Kulturens veg tilbake
Han sitt en stille stund
og på sitt rike han ser.
Med en kaffikopp i neven
kan han knapt be om mer.
Han ser over vannet
på den høge li.
Der han som ungdom
trakket så mang en sti
Før var lia åpen
brukt av folk og fe.
Nå er det ett grønt teppe
der en knapt kan komme frem og sette foten ned.
Han ser enga foran huset
og minnes slått i barneår.
Nå er det overgrodd og vissent
da ingen steller og graset slår.
Han ser huset er slete
og vindu mangler kitt.
Han sukker så stille
tenk slik er det blitt.
Han tenker at den kultur han skapte
fra naturens store kiste.
Ved uforstand og ukultur
så sannelig er lett å miste.
Jeg legger denne ut igjen og viser til innlegget jeg hadde under tittelen søndagstur blant trestubber og ensomme varder.
Viser og til denne http://www.bondebladet.no/nyhet/tammer-fjellet-for-sau/
Kan ikke si noe annet enn at jeg både blir bekymret og redd, men mest av alt sint. Jeg føler vi har snakket om bonden og naturresursene i så mange år, men fortsatt så maler og maler de såkalla lærde på det same.
For den enkelte bonde så vil de holdninger og krav han møter medføre ikke bare økonomisk belastning, men og gå på psyken løs. Hele gardens situasjon og bondens liv kan bli drastisk forandret. Mange snakker om omstilling og at en får midler, men hva med naturen som gror igjen. Hva med mangfoldet osv.
Jeg mener det er mange faktorer som ikke er kommet godt nok frem i dagens offentlige debatt. Her vil jeg og være så fri og stille spørsmål om landbrukets organisasjoner kunne vært mer påmeldt, selv om de i årets oppgjør viste gode takter. Mange sier de ikke når frem til de store avisene, tvert om sier jeg og vil her vise til hva jeg fikk VG til å ta inn i 1996. Det triste er at det kunne stått i avisen i dag og og ville ha vært like aktuelt.
