Har vi gjort så godt vi kan, eller kunne vi gjort det bedre??

En snål setning jeg starter med i dag vil noen si, men det er en dyp setning. Dersom jeg deler setningen og bare sier: har vi gjort så godt vi kan, ja da er det kynikeren i meg som snakker.

Og ofte får jeg høre at jeg virker kynisk i mine uttalelser, og kan hende det er sant. Samtidig tror jeg det da vil være mange som må kalle seg kynikere i denne sammenheng.

Ofte når ting skjer, og kan hende ikke resultatet ble slik vi håpet eller trodde, så feier vi det vekk med setningen gjort så godt vi kan, og går videre.

Men har vi virkelig gjort så godt vi kan, eller kunne vi gjort det bedre.

Det er det store spørsmålet i enhver situasjon eller sak.

Mange ganger hører jeg når saker har vært høgt oppe og langt fremme, og diskusjonene har vært harde, så kommer den berømte setningen: de har gjort så godt de har kunnet, og mener nå må en gå videre.  Bare se hva som fremkom i landbruksoppgjøret i år.

Jeg må da stille spørsmål om det er kynikeren som snakker med en stor grad av frykt. For det kan være stor frykt i å erkjenne og anerkjenne det som har skjedd, da det ofte kan medføre ikke bare skam, men og ett evt. ansvar for at det ble slik det ble.

Heldigvis er det noen som ikke har stoppet med bare første del av setningen, men har fullført og stilt spørsmål om en kunne gjort det bedre.

I dette har en da forlatt kynismen og er mer i det undrende og søkende landskap. Herunder inviterer en til en dialog og er villig til å lære. I dette ligger og den store styrken, at om en kan synes svak for noen i sin undring så er det en fundamental styrke der en våger å reflektere flere ganger over de valg en tar. Dette for å sikre best mulig utgangspunkt for alle.

Våger vi å stille hele setningen, nei faktisk rope den ut, så betyr det at vi i realiteten har tatt ett forpliktende valg. Da velger vi å sette fokus på moral og etikk. Vi ser vår kultur og det vi er vokst opp med som noe verdifullt. Vi ser fellesskapet som ett hele og mener at alle har sin plass i vårt samfunn.

Slik situasjonen i samfunnet fremstår i dag så er dette en setning vi alle burde stille, ikke bare til oss selv og våre unger.

Nei vi bør tvinge alle som en fra skoleverk, helsevesen, andre offentlige ansatte til politikere til å si setningen høgt, og ikke minst gi oss svar

Har de gjort så godt de kan, eller kunne de gjort det bedre??

I det svaret så vil vi snart se ikke bare om de er ærlige. Nei, vi vil og få se hvilke verdivurderinger som ligger til grunn. Spørsmålet er om vi alle som en da vil eller bør følge de verdivurderingene videre om det betyr at noen blir stående igjen eller forlatt av oss andre.

For å bruke landbruksforhandlingene som ett døme igjen, så tror jeg mange av de aktørene som har vært med her, har stilt seg spørsmålet om de kunne gjort det bedre. Noen mener helt sikkert de kunne gjort det bedre, men samtidig så dukker det da opp nye spørsmål igjen, bedre for hvem.

For realiteten er at så lenge en ikke har en utømmelig krukke så vil konsekvensen av at noen evt. skal få det bedre, bli at andre må få mindre.

Og da er vi igjen tilbake til fundamentet i moral og etikk og kan hende restene av vår gamle kultur. For den kulturen virker svekket i dag. Spørsmålet er om vi med å stille hele setningen kan klare å fremelske fellesskapskulturen til ny vekst. Om ikke gjør dette så er jeg redd vi fortsette på same veg som før, der vi feiter oss selv, og pisser på naboen

pisse på naboen

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.