FILOSOFI OVER EN GAMMEL STUBBE

Trestubben

 

Det er mye jeg kan filosofere over, ikke minst når jeg ser en gammel stubbe. Da får jeg ikke bare tanker om bartre, og hva det gjør med vårt kulturlandskap. Her må jeg påpeke at jeg er ikke særlig glad i all denne sitkagrana som er plantet langs kysten vår.

Men jeg skal la bartrærne være i bakgrunnen i kveld.

Jeg vil heller fokusere på åringene i trestubben, da de forteller en livshistorie. Det forteller om vekst og hvordan situasjonen var det enkelte år. Dette var noe vi lærte som barn, og vi telte med spenning, for det var joe en historie som stubbene fortalte.

Når så jeg ser på denne stubben med tydelige sprekker som går helt inn til kjerne, så tenker jeg mer på oss mennesker. For la oss overføre dette bildet til oss selv

Fra vi er fødd og til vi går i vår grav, så vil vi og lage oss åringer i den forstand at vi preges av det liv vi har. Før så snakket vi ofte om arbeidsnever. Jærbøndene snakket om vonde rygger og du var ikke en ekte bonde om du ikke hadde en vond rygg. Det vart sagt med glimt i auga.

Ja det var mye slit før, så forstå meg rett. Jeg vil ikke at dette slitet skal komme tilbake. Det jeg stiller spørsmål om, er om vi i dag er som sitkagrana i sin forvoksthet i forhold til den naturgitte vegetasjon.

Sitkagrana er vokstervillig, men samtidig krev hun så mye at mange andre taper i forhold til henne.

Når jeg ser på de holdninger som er i samfunnet i dag så ser jeg tendensen til at det er mange sitkagraner der ute. De har vokst utrolig snart, men hva er kjernen, for som sitkagrana kan de synes som om de er fos i veden.

Ser vi på barndommen i dag, så gir vi barna ett samfunn der de snart lærer hva som er verdifullt og hva som er inne. Det gjelder å bu på rette plassen, være med i rette klubben, ha de rette vennene, de rette klærne osv.

Ikke minst kommer dette til syne i puberteten, da en der får en sterk fiksering på det å være med, ha den rette figuren, de rette klærne osv. Og mens de får og skaper sine åringer, så forteller historien at mange av dem sitter med tomhet og ensomhet i egne liv.

Jeg undres da om åringene til våre barn og ungdom, blir som åringene på sitkagrana. Det blir stor avstand, noe som viser at det har vært god vekst, men hva kan det så brukes til.

Ja de kjemper seg fremover og alt skal gå så fort, men hva gir vi de av lærdom. Før så var ordet at en skulle yte før nyte, mens for mange synes det som om det de har fått som lærdom er at de skal nyte, så får andre yte.

La oss så vandre videre inn i trestubben, til ekteskap, familie og de nære relasjoner.

Når åringene har stor avstand og treet er det jeg kaller fost, så gir det dårlig grunnlag som byggemateriale. Det er kjent for enhver snekker. Hva om vi da tenkte på egne åringer. Dersom vi har seglet lett igjennom livet, hvordan vil vi da møte problemene når de kommer. For at enhver av oss vil møte en storm eller to, det er sikkert. Har vi da styrke, eller vil vi knekke. Har vi bygget vårt eget rotsystem som vil holde oss oppe, eller vil vi falle.

Noen vil nok stå han av, men sannheten er at ut fra prognosene er vår kjerne og åringer, og rotsystem, så svake at mange av oss vil både falle og knekke når problemene dukker opp. Her kan en bare se på skillmisse statistikken som ett døme.

Når vi ikke liker det som skjer så handler vi nytt, skaffer nye ting, bytter ut de nære osv.

Jeg skal ikke si hva som er rett for den enkelte, men velger heller å se på stubben og tenke tilbake til sitkagrana som har mer eller mindre fordrevet det naturlige mangfold mange plasser.

Skal alt vi kjemper for, være bare å bli store, komme lengst frem og høgest opp, for da vil vi være sikret lykke. Mulig noen mener det, men da vil jeg vise til sitkagrana og spørre om de er sikre på hvilken kjerne de har med seg på turen.

Takke meg til heller ett stedbundet tre, som har opprinnelse der det vokser frem. Dette treet har da utviklet sine egenskaper ut fra hva miljøet gir og vil sette sine åringer ut fra det.

Slik burde vi mennesker og tenke. Evner vi å gi våre barn en kulturell arv der de ser sin plass, både i familien, nærmiljøet, bygda, byen osv så vil det være med å skape deres åringer.

Klarer vi å gi de en fellesskapsfølelse der de ikke bare skal kreve for å nyte, men og må være med i fellesskap å yte, ja da vil vi gi gode åringer med en solid og fast kjerne.

Om vi ikke liker sitkagrana og dens fose ved, så kan vi hogge den ned og plante andre ting. Spørsmålet er hva skal vi gjøre med vår egen kjerne når den er fos og dårlig egnet for samfunnsgagnlig byggearbeid. Her trengs det bedre redskap en den motorsaga som kan felle ett tre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.