Svanesang for distriktet, eller finnes det håp der fremme????

IMG_9524

 

I dag skal jeg ikke bare fokusere på bonden og landbruket, men se fremover og si som Ibsen, jeg anser en mann å ha rett, som står i kompaniskap med fremtiden.

Så med bilde av vår svane familie som segler sakte fremover på vannet, mot sin fremtid i lag, da de er trofaste mot hverandre, må jeg undres på vår felles fremtid.

Er vi mennesker villige til å gå i kompaniskap med fremtiden, og ikke minst hvilken fremtid er det vi vil gi videre til våre barn? Er fremtiden materielle goder eller er det noe mer? For meg selv, som er småbarnsfar i voksen alder, blir jeg mer og mer opptatt av at barna våre er fremtiden. Jeg tenker da ikke bare på mine egne barn, men barna som en helhet.

Årsaken til at jeg velger dette perspektivet er som C.F. Kettering sier:

«Jeg er interessert i framtida.

Jeg kommer til å tilbringe resten av livet mitt der.»
Og hvilket liv skal det da bli? Hva er det vi gir barna våre av verdier, moral og etikk, og hvordan blir de påvirket når de så skal skape det samfunnet som vi alle i neste omgang skal leve i.

I dag synes det å være slik at mye vil ha mer og fanden vil ha fler er en setning som mange lever etter. Dette blir som Elster beskrev det ett samfunn basert på ”perverse begjær”.  Han beskriver et samfunn der vi blir opplært, blant annet via reklamen, til å tro at det vi ikke eier er mer verdt enn det vi allerede har skaffet oss. Forsøk på å ”kjøpe oss tid” er et eksempel på et perverst begjær

I dag synes det som om vi sprer våre hobbyer over et stadig større spektrum, og kjøper stadig dyrere stereo, TV, videospill, slalåmski, tennis­racketer, joggesko, golf­køller og elektroniske dupe ditter. Amerikanerne viste oss hvordan vi kan maksimere vår fritid, for at den skal gi oss optimal ”Return On Investment.” Og vi har lært leksen: hva slags avkastning fikk du på livet ditt synes å være en kjent setning?

Årsaken til at jeg peker på dette er mange.

Vi hører om familier i oppløsning, ja statistisk skal svært mange ekteskap gå i oppløsning. Vi hører om arbeidsplasser som legges ned og samfunn som ikke klarer seg. Samtidig er det de som klarer seg så utrolig godt. De kommer frem og de sender sitt budskap. De har hytte på fjellet og ved sjøen, som de nå vil selge for å kjøpe feriehus i utlandet. Dette fremkom på nyhetene i går kveld der det ble fokusert på eiendommer til noen hundrede millioner som nordmenn hadde råd til.

Hva gjør slike signal med oss, og ikke minst hvilke holdninger er det her vi bringer videre til våre barn.

Jeg pleier ofte si at en kan ikke henge opp gardiner om det ikke er vegger. På mange måter kan en si at situasjonen i dag er ikke bare at det synes å være mangel på vegger. Det kan og synes som om det er ett meget svakt kulturelt fundament vi voksne gir videre til våre barn.

For bare få generasjoner siden, levde vi i jordbrukssamfunnets rytme, sesongens langsomme syklus dikterte livets takt.

I dag er situasjonen en annen for de fleste av oss. For å sitere filosofen Baudrillard, kan vårt samfunn av i dag beskrives som ett nomadepreget postmoderne samfunn. Her er vi alle turister på vei mellom ulike livsstiler og livsformer, på konstant søken etter permanent variasjon.  Og i nær Mach I hastighet fordufter omgivelsene: omgitt av moderne teknologi blir destinasjonen, ikke reiseopplevelsen målet.

Vi oppdager alt, for så å glemme det meste.  Jo større has­tighet, jo færre spor.  ”Det er større verdier i livet enn mulighetene for å øke farten,” kommenterte engang Mahatma Gand­hi.

Men hvordan forholder vi oss til denne situasjonen som vi har skapt? Jo vi lar verden gli forbi oss i flimrebilder.  Vi skifter oftere kanal, jobb, venner, forhold, ektes­kap.  ”Vi elsket hverandre så lenge valsen varte,” sang Serge Gainsborough.  I dag kan kjærligheten virkelig sies å være datostemplet.

Hva gjør så dette med våre barn når de nå skal vokse opp??

Hva betyr alle de flotte ordene for dem, når de ser at vi voksne svikter støtt.

Hva betyr å yte før nyte, når de ser at vi bare kaster og kjøper nytt??

Hva betyr fellesskap, slektskap og nettverk i dag med alle de brutte forhold som barna opplever???

Jeg vil påstå at i vår postmoderne verden hvor slektskap og stabile nettverk ikke har den samme betydning for identitetsutforming og tilhørighet som tidligere, er alt som har med kultur viktigere enn noen gang. Samtidig må det handteres med varsomhet og kan hende revitaliseres på en annen måte enn før.  Årsaken til at jeg peker på dette er av vår kultur av i dag må sees som levd erfaring knyttet til oss selv som enkeltindivider, og de ofte skiftende fellesskap vi har og føler tilknytning til.

I dag lever vi i en verden hvor mikro og makro planet er mer sammenvevd en noensinne. Det individuelle og samfunnsmessige henger sterkere sammen og det globale og det lokale flyter over i hverandre. Og i denne situasjonen kommer og vår frykt og usikkerhet mer og mer til syne, og resultatet blir da sosial forvitring.

Her i landet fremkommer den sosiale forvitring nærmest på alle områder. Vi har som sagt en skilsmisseprosent på mellom 40 og 50 med svekket oppvekstmiljø for mange barn og unge, mangelfulle kjønnsrollemodeller, mobbing, vold og hærverk, en økende kriminalitet, ensomhet og rusmisbruk, et stort antall uføretrygdede og syke som truer kommunenes økonomi. I tillegg kommer en betydelig sosial uro og skoletretthet blant elever og et høyt antall selvmord blant yngre mennesker.

Her kunne jeg diskutert svært lenge, ikke bare hva som er årsaken, men og eventuelle løsninger.

Det skal jeg ikke gjøre, men jeg velger å peke på det som er noe av essensen for meg, nemlig nettverk og bry seg om hverandre.

Først og fremst er det grunnleggende nettverk som vi skal gi våre barn familien. I familien gir vi grunnlaget for våre barns utvikling av personlige relasjoner, og deres emosjonelle modning. I familien skapes dannelse, grensesetting og her skal barna lære å se andre.

Men så vil jeg peke på det som skremmer meg mest i dagens situasjon: Familie er ikke bare ett nettverk av personer. Det er og så stedstilknyttet nettverk. Familiens stedforankring er en integrert del av familiemedlemmenes personlige relasjoner. Å vokse opp er å vokse inn i stedstilknyttede seder og skikker, i ritualer.

Evner vi å se det på denne måten så vil vi og se at familien blir en del av et rikere nettverk, lokalt og nasjonalt. Det rikere nettverk består av mange enheter, varierende fra skole, lag og foreninger over til politiske, administrative og kulturelle institusjoner.

Når da nettverket forvitrer så snakker jeg ikke bare om at det familiære nettverket går i oppløsning. Jeg peker på at når bygdesamfunn svekkes, så griper det og sterkt inn i helheten.

Her kommer jeg da inn på hvorfor jeg har vært så aktiv debattant vedrørende landbruket og bondens rolle i Norge. Jeg har ikke bare fokus på bonden og hans økonomi. Selvfølgelig er det viktig, ikke minst for bonden som vil ha inntekt og forutsigbarhet. Samtidig er det for meg viktig og å se landbruket som den kraften og ressursen det er i ett hvert distrikt. Når landbruket får slike signal som de har fått siste tiden, så får og mange distrikt same signal som helhet. Disse signala er da med å skape forvitring i mange nettverk, noe som igjen kan resultere i svekkelse i det familiære nettverk. Konsekvensen vil da i neste omgang lett kunne bli en svekkelse i barnas situasjon, og dermed og de voksne. Alt påvirker alt kommer her til syne i sin virkelighet.

Vi bør tenke over at når vi skal plante så bør vi alltid sørge for at vi planter i fruktbar jord, slik er det med våre barn og. Når barna skal sette sine røtter så bør de kunne kreve at vi gir de en solid forankring i ett fellesskap der vi ser hverandre og tar vare på hverandre.

Med den politikken som føres i dag kan jeg ikke si at den jorda vi tilbyr våre barn er særlig fruktbar.

Om andre ser det på same måten så bør vi alle huske Mahatma Ghandi sine ord: «Du må være den endringen du vil se i verden.»

 Vi har muligheten å gjøre noe med vårt liv. Vi trenger ikke godta alt.

Spørsmålet er om vi evner, våger og vil stå opp og si at nå er det nok

For selv om jeg som svanene ser skyer så velger jeg å fokusere på de glimt av lys som og er til stede. Og barna er fremtidens lys for oss alle. La oss alle gi de den beste jorda å vokse opp i, og i denne sammenheng er landbruk og distrikt essensielt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.