Jeg hørte på Nrk i går om den globale forandring. Det blir varmere, og naturen vokser tettere.
Som de sa så kan det være både positivt og negativt.
Leser så kontrastenes landskap om voksende kulde i vår behandling av asylbarna. Fortsatt krangler partene om forståelsen av avtalen. Venstrelederen går så sterkt ut at hun ovenfor en vanlig borger må sende beklagelse.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Venstre-lederen-i-e-post-Om-du-fortsetter-a-lyve-og-sverte–7987276.html
Jeg må innrømme at når nå mange henviser til Utøya, og den tragedien som skjedde så får jeg betraktninger.
Rett etter det skjedde skrev jeg teksten regnbuen, da jeg følte det var massesuggesjon, og jeg fryktet det ville komme liten forandring i den egoistiske tenkemåten som råder. Jeg kan ikke se at min frykt var ubegrunnet
Regnbuen
Vi sang om regnbuen
da landet vårt blødde.
Og vi gråt i smerte
over de unge som dødde.
Ja regnbuen gav oss
samhold og solidaritet.
Og gjennom hele landet
vi sang i kjærlighet.
Om smerten var stor
gav det og håp for vårt land.
Når knyttnever møtes
med kjærlighetens åpne hand.
Den gang gav regnbuen våre hjerter
det varmeste lys.
Og i fellesskapets fargeprakt vi strålte
men i dag sitt mange å frys.
For mange var bare regnbuen
en emosjonell melodi.
Og når sangen var slutt
var og stunden forbi.
Mange tok da sin regnbue
og i is de stengte han inne.
Å der stråler han ut sin bønn
måtte de fellesskapets varme finne.
Mon tro om den globale varmen som de snakker om, og evner å smelte isen i våre hjerter. jeg bare lurer