritikk og opprør. En vektlegger mer og mer med tanke på markedsidelogi at ressursene og friheten ligger som en tilgjengelig råvare alle kan ta i bruk. Samtidig som en blir utsatt for økende komformativitet og styrende kontroll på ene siden, får en beskjed på andre siden at du har ubegrensede muligheter til vekst og frihet.

Den sentrale aksen for mange blir da å pendle mellom en klarer alt, til at alt du gjør er feil. Det blir svart hvitt og alle piler er innover på deg selv. Den subjektive egenverdi er da under sterkt angrep hele tiden. For mange ender dette med fortvilelse, selvhat og depresjon.

Dersom det liberalistiske systemet skal få fortsette sitt hardkjør, så lurer jeg på om ikke vi alle, både bruker og behandler er fanget i ett vareøkonomisk regnskap. Da er det spørsmål om kjøp og salg som gjelder og jeg ser ingen vinnere, bare tapere.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.