Når de som fører blir forførende i sin retorikk

I dag vil jeg bruke ett sitat fra en av de mest fremtredende teologer i det 20 århundrene Dietrich Bonhoeffer. Han ble henrettet kort tid før andre verdskrig ble avsluttet. Bonhoeffer sa grunnet det som skjedde i Tyskland, at en fører har det med at bli en forfører – især på grunn av nasjonens manglende modenhet til selv å ta ansvar.

Selv om dette var skrevet i en annen tid, så ser jeg gyldigheten i disse ordene i dag og.

Vi er alle en del av nasjonen, men er vi modne for å ta ansvar for det som skjer og det vi er med på? Årsaken til at jeg stiller spørsmålet er den sterke forvitring og forandring som skjer i dag.

I dag synes det som om alt det gamle som har vært, er verdiløst og målet er at alt skal bli større og alt skal gå fortere. Det vil da si at også forvitring og nedbryting vil øke sin hastighet grunnet ikke minst manglende tilsyn og vedlikehold. I vårt langstrakte land er ordet som forvitring ett kjent ord. Vi er vant med at ting forvitrer, det være seg stein, bygninger osv. Dette er ikke den forvitringen jeg vil peke på her. Jeg vil sette søkelyset på den verdi forvitringen som vi synes å oppleve i dag.

Årsakene til verdi forvitringen vi opplever i dag, kan være mange, men forbrukskulturen er en årsak som peker seg særlig ut. Forbrukskulturen representerer ett ekstremt mangfold. I tillegg til å overbelaste vårt naturlige miljø, stjeler denne kulturen tid og krefter fra oss. Resultatet er at det dermed blir lite tid igjen til å pleie medmenneskelige relasjoner. Vi kan dermed si at forbrukskulturen stjeler kraften i vår nærværenhet. Dagens store kjøpesenter står dermed for meg som ett symbol på ikke bare varer som vi kan kjøpe, men og som ett tydelig bilde på vår fattigdom. På vår veg mot fremskritt og rikdom har vi mistet vesentlige verdier i styring av eget liv.

Octavio Paz sier det meget treffende: Endelig viser fremskrittsfilosofien sitt sanne ansikt; et karakterløst ansikt. Vi vet nå at fremskrittets kongedømme ikke er av denne verden. Det paradis som loves oss finnes i en uoppnåelig verden. Fremskrittet har befolket historien med teknologiske under og monstre, samtidig som den har avfolket menneskets liv. Den har gitt oss flere ting, men ikke mer liv

En annen som på en meget god måte har beskrevet alvoret i den situasjonen vi opplever i dag er Erwin Laszlo, som sier: «Vi er i en situasjon der det er for mange av oss som bare tenker på oss selv,»  Vi er bare opptatt av vår egen suksess, bankkonto og karriere. Kanskje vi evner å bry oss med vår egen kommune og vårt land – men der stopper det og, men helst mye tidligere. Dette betyr i praksis at mange mennesker ikke bryr seg om samfunnet; men jukser og bedrar. Hele tiden blir da fokus meg – meg og atter meg, på bekostning av samfunn og fellesskapet. De rollemodeller som fremelskes i dag synes å gjøre mye av det same. Politikerne lyver og forsøker å dekke over både det ene og det andre, og dette anser vi i dag som normalt, eller???

Dette kan virke svært pessimistisk, men tenk over det ordet vi som Laszlo bruker her.

Dette «vi» er her noe som vi alle gjemmer oss bak, både som vanlige folk og politikere i landet. Men tenk over og gi deg selv ett svar på Hvem er VI   ???? Hva er det som holder VI sammen i dette landet???? Og hvordan skal VI bo sammen og bære byrdene som ett fellesskap???.

I dag synes det å være slik at de styrende som vi har inngått partnerskap med fremkommer med ideer og ordninger som truer med å fortrenge praktisk visdom fra den politiske prosess. Når politikerne sier vi har laget avtaler og lover som er best for helheten og de norske borgerne, så ligger det her at best er spørsmålet om penger. Men bør alt bare måles i penger. Bør ikke det som fremlegges og ha en basis i moral og anstendighet, eller skal alt være basert på kortsiktig gevinst.

Bør ikke snart tiden være inne til å tenke fremover i tid og reflektere på hvilke valg vi bør og må ta. Heller enn å bidra til det racet som vi har i dag, spør vi tenke over at vi må selv være den forandring vi vil skal skje.

Når jeg da peker på anstendighet så er ikke det bare rettet mot oss mennesker i mellom. Jeg peker og på at slik vi lever i dag, så er det en lite anstendig oppførsel vi viser med tanke på den bærekraft vår klode og de som kommer etter oss fortjener.

Skal vi ivareta en slik bærekraft bør vi snarest mulig vende kursen vekk fra den liberalistiske og markedsorienterte vegen som mange i dag hevder er rette veg. Bærekraft må i realiteten ikke bare måles i kortsiktig gevinst, men må heller fokusere på liv, respekt for naturen og de som skal overta etter oss. Vi har noe som kalles nice to have som vi så gjerne lever etter. Det må nå omstilles slik at vi heller stiller spørsmål need to have. Sokrates pekte på at det var så mye han ikke hadde behov for, og der er de fleste av oss i dag.

Kan vi virkelig fortsette på den kursen vi har i dag, og fornekte at vår lille blå klode skriker at nok er nok. Skal vi lage større og større byer, forurense mer og mer, bruke mer og mer medisin for å øke dyrene sin produktivitet, og alt dette uten å tro at noe til slutt går i stykker? Nei, jeg tror ikke noen tror det kan la seg gjennomføre, og da vil svaret en gang bli at kloden gir opp, spørsmålet er bare når. For den datoen er ikke fastlagd, da den er avhengig om vi som mennesker er villige til en forandring.

Den forandringen må komme med basis i solidaritet og der vi spiller på lag med både hverandre og naturen. Vi kan og snakke om at vi må få en annen livskvalitet i fokus enn kortsiktig, materiell og økonomisk vekst. Her bør vi og tenke over at om vi ser solidaritet i for eksempel ett samfunnsperspektiv så er det her noe vi i dag sjelden snakker om, nemlig vår egen plikt til å yte noe til samfunnet. Vi er flinke til å si hva vi må og vil ha. Nå er tiden inne til å tenke hva vi kan bør og må gi tilbake.

Her i Norge har vi alle muligheter for å lykkes, men da må vi spille på lag med det disistrikts Norge vi har i dag og utvikle distriktet videre i lag med de som bor der som ett levende lokalsamfunn.

Herunder må de som styrer og kaller seg ”vi” forstå at om vi skal lykkes med den forandring jeg her etterspør, så vil ett levende landbruk i hele landet være essensielt. Slik jeg da ser det så er ikke kommende landbruksoppgjør bare spørsmål om kroner og øre til den norske bonde, selv om det er svært viktig, ikke minst for bonden. For meg som forbruker og medlem av dette ”vi” som hele tiden forlanger er både dette oppgjør og kommende oppgjør i realiteten ett valg for fremtiden og hva ”vi” vil ha som vår kulturelle og verdimessige målestokk.

Dersom vi skal ha som målestokk solidaritet og ta vare på vår jord, så vil vi alle måtte hegne om å ta vare på den norske bonden. I dag har vi ett landbruk vi kan være stolt av, og som gir oss kvalitet og gode produkt, i tillegg til å skape verdier i hele landet. Velger vi denne vegen så vil vi heller ikke ha problem med å betale bonden hva han fortjener for sitt arbeid.
Velger vi derimot å fortsette med meg – meg og bare meg, så er i resultatet at vi kan legge ned det norske landbruket vi kjenner i dag. Da blir det basert på større enheter, og med stor sannsynlighet fraflytting i enkelte distrikt. Jeg håper dette aldri kommer til å skje, og ikke minst at alle kjenner sin plikt, om ikke av i dag så for de kommende generasjoner, og ikke lar seg forføre av det markedsliberalistiske ”vi”. For da vil alle som en til slutt bli stående ensomme i flersomheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.