I dag vil jeg filosofere litt over redsel og angst og streben etter lykke

Årsaken er til at jeg filosoferer på dette, er at min lille gutt skal ha fremføring på skolen. Både jeg og læreren er sikker på at han klarer det, men gutten er ikke sikker. Han kom til meg, etter å ha sagt at han ikke ville, og sa: jeg er redd.

Her låg da det gylne mulighets øyeblikk. Jeg la vekk alt jeg holdt på med og så snakket vi. Heldigvis fikk vi diskutert gjennom situasjonen og han er nå bestemt på at han skal lese. Dette var for så vidt en enkel oppgave, jeg måtte bare møte han der han var med sin frykt og redsel. Jeg måtte vise han varme og kjærlighet som var sterk nok til at det overskygget frykten slik at han evnet å tro på seg selv.

I den sammenheng vil jeg med bakgrunn i denne enkle historien tenke videre.

Jeg sier ofte at vi mennesker har to grunnfølelser, nemlig frykt og kjærlighet.

I vårt samfunn av i dag så blir frykt følelsen det som fremelskes fra vi er fødd til vi går i graven.

Vi har frykt: for ikke få venner, frykt for å stå alene, frykt for skolearbeid, eksamen, frykt for jobb, frykt i kjærlighet, frykt for å tape ansikt, frykt for barn, frykt for krig osv, osv

Denne fryktfølelsen kommer for fult fra vi står opp til vi går og legger oss, og er gjerne med oss gjennom natten og.

Hvorfor er det slik, og hvorfor glemmer vi da følelsen av kjærlighet eller evner ikke å ta vare på den.

Sterke påstander vil noen si, men tenk litt i større sammenheng

Frykt som både barn og voksne føler er deres subjektive frykt. Den kan skape både angst og sinne, redsel, avstand. Frykten stenger av og skaper distanse. Kjærligheten er i utgangspunktet det fundamentale, som vi får som det største fra fødsel, og dersom den blir næret så vil den vare livet ut. Kjærligheten åpner opp for varme, tillit, relasjoner. Den er skapende i sin form. Men den må næres og pleies eller så dør flammen ut. Mrk. her alle de brutte familierelasjoner av i dag.

 

vippehuske

Jeg pleier ofte å sammenligne frykt og kjærlighet med modell av ei gammel vippehuske

De som sliter med fryktaksen sklir lenger og lenger nedover på ene siden av redsel og frykt.

I slike tilfeller nytter det lite om vi som ser dette, sier det er ikke noe å frykte og dette klarer du å takle. Her må vi i de fleste tilfeler agere på en eller annen måte. Personlig har jeg og erfart at det er ikke alltid at det nytter å gå nedover fryktaksen for å hente den som er der og forsøke å løfte den som sliter opp til ett høgere nivå.

 

Realiteten er at den som sliter må ville noe bedre selv.

 

Personlig har jeg mer tro på at når fryktaksen er for tung, så må vi som er rundt personen, legge tyngde på motpunktet av kjærlighet og trykke så hardt vi kan for å skape balanse.

Når vippen kommer da i balanse er det stor sannsynlighet for at den som føler frykt ikke bar ser alt over seg som ett uoverstigelig fjell, men vil få både utsyn og innsyn, og dermed og lys i seg selv. Da vil personen lettere krabbe innover på fryktaksen

I en slik situasjon kan vi og må vi og være bevist å lette trykket på den aksen med kjærlighet slik at vi ikke drukner i den emosjonelle og empatiske fallgruven.

Mange vil nok si at dette er en enkel modell, andre vil si at det ikke er gjennomførbart.

Ja jeg er enig i at det er enkelt, men det er samtidig det som gjør det så vanskelig. Vi treng i dag ikke allverdens modeller og teorier. Det vi treng er mennesker som ser mennesker og snakker med mennesker, ikke om og til dem. Vi treng levende lokalsamfunn der vi ser alle som viktige og evner å være nærværende for hverandre i nuet. .

Til de som mener det ikke er gjennomførbart, så må jeg gi dem rett. Det er faktisk ikke gjennomførbart dersom en har som forutsetning at en kan tape og ikke har tro på det gode. Da har frykten i ens eget liv vunnet og da kan en heller ikke hjelpe andre.

Dette er utfordringen til oss alle, i vår kamp mot frykten og for å få det vi kaller ett lykkelig liv

I vårt samfunn har det svært lenge vært fokus på frykt og redsel for å ikke strekke til. Når noen signaliserer denne frykten så blir de i de fleste sammenhenger sett i bås, det være seg både offentlig og i helsesektoren. En får gjerne rettet mot seg psykiske problem og andre negative følelser som da og følges av frykt og skam.

Dette har vært en gjenganger i mange sammenhenger. Det er positivt å se at mange fagfolk nå er kommet over på begrep som salutogonese, heller en patalognese. Dette er med tanke på friskfaktorene og den enkelte sin iboende kraft.

Nå vektlegges kunnskap om glede, håp og styrke for å kunne gjøre livene bedre og at en skal mestre bedre selv.

Tradisjonelt sett har positive følelser hatt liten plass i psykologien. Ser vi på den ledende amerikanske tekstboka, The Comprehensive Textbook of Psychiatry, så fremkommer det flere hundre linjer til hvert av begrepene skam, skyld, redsel, sinne, hat og synd, og selvfølgelig tusenvis av linjer til depresjon og angst. Til sammenligning finnes det fem linjer om håp, én linje om glede og ikke en eneste linje om tillit, medfølelse, tilgivelse eller kjærlighet.

Tidligere har fagmiljøet gjerne vært fokusert på diagnoser, med smerte og frykt på bekostning av det jeg kaller kjærlighet. Heldigvis er dette i ferd med å snu, slik at en nå vektlegger det positive og begrep som lykke mer og mer.

I dag ser en at en kan ikke bare si at en ikke trenger ha angst eller si at en kan ta det vekk, en må vise at det finnes noe mer og gi grunn til å fylle livet med noe mer som betyr noe for den enkelte. Dette mer vil og da være subjektivt og ulikt i enhver situasjon. For noen er det kjærligheten til de nærmeste som må trekkes frem og dyrkes. For andre kan det være naturen. Uansett må hver og en finne sitt lyse punkt, og gjerne med hjelp og støtte. Herunder kommer da at vi må bry oss som medmennesker.

For en ting er sikkert, det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket.

Dette er noe som vi alle kan ta med seg i dagens situasjon. Det er mye som fremkommer i media, og i vår kaotiske verden. Mange ganger kan vi føle oss overgitt og tenke at det ikke nytter. Jo det nytter å gjøre noe, om ikke for annet enn for vår egen samvittighet og den arv vi skal gi videre til våre barn. Ta ett lite skritt og ei lita bør hver dag så skal du se at vi kan flytte fjell. Den positive holdningen kan da snart smitte over på andre og da har en skapt det fellesskapet som vi alle har så stort behov for.

For det å tenke Positivt er ikke bare med å skape optimisme og håp i øyeblikket. Det er og sterkt medvirkende til å forebygge videre frykt og mentale/psykiske problemer.

Jeg legger ved en historie som viser at en kan bestemme seg for at en skal ha det bra eller en kan fokusere på det negative. Hva en da velger det positive, så definerer en og hvor i frykt og kjærlighetsaksen en plasserer seg, og en gir og svar på om en skal evne å være lykkelig eller ulykkelig.

Lykke

En 82-årig, liten, velbalansert og stolt mann, som var fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering, flyttet til et gamlehjem i dag.

Hans 80 år gamle kone hadde nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han pleieren med et smil da han ble fortalt at rommet hans var klart. Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga pleieren han en beskrivelse av det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.

‘Det er nydelig, jeg liker det, ‘ erklærte den gamle mannen, med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sin nye hundevalp. ‘Hr. Johansen, vent til du har sett rommet, ‘ sa pleieren.

‘Det har ingenting med saken å gjøre, ‘ svarte mannen. ‘Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert. Det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker..

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bankkonto. Du kan heve goder fra det du har lagret. Jeg takk for ditt bidrag, for det kan jeg fylle min konto med. Jeg gjør faktisk massevis med innskudd fremdeles!
Vi bør alle tenke over dette, og ta med på vegen.

 

Husk disse enkle reglene i vår verden av redsel og angst og streben etter lykke.

Fri ditt hjerte fra frykt og hat.

Fri din tanke fra frykt og bekymringer, søk heller kjærlighet.

Lev enkelt og ta små steg på vegen.

Gi mer ikke forlang mer.

Forvent mindre til deg selv, men heller mer til fellesskapet.

 

Vær en bidragsyter for å skape balanse, ikke bare i eget liv, men vel så viktig for de som er nær deg. For i samspill med andre vil livets vippehuske gå både opp og ned. Ga vil vi se hverandre og få lov å være med. Så la oss huske eller vippe i lag gode venner. Husk livet er beinhard morro

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.